Historikk

Et innlegg skrevet av Asbjørn Froholt til Landsmøtet i 1997

Landsmøtene i DFEF & Misjonsutvalget - 50 år

Hvor var vi? Hvor er vi? Hvor går vi? Dette har vært spørsmål som har vært stilt mange ganger i løpet av de siste 50 år. DFEF - er en bevegelse i bevegelse! Ved en slik markering er det derfor nødvendig å løfte fram både de historiske fakta og de debattene som har vært, for å gi bevegelsen et grunnlag til å se på veien videre fram mot år 2000.

Ved Bjørn S. Olsen

Forord
Misjons- og Hjemmeutvalget (MHU)3 har utfordret meg til å forfatte en historisk oversikt over våre landsmøter som i år fyller 50 år sammen med en tilsvarende gjennomgang av Misjonsutvalgets historie i samme tidsrom. Boken skal være et bidrag til De Frie Evangeliske Forsamlingers (DFEF) historie.


Innledning
Jeg har hatt nokså frie hender i oppgaven og har valgt å prøve å lage et dokument som kan danne grunnlag for en videre debatt i andre fora også, slik at så mange som mulig blir bevisstgjort på at en bevegelse som De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) er, og skal være, i bevegelse. Det er derfor viktig å være aktiv i å styre denne bevegelsen fordi det i alle fall alltid er noen som gjør det, men ikke alltid de vi ønsker eller velger, og det er ikke Guds tanke at vi som styres skal fratas ansvaret for den kursen som velges. Vårt smykke skal ikke være tømmer og bissel, som Bibelen sier, men at vi gjør Guds vilje fordi vi vil det - også i DFEFs sammenheng. Vi må selv velge og ta ansvar.

Jeg har nokså bevisst forsøkt å ikke se på utviklingen som rett eller gal i forhold til Nordquelle eller andre autoriteter eller til skriften, for vi er nok enige om at det kan være forskjellige svar på forholdene. Uansett hvordan vi måtte ønske situasjonen, er DFEF i alle fall ikke som i opprinnelsen. Vi er en bevegelse. Likevel vil innlegget kanskje kunne si noe om hvor vi går hen i fremtiden og derved vil vi måtte svare på spørsmålene: Skal vi fortsette i samme kurs eller søke å endre den? Skal vi slå oss sammen med andre bevegelser/ kirkesamfunn slik som på enkelte steder? Skal vi velge en annen struktur enn den vi har evt. organisere menighetene i tråd med lov om trossamfunn? Mange spørsmål må svares på enten vi liker det eller ikke. Bakgrunnsstoff er derfor viktig i debatten. Innlegget vil også kunne være en begynnende historikk over bevegelsen.

Det er derfor med en viss beven at jeg skal prøve å sette ned på et papir en historisk beretning som skal gi informasjon om en faktisk utvikling fra et ståsted i 1947, men også det som førte til landsmøtet i 1947 og en gjenopprettelse av Misjonsutvalget.

Jeg kommer til å legge et nokså sterkt trykk på splittelsen med Barratt og pinsebevegelsen i tiden etter 1915, men det er ikke ment som en kritikk av pinsebevegelsen, men som en bakgrunn for utviklingen innen DFEF. Likevel er jeg nødt til å bruke plass til det, fordi i denne konflikten ble det ikke bare to frikirkebevegelser av “de gamle frie venneflokkene”, men poengteringen av særtrekk ble synliggjort i begge bevegelsene.

Helt til slutt tar jeg med noen refleksjoner på bakgrunn av de tendenser som kommer til syne i menighet og fellesskap.


Kapittel 1
Hvor var DFEF før 1947?


Innledning
Her må vi gå litt tilbake i historien, fordi alt som skjer har sin fortid.

Hvorfor fikk vi Landsmøter og Misjonsutvalg eller andre fora? Det ble nødvendig å finne fora for å ta vare på læren og bevegelsen. Det som var arven vår, vår identitet, De frie menighetene og alt det de stod for. Organene ble altså ikke opprettet for en utadrettet virksomhet på linje med et vanlig sommerstevne, men det var aktuelle problemer som:

- Å ta vare på misjonsarbeidet,

- på læren og

- på at forsamlingene kunne beholde lokalene sine.

Det var også et behov for å sikre at de som arbeidet blant oss virkelig var frie venner.


Arven vår!
Som et utgangspunkt må vi si noe om det som er det spesielle ved DFEF - da særlig med tanke på tiden fram til 1947. Det er ikke et enkelt spørsmål. Likevel kan vi vel si at det er rundt to hovedlinjer bevegelsen har kretset - mer eller mindre taktfast:

- den lokale forsamling skulle ikke organiseres og det skulle ikke føres medlemsskap over tilhørige.

- Kristusforkynnelsen var særpreget i samlingene. Man hadde - gjennom et møte med Gud - fått alt Gud hadde gitt og kristenlivet bestod i å se sin rikdom og å leve i den, ikke i å arbeide for Jesus.

