Misjon

Kallet:

- Har vandret i ferdiglagte gjerninger

Berit og Per Arild Weiby har flere perioder bak seg som misjonærer i Swaziland. Som familie hadde mange lykkelige år i misjonens tjeneste. 


Ved Leif Frode Svendsen
Oppdatert: (01.7.2011)


Berit og Per Arild Weiby sammen med redaktør for Det Gode Budskap, Leif Frode Svendsen, under et besøk i Swaziland i 2005.

Berit og Per Arild Weiby fra Kristiansand har vært ute som misjonærer i Swaziland i flere perioder, senest fra 2004 til 2005.

I 1954 reiste Marit og Erling Weiby ut som misjonærer til Swaziland. Med på lasset hadde de fem barn, deriblant Per Arild på syv år. Han har mange gode minner fra barndommen og misjonen.

- Jeg hadde nettopp begynt på skolen, og i klassen pratet vi mye om Afrika. Det ble mange tegninger av elefanter, palmer og jeg tegnet det huset jeg skulle bo i, sier Per Arild.

Reisen nedover var spennende for hele familien.

- Vi reiste fra Oslo med Englandsbåten, og på ferjekaien husker jeg godt vennene fra Møllergaten 40 og Moss, som på denne tiden møtte opp for si adjø til misjonærene. De sang ”Tenk når slekt og venner” mens båten forlot kaien. I England overnattet vi flere netter i London, og det var spennende for en liten gutt å se de typiske taxiene og smake Fish og chips. På reisen videre med båt fra Southampton var det mange barn om bord og vi hadde masse moro sammen, sier Per Arild.

Når familien endelig var fremme i Edwaleni, Swaziland hadde familien vært på reise i en hel måned. Her bodde en tid tre familier fra Norge, og det var mange barn som kunne støtte hverandre.

- Etter seks måneder behersket vi tre språk, swazi, engelsk og afrikans. Hjemme pratet vi swazi, mens det på skolen gikk på engelsk, sier Per Arild.

Etter videregående ønsket Per Arild å satse på høyere utdannelse og drog til Durban i Sør-Afrika.

- Før jeg begynte på universitet var vi på en hytte som tilhørte noen venner av familien. Men etter en uke på hytten ble det klart for meg at jeg burde reise til Norge. Jeg var litt nervøs for hva mine foreldre ville si på snuoperasjonen min, men de ble overlykkelige, og uten at de hadde sagt det ønsket de ikke at jeg skulle flytte til Sør Afrika, sier Per Arild.

Han reiste hjem til Norge i 1966, 18 år gammel.

- Dette var en viktig avgjørelse for meg. Selv om jeg hadde vært en kristen så lenge jeg kan huske, var det en del brytninger hos meg. På rommet mitt hos tante og onkel ble jeg bevisst på at jeg måtte ta en klar avgjørelse. Den natten bestemte jeg meg for å følge Jesus. På det første møtet etter dette, i  ”Logen”(Evangeliekirken) Moss, talte Willy Høyås rett til meg om at dersom noen er i Kristus, er han en ny skapning. Senere fikk jeg en avklarende samtale med eldste Eilert Frosterød, som spurte meg rett ut om jeg var frelst. På den måten fikk jeg bekjenne troen og opplevde stor glede ved det, sier Per Arild.

Siden flyttet han til Kristiansand og fant sin plass i Betania. Her ble han igjen utfordret til å bekjenne Kristus, ved at Arne Gundersen utfordret han til la seg døpe.

- Jeg hadde ikke noe imot å døpe meg, var faktisk glad for at Arne ”pushet” meg, sier Per Arild og smiler.

På denne tiden var det et stort og populært ungdomsmiljø i menigheten, hvor Berit hadde funnet sin plass, hvor for øvrig  også hele familien hørte til.  Hun forteller:

- Kristiansand var et studiested, hvor spesielt ungdom fra lærerhøgskolen var aktive i miljøet. Her traff jeg Per Arild, og halvannen måned etter var vi et par. På nyttårsaften i 1967 forlovet vi oss og året etter ble vi gift, sier Berit.

Akkurat rundt den tiden de ble gift kom det en forespørsel fra Hilmar Kjær i Swaziland.

- Hilmar skrev på vegne av misjonærene der ute og ønsket Per Arild som leder for en ny realskole i Edwaleni. Egentlig var vi negative, sier Berit.

