Frie tøyler på Sjånes leir

På Sjånes har barna stor frihet. Fra Irland er jeg vant til streng struktur. Vi hadde aldri fått noen til å bade i dette kalde vannet, sier iren John McCulla som hjelper til på Sjånes for fjerde gang.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (15.9.2017)


Spreke ungdommer bader i det kalde finnmarksvannet. Foto: Aud Djupevåg.

Child Evangelism Fellowship, Irland, (CEF) driver misjonsarbeid i flere land. Hvert år trenger ulike land hjelp til sine leirer. CEF anser Nord-Norge som et misjonsland med behov for hjelp.

Til Sjånes kom tre flotte ungdommer, frivillige arbeidere som ønsket seg til Norge. Vi har tatt en nærmere prat med John, som i år for fjerde gang var på Sjånes. De to jentene var for første gang i år, og har lyst å komme tilbake.

– Hvordan begynte det hele, John?

 Jeg hørte Ida Johnston tale i mitt hjemland om arbeidet i Finnmark. Dette vakte min interesse, men da forespørselen kom, var det egentlig to jenter det ble spurt om. Jeg meldte meg likevel og sa at det var synd, for jeg var klar til å reise. CEF svarte at jeg kunne dra, og jeg ble tatt imot med åpne armer.

John forteller at han hadde to flotte uker på Sjånes og ønsket seg tilbake. Og slik har det blitt.

Noe av det John liker aller best er å møte de samme som kommer år etter år. Han får bli kjent med dem og får et forhold til dem. Noen ungdommer har han sett fra 2013 og frem til i dag.

 

– Hvilke tanker har du om leiren på Sjånes i forhold til i hjemlandet ditt?

– Det er mindre struktur her, avslappende og friere tøyler. I Irland er alt veldig strukturert og de følger klokken hele tiden. Hadde de slakka av hadde det vært kaos. Det skjer ikke på Sjånes, om barna må vente i fem minutt, så går det helt bra. I Irland tar de deltakerne med på fasiliteter som parker og badebasseng, men her bruker man det man har. På Sjånes spikres og lages det båter selv, og de testes på vannet etterpå, sier han.

Sitt beste minne har John fra turen til «Mikke Mus-vannet». (Her må vi se kontrasten med å ta barna med til et svømmebasseng)

– Først kjørte vi langt i bil, gikk over gjerdet, ned en skråning, gjennom busker og kratt, langs fjellsiden, og der er en endelig fremme for å bade. Etterpå grillet vi pølser og spiste potetmos ved bålet. Hva er dette? husker jeg at jeg tenkte. Det ble et minne jeg aldri glemmer.

Aud Djupevåg

 

 

 



Print artikkel Skriv ut artikkelen
Det Gode Budskap er et organ for 
Bladet kommer ut den 15. i hver måned.
Bladet kan bestilles på tlf. 33 06 54 56, eller pr. epost til: tina.celand@dfef.no
























Nettløsning og design er levert av Kréatif