Sandra Svendsen - en av våre sangdiktere - “arbeidet” ikke for Jesus. Hun presterte aldri noe “viktig” - sanger unntatt. Men da Levi Pethrus besøkte hjemmet hennes i 19024 opplevde han et møte med Gud som varte hele livet. Hun var bare en mor i Israel. Hennes og Nordquelles teologi gikk ut på å hvile i Kristus.

Sandra Svendsens teologi går rett inn i samfunnsproblemer som har vært vanskelige gjennom alle tider. Det er vurderingen av det kjønnsbestemte arbeidet. Til alle tider har det bare vært far som arbeider, mor er bare hjemme. Vurderingen av verdien i disse to funksjonene har vært nokså entydige. Mannen gjør det viktige og tar alle bestemmelser. Kvinnen er mannens eiendom og hennes arbeid teller ikke i vurderingen av pensjonspoeng, verdiskapning, omsorgsarbeid osv.

Det er likevel gitt til kvinnen å føde barn og ta vare på dem. Menigheten er vel også kvinnen? Min påstand er at det er en:

- tragedie for hjemmet at husmorens arbeid ikke blir sett på som ordentlig arbeid

- tragedie for menigheten at hvilestillingen ikke blir sett på som ordentlig kristelig arbeide.

Sandra trengte aldri påfyll - hele livet (hun ble over 100 år) var hun fylt av denne samme trygghet som sangen hennes viser. Dette er en oppnåelig tilstand for alle “friske” mennesker. Fra seier til ny seier! Ikke fra nederlag til seier, selv om det også var mulig.
Ingen konferanser eller stevner førte til mer eller mindre trygghet for Sandra, bare mer innsikt om det hun hadde fått.
DFEFs identitet ligger i denne opplevelsen som hun og mange andre - bl.a. Nordquelle fikk. Den ble kalt: “å ha alt i Kristus”.
Det er rundt denne opplevelsen av frelsens uendelige rikdom at bevegelsen har utviklet seg.

Jeg vil sitere en gammel sang.

1 Nu er jeg glad og lykklig, kan ånde riktig fritt, Jeg bor nu hos min Fader, min trelldomstid er slutt, Da han meg lærte kjenne sitt evige forbund, I ordet, den bergfaste grunn.

2 Jeg forhen gikk og tenkte på bedring bønn og tro. Men det ei hjerte skjenkte husvalelse og ro. Nu tenker jeg på Jesus, hvor ømt han elsker meg, av kjærlighet ofrede seg.

3 Så har min Jesus elsket, og så han elsker enn. Og som han hittil frelste, så gjør han om igjen. Hans blod det har meg renset fra hver en syndeplett Og gjort meg fullkommen med ett.

4 Ei hjertet meg fordømmer, ti jeg korsfestet er, fordømmelsen er borte, i Kristus fri jeg er. Og nåden har gjort ende på all min usselhet; al pris være lammet for det.

5 Nu Jesus hos meg bliver med nåde rik og fri, hans nåde meg omgiver, jeg lever helt deri. Jeg slipper mer å sørge, Gud sørger nu for alt, til ham jeg min sag anbefalt.

6 Nu satan fritt må rase, og verden hjelpe til, jeg nu for dem ei gyser, det går som Herren vil. Guds ord beholder seiren, og alle seirer med, som står uti Frelserens led.

7 Kom inn i fadershuset! Så meg min Fader bad, og jeg gikk inn i lyset og jubler og er glad. I sangen og i gleden vi alle tager del; Ti merk - her er ei nogen trell.


Dette var og er arven vår! Arbeidet i og for bevegelsen blir meningsløst dersom vi skusler bort det som er våre åndelige verdier.


Erik Andersen Nordquelle (1858-1938)
Vi begynner derfor med stifteren Erik Andersen Nordquelle (EAN). Hans syn har vært det som gjør oss til en egen bevegelse - altså DFEFs identitet. De fleste gamle predikantene hadde et positivt forhold til EANs troslinjeprinsipp og til hans syn på hvordan en menighet skal “ordnes”. Problemet som knytter seg til hans tradisjon, er at mange tar opp enkeltelementer fra ham og fremhever disse som Nordquelles linje uten å se at hans linje er en helhet som må romme hele hans syn på evangeliet. Man kan være enig eller uenig med Nordquelle, men man kan ikke ta et eller annet teologisk element ut av hans lære og si at dette er DFEFs tradisjon. Nordquelle hadde et helhetssyn som ble gjennomført i alt han foretok seg selv om han ytre sett endret ordbruken (åndsdåp - åndsfylde) omkring åndsdåpen og en del praktiske ordninger i menigheten.

