Bladet Korsets Seier om Barratt/Nordquelle

Pinsebevegelsens følsomme splittelse

Fra bladet KS har vi fått tillatelse til å gjengi deres omtale av grunnleggerne for våre to bevegelser: Personligheter som krasjet var vel så viktig årsak som teologi da Barratt og Nordquelle gikk hver sin vei. Tekst: Karl Andreas Jahr

Oppdatert: (06.12.2016)

Det oppsto et sterkere konkurranseforhold mellom dem, forteller teolog Rakel Ystebø Alegre. Hun jobber nå med en doktorgrad i «Theological Studies» ved Regent University i USA, med spesialisering i kirkehistorie.

Hun snakker om Thomas Ball Barratt og Erik Andersen Nordquelle, de skyldige bak importen av karismatisk kristenliv til Norge. 

Likevel skulle en pinsebevegelse bli til to. I mange tilfeller splittet De frie venner og Barratts pinsebevegelse bygder, vennskap og familier til tross for at de var enige om nesten alt. 

Litt, men sterkt uenige. Da metodistpastoren Barratt kom tilbake fra USA i 1906 med sterke åndserfaringer fra Asuza Street, ønsket han å gi videre det han hadde erfart. Men hans budskap var for kontroversielt. Han ble isolert, også blant sine egne metodister hvor han lenge hadde vært kontroversiell. 

Den tidligere lederskikkelsen fra Misjonsforbundet, Nordquelle, hadde selv opplevd å bli marginalisert av sine egne etter et sterkt gudsmøte. Våren 1907 overlot Nordquelle og hans venner i menigheten De frie venner i Torvgaten 7 i Kristiania talerstolen til Barratt, med forkynnelse om dåp i Den Hellige Ånd, helliggjørelse og tungetale.

Noen få teologiske detaljer skilte. Ved en brevveksling i desember 1910 tar Nordquelle avstand fra framtidig samarbeid med Barratt, og grunngir dette, skriver pinseforsker Nils Bloch-Hoell i 1956.

En årsak var uenighet om allianselinje, altså enhet mellom kirkesamfunn. Metodisten Barratt ville spre deres erfaringer med Guds ånd til resten av kristen-Norge. Nordquelle ønsket for så vidt det samme, men fryktet at kompromisser ville ødelegge mer enn det gavnet. 

For det andre motarbeidet Barratt etter Nordquelles mening troendes dåp. Egentlig endret dette seg på få år. Barratt døpte seg i 1913, og da hadde han for lengst gått bort fra allianselinjen. I realiteten hadde han ikke noe valg. Kristen-Norge hadde isolert ham.

Skiller lag. Til tross for at alliansenlinjen var en umulighet og dåpssynet hadde endret seg, fant de gamle partnerne aldri sammen igjen. Til det var relasjonen blitt for dårlig. I tillegg var de fortsatt uenige om menighetsorganisering. Barratt og Nordquelle delte scene for siste gang i 1912. 

På 20-tallet var splittelsen i full gang og konkurransen var blitt fiendskap. Nordquelle, som tidligere hadde absorbert Barratts syn på åndsdåp, gikk bort fra Barratts mer rigide åndsdåpsyn. Tonen mellom dem ble stadig krassere. Det preget naturligvis også lederskapet nedover i bevegelsene på begge sider. 

Mer enn teologi. Nils Bloch Hoell nevner et tredje punkt som skilte de to pinselederne, nemlig at «Samarbeidet har hittil ikke vært tilstrekkelig enhetlig». Han beskriver det han kaller gnisninger mellom de to. 

– Det er likevel ikke trolig at det bare var teologiske problemer som lå til grunn for skillet, mener De frie venner-forkynner Asbjørn Froholt. Han har skrevet hovedfagsoppgave om Nordquelle. 

– Begge var lederskikkelser og hadde mange personlige tilhengere. De var svært ulike i sin måte å uttrykke seg på. 

Froholt mener Barratt betraktet Nordquelles virksomhet som temmelig primitiv, selv om de i samarbeidets første år kjempet side om side. Forholdet ble dårligere, og ble tydelig da Lewi Pethrus døpte Barratt. 

– At det ikke var Norquelle som døpte ham, viser at det etter hvert var blitt et kjølig forhold mellom dem, mener Froholt.  

Ulik bakgrunn 

Barratt fikk flere nordmenn til å føle seg primitive, noe som kanskje ikke bare var hans skyld. Som sønn av en gruvebestyrer tilhørte han verdensmakten Storbritannias øvre middelklasse. Han var en gentleman, men i Norge kunne det oppfattes pretensiøst.

Slik var det i Metodistkirken, særlig fordi han i begynnelsen ikke mestret norsk så godt. Kulturforskjellene kom likevel tydeligere fram i den lavkirkelige vekkelseskristendommen han etter hvert skulle lede. Her var utdanningsnivået jevnt over lavt de første årene. 

Nordquelle ble regnet som en skarp retoriker med treffende humor. Likevel var han i utgangspunktet en sjømann uten utdannelse. 