- Jeg var jo bare 22 år, hadde ikke noe yrkesutdannelse, og i ettertid kan du gjerne si at det var sprøtt og dumdristig av oss å takke ja til henvendelsen. På denne tiden var tenkningen at swaziene selv ikke kunne ha en slik stilling, og de mente jeg kjente skolesystemet og forholdene, og var den rette til jobben, sier Per Arild.

Etter en lang prosess og samtaler med Misjonsutvalgets formann Robinson, som først var negativ til å sende ut det unge paret, ble det på kort varsel gitt klarsignal til å reise.

- Betania Kristiansand hadde på denne tiden ikke anledning til å være kontaktmenighet, men tok et visst ansvar økonomisk. Vennene på Vigeland stilte opp på kort varsel og gav oss trofast flott støtte gjennom hele perioden, sier Per Arild takknemlig.

Opprinnelig var det meningen at de skulle være ute i to år, som til sammen ble til nesten ti år.

- Når vi kom ut ble det naturlig at vi ble med i det øvrig misjonsarbeid  i tillegg til tjenesten i skolen. Vi var med i vitnetjenesten i menighetene,  kjørte syke folk , var med i byggeprosjektene, kjørte lastebil – ja, det var 100 ting som hørte med. På skolen var vi tre ansatte, og jeg hadde undervisning gjennom hele dagen, pluss oppgavene som leder, sier Per Arild.

Etter to år fikk de tilbud om å fortsette.

- Vi satte nå som betingelse at jeg måtte ta noe lærerutdannelse, og fullførte denne i 1973. I den mest travle perioden var Berit hjemme en tur i Norge med de to eldste døtrene (Hans Erik ble født senere), sier Per Arild.

På slutten av året reiste de ut for en ny periode, denne gangen for fire år.

- Fortsatt følte vi oss ikke modne for tjeneste, men heldigvis gikk det seg til etter hvert. Rektorstillingen overlot jeg til andre, og ble så en koordinator, leder for alle skolene. Det betydde at jeg hadde hovedansvaret for å holde skolene i drift, sier Per Arild. Før ham hadde Hilmar Kjær og Olav Fjalestad hatt denne jobben. På slutten av perioden så han klarere at mer av arbeidet burde overlates til swaziene selv, og ble den siste misjonæren i denne stillingen.

I 1978 reiste de tilbake til Norge.

- Da følte vi tiden vår var over, mange av arbeidsoppgavene våre var overlatt til swaziene og barna våre begynte å vokse til. Nå hadde barna gått på den norske skolen, og hadde en flott tid, men nå kjente vi på at de hadde godt av å komme hjem, sier Per Arild.

Hjemme i Norge utdannet Per Arild seg til sykepleier og jobbet lenge innen psykiatrien. I 1984 begynte han som sykepleier ved Blå Kors sitt behandlingshjem på Loland. Berit på sin side trivdes godt i sitt arbeid som kontorarbeider ved Høgskolen i Agder.

- Under min tid i Blå Kors tok jeg i 1995 imot utfordringen med å  være med på et prosjekt for mennesker med rusproblemer i Lesotho, Sør Afrika. Dette prosjektet gikk over tre år og det siste året var Berit ute sammen med meg. I denne perioden besøkte jeg Swaziland flere ganger, men tenkte ikke på noen  ny tjeneste her, sier Per Arild.

Men i 2000 kom det en utfordring fra Misjons- og hjemmeutvalget om å starte opp et Hiv- og aidsprosjekt. Etter en kort tur i 2001 hvor han fikk tak i lokaliteter og personell til senteret, har han frem til i våres bodd på misjonsstasjonen i Nhlangano. Det siste 2 årene har Berit også vært ute med sin mann.

I dag er Per Arild ansatt på Misjons- og hjemmekontoret i en deltidsstilling, men er fortsatt sterkt inne i Naticc-senteret i Swaziland. Berit er tilbake til sitt arbeid ved høgskolen.

- Folk opplever misjonskallet veldig forskjellig. For vår del har ting lagt seg til rette etter hvert og vi har kjent Guds fred. Det viktigste har vært å tjene Jesus, og selv uten en stor konkret åpenbaring, har vi på en naturlig måte gått i ferdiglagte gjerninger. Selvsagt har Per Arilds bakgrunn som misjonærbarn også preget veivalgene våre, sier ekteparet. 



Print artikkel Skriv ut artikkelen
Nettløsning og design er levert av Kréatif