En åndsopplevelse i 1891 førte ham inn i en frihet i Kristus som han gjennom mange års strev med masse “kristelig” arbeid og stor sjelevinnerkunst (han ble kalt Erik Pågåer), ikke hadde kommet i nærheten av. Han uttrykte det slik: «Jeg skulle ønske det var en glassplate på mitt hjerte slik at alle kan se hvor rent det er». Jesus selv hadde renset hans hjerte og derfor var det rent. Dette førte imidlertid til brudd med Det Norske Misjonsforbund i 1893. Han begynte etter hvert en egen fri virksomhet og de etablerte ville ikke ha noe med ham å gjøre. Han ble døpt i 1895.

Det var først da han kom til Oslo i 1899 og ble forstander for den menigheten som i dag holder til i Møllergaten 40, at vi kan se at Den Frie Bevegelsen tar form. Han utgav egen sangbok i 1895, eget blad i 1904 og var hovedarena for vekkelsen i 1907.

Nordquelle innså tidlig behov for fellessamlinger og stevner og svært ofte ble det et stevne om enn i mindre format, når han besøkte de forskjellige stedene. Ellers var han vant med stevner og konferanser fra tidligere sammenhenger.

Noen lærespørsmål
For nye innen DFEF bør vel også her nevnes litt om Nordquelles ståsted i de mest sentrale saker. Nordquelle ville ikke ha noen form for innskrivning i en menighet. I utgangspunktet ville han heller ikke ha navn på forsamlingene slik som Betel, Betania osv. Han mente det bare førte til partivesen og stridigheter, og det splittet Guds menighet. Selv kalte han og hans like, forsamlingene bare ved gatenavn. Han brukte begrepet “menighet” nesten bare om Guds universale menighet som alle var en del av.

Dette har vært og er et av DFEFs særtrekk i dag også, men en del menigheter hadde røtter fra andre bevegelser og de hadde ofte navn på lokalene.

Man skulle heller ikke døpes til forsamlingen, men til Kristus, slik at man kunne komme til Nordquelle for å bli døpt uten at han forventet at man skulle gå i frie forsamlinger. Man ble ikke “medlem” ved dåp og man måtte ikke være døpt for å kjenne tilhørighet.

Nokså enestående for sin tid, var at brødsbrytelsene hos Nordquelle var åpne for alle troende.

Uansett om han kalte åndsopplevelen for åndsdåp eller åndsfylde, var Nordquelle i alle år en sterk tilhenger av åndsopplevelser som frigjorde mennesker i ånden. De hadde fått del i hele Guds fylde og hadde dermed alt i Kristus. Han kalte mennesker som hadde opplevd en frigjørende åndsopplevelse for “Kanaankristne” og de som ikke hadde opplevd en slik frigjøring kalte han for “ørkenkristne”, men han anså at begge gruppene var like “frelste”. Schibboleth har mange sanger om dette emnet; et kall ut til Guds frihet. Nordquelle poengterte mer den personlige opplevde frihet i åndslivet og troslivet enn hvilke muligheter åndsdåp eller åndsfylde gav i tjenesten. For ham var «den opplevde frihet» den beste predikant og den beste utrustning i arbeidet.
Når det så gjaldt arbeidet for Gud, skulle man gi seg hen til Gud og leve i tro på at Gud selv lønnet sine arbeidere. Det gjaldt for predikanter og misjonærer. Man skulle ikke gjøre seg avhengig av noen menneskelig organisasjon i sitt arbeid.

Dette er ståsteder som nok ble tilpasset situasjonene. Han var ingen dogmatiker og den enkeltes nød var viktigere en formuleringer av ord, men han stod fast på grunnprinsippene hele livet.

Misjonen
De fleste misjonærer som reiste ut etter 1910, reiste ut med bakgrunn i Nordquelles linje og det var også hans linje som stod sterkest i Norge. Vi vet at Nordquelles “troslinje” var tøff å leve etter ute på misjonsmarken og det var lett å sitte i Norge å forvente at man levde “i tro”, som man sa. Det var ganske snart flere hundre mennesker fra disse kretsene som var blitt avhengig av store økonomiske forpliktelser fra menighetene hjemme. Ikke alle her hjemme var like bevisste sitt ansvar overfor misjonærene og deres arbeidsforhold. Barratt startet et misjonsforbund ganske tidlig, men de som gikk inn i dette mistet støtten fra Nordquelle. Det var også fra Nordquelles venner at den viktigste støtten lå, og mange fikk det derfor vanskelig. DGBs holdning til den enkelte var avgjørende for om de fikk nok støtte og Mathias og Martha Støve fikk erfare problemene da de søkte støtte i et amerikansk misjonsselskap til stor motstand fra Nordquelle.

En markert kursendring i 1906/7
Etter vekkelsen i 1907 endret bevegelsen seg kraftig. Det var to hovedårsaker til det:

1.Misjonsinteressens fremvekst.

2.«Åndsdåpens» betydning - tungetegnet.