Pinsevenn og politiker i Partiet De Kristne, Øyvind Årdal, er kanskje den som går lengst i å skildre personligheten og karakteren til Barratt i hovedfagsoppgaven «Thomas Ball Barratt – fra metodistpredikant til pinsevekkelsens pionér». 

– Han var visjonær til det grenseløse, mener Årdal, og føyer til hvordan folk rundt ham så en optimisme på grensen til det livsfjerne. 

En fargerik leder 

Årdal forteller om hvordan han kan ha manglet nøkternhet, kultursensitivitet og respekt for autoriteter, men til gjengjeld kjenner vi jo alle hans sterke sider; en målrettethet, besluttsomhet og vilje til å ta konfliktene han følte han måtte ta. 

Barratt var kontroversiell i alle leire, fordi han ble regnet som liberal i noen spørsmål i sin samtid som skilsmisse og gjengifte og kvinner i tjeneste. I andre spørsmål var han helt på den andre siden. For det tredje var han opptatt av samfunn og politikk. Før turen til USA satt han i bystyret i Oslo for Venstre. En del kristne opplevde det som både uvesentlig og verdslig. Generelt fulgte han sin overbevisning selv der det kostet vennskap og potensielle samarbeidspartnere. 

Terje Berg, pensjonert pastor fra Halden, som er kjent for sine kunnskaper om pinsehistorien, beskriver sine inntrykk slik: 

– En sterk leder er inntrykket man får når man leser biografier om Barratt.

Ifølge Årdal var han likevel mer samvittighetsfull og sta enn stolt: 

– Han var selvsikker i sine valg, men han kunne også være rask til å be om tilgivelse i etterkant, mener Årdal. 

Denne siden viste både Barratt og Nordquelle. Da sistnevnte forkastet åndsdåpen, innrømmet han åpenlyst i De frie venner-organet «Det gode budskap» at han hadde tatt feil i synet på hvordan man skulle betegne denne åndsdåpsopplevelsen.

Skarp retorikk

De frie venner-grunnleggeren var som Barratt en tydelig leder som kunne spissformulere seg. Nordquellebiograf Asbjørn Froholt beskriver metodistpresten Ole Olsens angrep på Nordquelle fra 1907; den gangen vekkelsens vind blåste som sterkest:

«Olsens ordvalg i kritikken mot Nordquelle viser vel at han selv hadde samme svakhet som han angriper Nordquelle for, nemlig å bruke sterke ord i sin omtale av andre kristne ledere.» 

Så siterer han Olsen: 

«Nordquelle er en sektmaker til fingerspissene. Kun der han er, finnes sannheten. Andre kristne blir gjenstand for grenseløs hån fra plattformen. Lattersalve på lattersalve rullet over dem som ikke underordnet seg, lød beskyldningen.

Froholt skriver så om hvordan Nordquelle kunne bruke humoren for å skape kontakt med salen. Hans illustrasjoner kunne fengsle tilhørerne slik at de glemte alt annet. 

Pågående

En tilhører fra tiden omkring århundreskiftet beskriver sitt første møte med Erik Andersens forkynnelse slik, ifølge Froholt:

«Jeg hørte ham første gang i Brogaten 12 og måtte da bekjenne at jeg aldri hadde hørt maken. Da vi kom ned på gaten, tok jeg i begeistring og løftet ham i været. Vi så litt på hverandre – og var venner for livet.»

Helt tilbake til Misjonsforbund-tiden var Nordquelle kjent for sine talegaver. Det er skrevet vitnesbyrd på vitnesbyrd om omvendelser under hans tjeneste som predikant. 

– Nordquelle var i denne tiden så frimodig og pågående i sin iver etter å vinne mennesker for Gud, at mange var redd for å møte ham i byen, forteller Froholt.

Tøff tone

De teologiske forskjellene var sentrale. Den kjente pinsevennen Martin Ski beskrev striden som bitter helt fram til 1930. Froholt forteller at Nordquelle ble syk psykisk og fysisk på sine eldre dager av den tøffe tonen mellom det som skulle vært brødre. 

Det var ikke bare en iskald uenighet som skilte de to brødrene. Det var følelser, nidkjærhet og sterke overbevisninger i bildet. 

Den unge pinseforskeren Rakel Ystebø Alegre henviser til den forlengst avdøde pinseforskeren Bloch-Hoell for å illustrere at det ikke bare er snakk om teologiske uenigheter. Kanskje det ikke engang var hovedgrunnen: 

– Det ville vært vanskelig for dem å samarbeide selv om de hadde vært enige i alle viktige spørsmål fordi begge var ledertyper, «subjektivistiske», og samlet folk rundt seg selv.

 



Print artikkel Skriv ut artikkelen
Det Gode Budskap er et organ for 
Bladet kommer ut den 15. i hver måned.
Bladet kan bestilles på tlf. 33 06 54 56, eller pr. epost til: tina.celand@dfef.no
























Nettløsning og design er levert av Kréatif