Et bønnesvar jeg aldri glemmer

Den gangen dette hendte, bodde vi fem søsken hjemme. Den yngste var bare halvannet år gammel. Vi hadde ingen stor villa, men bodde i en leiegård hvor vi hadde ett rom og kjøkken.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (14.12.2017)


Det var med inderlighet at den lille jenta ba Jesus sende moren hjem fra sykehuset. Foto: sxc.

Far var evangelist og var mye ute og reiste. Hjemme var det mor som ordnet opp i det meste. Som rimelig var ble vi ganske avhengig av henne. Likevel hadde vi det svært godt med foreldre som sørget for oss på alle måter, så vi led ingen nød.

En dag kom mor og to av mine brødre på sykehus. Det var difteri som herjet i bygda. For dem som ble angrepet var det svært alvorlig. Denne sykdommen er også veldig smittsom. Vi som var igjen hjemme kunne være smittebærere, så vi fikk forbud mot å ferdes på offentlige steder. Jeg husker far tok to av oss på sykkelen og syklet de åtte kilometerne til Sande for å få difterivaksine hos doktoren.

Hvor lenge det gikk, husker jeg ikke. Men en kveld etter at vi hadde lest Bibelen ved kjøkkenbordet, sukket far ganske oppgitt og sa:

– Nå bøyer vi kne og ber Jesus sende mor hjem til oss snart. Jeg husker godt hvordan vi lå og ba ved de grønnmalte taburettene, min bror på syv år og jeg på seks, lå der sammen med far. Det var en hjertebønn.

Dagen etter svingte en drosje inn på tunet. Vi barna sprang ut for å se hvem som kom. Hvem andre var det som steg ut av bilen enn mor? Vi var elleville av begeistring.

Ingen av brødrene mine kom hjem da. Men det var mor vi hadde bedt så innstendig om at hun måtte komme hjem til oss.

Gjett om det ble glede!

Vi glemte heller ikke å takke Jesus for bønnesvaret.

Rakel Rødskar, Sande



Print artikkel Skriv ut artikkelen
Det Gode Budskap er et organ for 
Bladet kommer ut den 15. i hver måned.
Bladet kan bestilles på tlf. 33 06 54 56, eller pr. epost til: tina.celand@dfef.no
























Nettløsning og design er levert av Kréatif