Mens det i årene fra 1891 til 1906 lå en helt entydig hovedvekt på å smelte sammen i en ånd og hjertets tilbedelse av Jesus uten tanke på at opplevelsen skulle føre til å skille mellom kristne. Etter 1906 ble åndsdåpen en kvalifiserende opplevelse og til utrustning til tjeneste. Det skillet som var før gikk på trell - fri og dreide seg om holdninger.
Åndsdåpen med tungetale som tegn på at man var åndsdøpt og dermed kvalifisert, kom gradvis ettersom Nordquelle aldri synes å ha godtatt dette.

Allerede før 1907 hadde DFEF virksomheter og kontakter på mer enn 200 steder i Norge og da Barratt kom med åndsdåpen fra USA, fikk han adgang til alle DFEFs forsamlinger.


Barratt - Nordquelle
En av grunnene til de senere problemer og splittelser, var at de første årene hadde Barratt problemer med hvordan han skulle drive videre innenfor en bevegelse som klart styrte mot dåp av troende i motsetning til hans metodistiske praksis.
De samarbeidet likevel fint de første 2 - 3 årene og vekkelsen gikk fram, men da han i 1910 startet egen menighet i Møllergaten 38, stoppet dette gode forholdet opp.

Da Barratt ble døpt i 1913, fikk han nye problemer innad fordi de som fulgte ham i 1910 i første rekke også hadde et metodistisk dåpssyn eller overså dåpsproblematikken.
Hos Nordquelle og de fleste fra vekkelsestiden, var det aldri noen tvil om dåpen.

Den «bibelske» menighet
Barratt fant rundt 1915 endelig en modell for menighetstanken som han, og mange med ham, opphøyde som den “bibelske menighet” selv om det allerede i 1908 ble dannet “De Frie Evangeliske Forsamlinger” i Telemark gjennom C.M. Seehus’ virke som hadde et klart voksendåpssyn.

Barratt hadde mange “disipler” som straks tok dette som et signal til handling og når vi leser “Frem til urkristendommen” av Martin Ski, bind 3, så ser vi at et stort antall av frie venneflokker fikk besøk av en “organiserer” - oftest en predikant eller forstander - og vi kan lese at det var en fri venneflokk på stedet, men så ble menigheten “ordnet” etter “bibelsk” mønster. Hver gang leser vi at det ble igjen en liten gruppe som fortsatte som før selv om de hadde mistet både lokalet og venner. Denne resten forble Frie Venner. Vi skal ikke ta stilling til om det var grunnlag for å splitte alle de frie menighetene fordi de var stivnet, hadde feil lære ol., men Nordquelle hadde hele tiden hatt et klart syn på at en slik organisering av arbeidet var ikke bibelsk og bare ville føre til splittelse av Guds menighet, og han fikk rett. Nordquelle kan likevel også takke seg selv litt, fordi hans autoritative måte å lede på førte til at forsamlingen ikke var vant med å opponere.

Åndsdåpen
Men denne konflikten spisset også synet på åndsdåpen. Det ser ut til at man i prosessen for å organisere en venneflokk, også brukte nådegavene til fordel for sitt syn. I alle fall ser vi at Nordquelle fikk problemer med at det ble A og B-kristne. A-kristne var de som var døpt i vann og Ånd og tilhører en organisert menighet, og B-kristne er de som bare er døpt i vann - selv om de var med i en “bibelsk” menighet. De som ikke var åndsdøpt med tunger som tegn, kunne ikke være i ledelsen, ikke være misjonærer eller predikanter og helst ikke ha andre viktige oppgaver heller, uansett om hele deres liv var fylt av kjærlighet til Gud og medmennesker og livet ellers var fylt av Guds Ånd. Dette skapte en veldig reaksjon hos Nordquelle. De som ikke talte i tunger hadde ikke Den Hellige Ånd iboende, sa man. Man kan selvsagt si at Nordquelle selv hadde poengtert forskjellen mellom ørkenkristne og Kanaankristne tidligere, men vi ser klart at dette ikke bruktes som et vesentlig argument mot Nordquelle av Barratt. For Nordquelle var dette ikke en kvalifiserende hendelse, men som før nevnt, en velsignelse til å leve et rikere og seirende liv og dermed ikke et argument i striden.

Det var på denne bakgrunn at striden med Barratt blusset opp og ble meget bitter. Til å begynne med ser det ikke ut til at Nordquelle tok det altfor alvorlig fordi det var hans menighetssyn som var sterkest befestet, men Barratt og hans medarbeidere arbeidet seg systematisk inn i de fleste venneflokkene med sin åndsdåpsopplevelse og fikk makt i flokkene, og tidlig i 1920-årene ble det en stadig sterkere splittelse i venneflokkene.

Litt forhistorie til splittelsen som kom i 1920-årene
Barratts angrep på DFEF etter 1915 var ikke en gang skjult. Han hadde innledet samarbeide med Nordquelle som en alliansevennlig forkynner og som metodist, men nå - 7 - 8 år senere - startet han opplæring av evangelister som skulle motarbeide “det løse vesen” som Nordquelle representerte. I 1920 var tema:

“Renselsen, åndsdåpen, med tungene som tegn på samme, nådegaver og menighetsordning etter bibelsk mønster i motsetning til alt det løse vesen som har rådet i frie kretser i vårt land i de siste år.”

Dette ble forsterket i 1921 og 1923. I 1920 ble 100 nye evangelister “ordinert” hos Barratt, alle opptatt med å organisere nye menigheter - “hadde stor fremgang”

Barratt skrev i 1925:

“Men de løse forhold som råder blant en masse frie kristne, vil aldri skape og bære en dyp åndelig revolusjon fram til seier. Det er de tett sammensluttede tropper, med ett mål, én tanke, én felles plan, som når fram. De andre vil forsvinne i den store massen. De spredes når deres leder forsvinner. Slutt deg til en helt ut bibelsk menighet.”

DFEF mistet lokaler og “venner”. Bare i årene 1927 til 1933 ble det “ordnet” omkring 89 pinsemenigheter og de aller fleste hadde hatt en fri virksomhet i mange år. (M.Ski b.3)
Mange frie venneflokker ble altså splittet og stod igjen ribbet for alt.

Nordquelle måtte gjøre noe før alle forsamlingene var ødelagt.
Det ble skrevet seiersrapporter i Korsets Seier samtidig som det lød klagerop fra de frie vennene som ble igjen etter “ordningen”.

Det var da Nordquelle og Axel Wold, en av eldstebrødrene i Moss, med flere, samlet vennene i 1924 for å diskutere hva man skulle gjøre. Debatten om man kunne ha DHÅ uten å være åndsdøpt, var svært sentral.

Det var i denne meget vonde, alvorlige og følelsesladede debatten at Nordquelle måtte si noe om åndsdåpen. Det var på bakgrunn av at de som ikke hadde talt i tunger ved åndsdåpen, ikke ble ansett som “åndelige”. De ble så skviset ut av ledelsen, og de nye tok seg en autoritet i kraft av at de var åndsdøpte med tungene som tegn, og gjennom dette forklarte at man måtte organisere flokken med medlemsliste og registrering for at de skulle være en “bibelsk” menighet.

For Nordquelle var nettopp forsamlingsbegrepet viktig. Dette hadde han advart mot i alle år. Det ville føre til splittelser og lidelser for Guds menighet.

I den debatten som oppstod, stillet man spørsmålet: Når det er så stor kvalitativ forskjell på åndslivet før og etter åndsdåpen, har man da i det hele tatt Den Hellige Ånd før man er åndsdøpt? Hvis svaret er ja, har man fått hele Ånden? Er DHÅ delt? Vi forstår at slike spørsmål er det vanskelig å svare på. Selvsagt hadde man fått DHÅ i gjenfødelsen (frelsesdagen), men dåpen i DHÅ var en utrustning til tjeneste.

Ja vel, sa Nordquelles venner, da har man altså fått hele DHÅ i frelsen og dette som så oppleves er en ny fylde av den samme ånd!

Svaret ble her fra Barratt at det var det ikke. Åndsdåpen var så viktig at førstegangsopplevelsen kvalifiserer til alt i Guds rike og uten førstegangsopplevelsen med tungene som tegn på at det virkelig er en åndsdåp, så er ikke andre åndsopplevelser kvalifiserende.
Argumentene i begge leirer viser at de har et motsetnings-forhold som det ikke var mulig å forsere. Begge leirer gikk i skyttergraven og “skuddene” avfyrtes flittig gjennom bladene deres fra 1915 til nærmere 1930. Begge angret på sine gamle dager at striden til dels var bitter.

For Nordquelle ble det klart holdt fast på at man fikk hele DHÅ i gjenfødelsen og at senere opplevelser ikke gav noe mer av Ånden, men at Åndens gaver ble meddelt og ellers at man atter ble fylt av Ånden.

Dette skapte sterke reaksjoner, da Nordquelle rokket ved åndsdåpsopplevelsens kvalifiserende førstegangsvirkning. Åndsdåpen ikke var en hvilken som helst åndsopplevelse, men hovedinngangen til hele Guds rikdom, kraft og utrustning, og de som ikke hadde dette kunne dermed ikke bruke Guds ressurser.

De som hadde fulgt Nordquelle i menighetssynet, sviktet ham nå. Åndsdåpen var et hellig og urørlig emne som ikke kunne debatteres og det ble et “ras” av menigheter som deretter “lot seg ordne etter bibelsk mønster”, som man sa.

Men det var en del som forble tro mot menighetssynet selv om de ikke delte Nordquelles syn på åndsdåpen, men de visste at Nordquelle aldri var i tvil om sin åndsopplevelse og han la aldri skjul på at man trengte å bli fylt av Ånden. Dermed sa man at det var ikke så viktig hva man kalte det bare folk opplevde Herrens Ånd i sine liv.

Det var noen nokså klare elementer i den konflikten som vokste uansett hvordan denne spliden hadde utviklet seg:


1. Misjonen vokste og krevde mer og mer av venneflokkene i Norge.

2. Åndsdåpen, med tunger som tegn, førte til overdrivelser i bruken av de åndelige gaver som skapt en sterk negativ reaksjon hos mange - også hos Barratt og Nordquelle.

3. Synet på hvordan en menighet skulle organiseres var delt hos Barratt og Nordquelle og ettersom tilslutningen økte, kom også behovet for annet arbeid inn og dermed et organiseringsspørsmål.


Det er helt avgjørende for å forstå utviklingen at man vet hva disse tre punktene innebar.


“Første” landsmøte - et “vennestevne”
Vi skal se at det er snarere 73 års jubileum enn 50, men fordi de første landsmøtene eller stevnene som de ble kalt, var en del annerledes, skal vi bare se litt overfladisk på disse.

Hovedsaken i dette stevnet var altså læren. DGB tok etterpå inn en artikkel om åndsdåp og gjenfødelse som konkluderte med at man ble åndsdøpt i gjenfødelsen. Den var ikke skrevet av Nordquelle, men han stilte seg bak den. Dette var et brudd på forkynnelsen fra 1906 til 1920, men mer i overensstemmelse med forkynnelsen før dette. Temaet virker kanskje malplassert i striden, men man trengte en teologisk begrunnelse til forsvar mot Barratts splittelser og man gikk på det tema som nok var mest kontroversielt:
Åndsdåpen med tunger som tegn.

Dette hadde aldri Nordquelle stått for og da mange av de som hadde kommet med gjennom de siste årene, ikke hadde samme syn på menighetsordningen - de hadde bare opplevd åndsdåpen - så var ikke alle like uvillige til å la seg registrere som menighet.

Vi ser også at misbruk av tall florerer. Når man hadde registrert en menighet, ble dette tatt for en reell tilvekst av kristne og det skrytes stadig av vekkelse og fremgang i enkelte media mens man i virkeligheten neppe hadde fått mange nye, men flyttet de “gamle” fra en fri venneflokk til en pinsemenighet.
I 1925 ble det innkalt til en “evangelistkonferanse” i Kristiansand S. Referatene fra denne konferansen viser at det nå var mange og dype problemer innen forkynnerskaren vår også. Nordquelles måte å takle problemene på var neppe verken diplomatisk eller taktisk, og mange hadde opplevd “åndsdåpen” sin etter 1907 og var bare uenig i at tungetalen var det eneste tegnet på åndsdåp.

I 1927 ble en tilsvarende konferanse arrangert i Bergen. Gjenfødelse og åndsdåp stod sentralt i programmet. På foredragene hadde bare predikanter og eldstebrødre adgang, men kveldsmøtene var åpne for alle.
Konferansen i 1928 ble holdt i Drammen. Det var dette året at et “misjonsråd” eller “utvalg” ble drøftet inngående for første gang som et redskap i misjonsvirksomheten. Det hadde selvsagt vært debattert da Barratt stiftet sitt misjonsråd og frie misjonærer som sluttet seg til dette mistet støttet fra Nordquelle. Nå var situasjonen annerledes, men Nordquelles holdning var den samme.

Som grunn for at man tok opp spørsmålet, ble det hevdet:

1. Det må av de frie venner føres kontroll med de midler som blir sendt ut, at de blir forvaltet på rett måte.

2.De eiendommer, som er ervervet til de forskjellige misjonsstasjoner, må stå tilhørende de frie venner i Norge.

3.Det må søkes en bedre ordning med utsendelse av misjonærer så det må være full visshet for at de brødre og søstre som mener seg kallet til misjonsgjerningen virkelig fyller sin oppgave.


Det ble foreslått et “Brødreråd” som skulle ivareta dette og disse var: Lexander, Steffensen, Nordquelle, Gabrielsen, Nilsen, Kristoffersen og Støve. Vi vet at Nordquelle, som ikke var til stede, ikke ville være med på dette og en annen ble valgt i hans sted.

I Oslo i 1929 var det ny konferanse i påsken. Emnene som var til drøfting var misjonen hjemme og ute og samarbeid mellom eldstebrødre på ethvert sted. “Brødrerådet” ble også diskutert og en misjonær skrev noe fortørnet om saken til Nordquelle som så refererer: «... at de frie menigheter i Norge har dannet “misjonsråd”, eller “brødreråd”, eller hva det nu heter....»

I Møllergaten 38 ble det fattet et vedtak om å ikke ha noe brødreråd i menigheten - dette gjaldt eldsteråd, men må ses på med bakgrunn i konferansen. Det var sterke krefter som motarbeidet Nordquelles linje - også innad i menigheten, men de våget ikke å stå fram. I 1930 ble dette “Brødrerådet” for misjonen oppløst, men man vedtok samtidig å komme tilbake til saken i en annen form. I 1931 beskriver Nordquelle rådet for et “Misjonsbrødreråd”, og nå i en mer forsonlig tone.


Neste konferanse ble først i 1934 i Moss. Et hovedemne var igjen: Arbeidsforhold til de frie Misjonærer. Man arbeidet fortsatt for “mer ordnede forhold i misjonsarbeidet”.
Mange av de gamle var nå døde eller ute av posisjon og det er ikke å forundre at den senere leder av Misjonsutvalget i 1947 - Jul. O. Lind, nå ble med i en gruppe som skulle utrede saken og legge innstillingen fram på en konferanse i 1935 i Moss:


1.Den nuværende ordning med at hver misjonær har sin egen kasserer og arbeider fritt og selvstendig opprettholdes.

2.Det søkes i k k e å oppnå tilslutning til det internasjonale misjonsråd.

3.Det velges et utvalg, bestående av fem brødre, til å ivareta de frie venners interesser i misjonsarbeidet,... .


Det var knyttet noen kommentarer til punktene og det ble gitt en begrunnelse for saken:

Å søke å forhindre alle slags tvangssalg av frie misjonærers stasjoner.
Ved råd og veiledning å hjelpe frie venner som har fått kall til å reise ut som misjonærer.
Gjennom spesielle innsamlinger å bringe hjelp til misjonærer som virkelig trenger hjemreise, uten å være i besiddelse av de nødvendige midler.
Forøvrig - i den utstrekning det lar seg gjøre - å bistå frie misjonærer og deres kasserere i spørsmål som disse vanskelig kan løse på egen hånd.

På konferansen ble det så valgt et “Misjonsutvalg” på 6 personer: M. Støve, J.O.Lind, T.Gabrielsen, Hj. Olsen, Sørlie og Erling Syvertsen.
Nordquelle selv var nå - etter mye motgang og sykdom - en resignert mann. I 1936 gikk han av som forstander i M38. Han sier selv om denne avgjørelsen:

“Jeg føler det så vemodig. Har vært forstander i 37 år og ennu brenner mitt hjerte for forsamlingen, men jeg fikk det så at nu skulle jeg nedlegge stillingen. Jeg føler som om det var best å sitte i en hytte inntil det går over i mitt indre.”

Nordquelle døde i begynnelsen av 1938.

Det ser ikke ut til at det var noen ny konferanse før 1938 i Moss igjen. Misjonssaken ble igjen drøftet. Denne konferansen bekreftet Misjonsutvalgets mandatområde. I september 1939 var det en predikantkonferanse i Oslo. De mørke skyene som samlet seg over Europa, la en demper på alt, og konferansen syntes å ha vært fredelig og oppbyggende.
Det meddeles også om frie konferanser i krigsårene: 1940 i Tromsdalen og 1941 i Fredrikstad. I 1944 var det en brødrekonferanse 18. mars i Sarpsborg og det må ha vært store spenninger for allerede 22. april var det ny konferanse i Fredrikstad og da var det igjen læren som var oppe. Hva stod de frie venner for?

Det var nesten bare Østfoldmenigheter som var representert her og det kom vel av vanskeligheter med å reise under okkupasjonen.

Noe senere på året var det igjen konferanse i Fredrikstad og da viser sakene at det var mye splittelsestendenser innen DFEF, men det var også uro i pinsebevegelsen. En “tredje retning” - en blanding av pinsebevegelsens lære og DFEFs lære - var på gang, men i krigsårene fikk dette ikke tilslutning. Vedtakene fra disse konferansene i 1944 fikk ikke oppslutning rundt i landet og på en konferanse i Moss for eldstebrødre og predikanter (ca 80 deltok) i 1945 ble Misjonsutvalget igjen godkjent. Man gikk også imot de vedtak som var fattet i Sarpsborg og Fredrikstad i 1944. Sammenslåing av bladene var oppe, men det ble ikke fattet vedtak om dette.

I 1946 i Askim ble bladsammenslåingen tatt opp igjen og det ble sannsynligvis arbeidet med denne saken fram til det som ansees for første landsmøtet i nyere tid - landsmøter der flere enn eldstebrødre og predikanter/misjonærer kunne delta også i forhandlingene.


Kapittel 2
Hvor stod vi i 1947 og hvordan har bevegelsen
utviklet seg i årene etter?


«Misjonskonferansen» i Drammen i september 1947.
Det var ingen tilfeldighet at det var Drammen som tok initiativ til denne landsdekkende konferansen. Menigheten i Knoffsgt. 6 hadde vært aktiv helt fra 1920-årene med å få bevegelsen inn i mer ordnede former. Det hadde også menigheten i Skostredet 17 i Bergen. Etter Nordquelles død var også menigheten i Møllergaten 38 en viktig pådriver sammen med Moss.

Ordstyrer i 1947 var Nic. Paus Jenssen, viseordstyrer var Ditlev Kristoffersen. Referenter var M. Støve og G.I. Lexander.

Et av de viktigste spørsmålene i 1947 var delegasjonsproblemet. Hvem skulle representere menighetene og hva skulle man ta opp av saker? Av referatet ser vi at Sigrid Steffensens situasjon i Kongo var noe av det første som ble omtalt: Skulle De Frie Venner - et ennå ikke annerkjent begrep - samarbeide med Misjonsforbundet i Kongo? De hadde til nå arbeidet på «De Frie Metodisters» stasjon der ute. Disse praktiserte bare troendes dåp der.

Rimeligvis var neste sak i referatet valg av Misjonsråd. Under sakens gang ble navnet endret til Misjonsutvalg slik det het tidligere. I sakens anledning stilte alle de som var valgt i 1935 sine plasser til disposisjon. De hadde ikke hatt så mye å gjøre under krigsårene da man ikke kunne sende penger ut av landet, og det hadde nok demmet seg opp mange arbeidsoppgaver og mange nye kandidater stod klar til å reise ut - særlig til Kina.

Ellers var det en del debatt omkring valgperioden og antall, men det endte med at følgende ble valgt:
1. Mathias Støve, Volda
2. Jul O. Lind, Moss (leder)
3.Gustav Svennevig, Spangereid
4.Otto Hvidsten, Bergen
5.Erling Syvertsen, Drammen (sekretær)
6.Albert Robinson, Oslo
7.Jens Glittenberg, Mosterhamn


I neste møte ble det framstilt forslag om hva man skulle kreve av misjonskandidater og hva Misjonsutvalget skulle legge vekt på. Det ble enighet om at Misjonsutvalget skulle kontrollere kandidatenes alder, helbred og utdannelse:

Et bevisst kall fra Gud.
Følge vår linje i forkynnelsen.
Godt vitnesbyrd av forsamlingen på sitt hjemsted.
God helbred.
Søstrene bør sette seg inn i sykepleien, og
praktisk arbeide for mannlige, og
gjerne bibelkurs.
Den neste viktige saken var eiendomsforholdet til misjonsstasjonene. Dette måtte nå ordnes av Misjonsutvalget. Det var ennå ikke snakk om en Stiftelse.

Det var også i dette landsmøtet at DFEF ble samlet til ett i blader og tidsskrifter. Det Gode Budskap, Misjonsrøsten og De Unges Blad var ønsket slått sammen til ett og det ble derfor dannet en «Bladkomite» til dette. Medlemmer der var: Karl Paus Jenssen, Albert Robinson, Gustav Svennevig, Harald Ibsen og Martinsen (Joh. M. fra Moss).

Disse bladene gikk sammen med DGB til å bli bevegelsens organ og Mathias Støve ble redaktør etter Johs. Hedin som hadde vært redaktør etter Nordquelle. Barnerøsten ble også en del av Støves arbeid.

Den neste saken viser at striden med pinsebevegelsen ikke var over. Noen menigheter hadde fått henvendelse om å delta på pinsevennenes sommerstevne. Det var ingen stemning for å motta en eventuell innbydelse, men stillte den enkelte fritt. Det var også i siste fase med revisjonen av Schibboleth - den kom i 1948, men hadde begynt etter at Nordquelle hadde overlatt boken til Schibbolethkomiteen i 1935 og en første revidert utgave kom i 1943. Utgivelsen av noter begynte samtidig.

Ellers hadde det kommet inn en del krigsskade-erstatningsmidler til Finnmark etter at alt var brent ned, og det var debatt om man skulle bygge opp bedehus eller bygge en Fiskarheim.

Som siste sak het det etter forslag fra M.K.Kleppe: Å hjelpe jødene i deres sosiale nød. Saken ble oversendt til de enkelte menighetene.

Alle de kritiske røstene fra 1935 var forstummet i 1947, men de følgende landsmøtene viser at det ikke var en enkel sak å få etablert organer innen DFEF når det ikke var kultur for det man startet, og en del motstand reiste seg etter hvert.

I 1948 var Misjonskonferansen i Oslo 16. - 20. sept. I samme tidsrom tok Bjarne Staalstrøm opp temaet i DGB: Gjenfødt - døpt - fylt. Dette var en meget interessant artikkel i to nr. som viste hva man hadde av problemer innen åndsdåplæren. Å leve i åndsfornyelse var avgjørende for vårt kristne liv - ikke engangsopplevelsen - det var de fleste enige om, men derved rørte man ved det særegne i åndsdåpsopplevelsens hovedsak: Kvalifiseringen. Dette hadde vært et stadig tilbakevendende tema siden 1924.

Vi ser av referatene at etableringen året før ikke hadde festet seg, og man gikk inn for å fortsette enda to år uten dypere diskusjon.

Vi ser også at det er en strid mellom de «Frie vitnene» og de som arbeidet for Lappisk bibelmisjon (Wangbergs misjon). Man henstilte å bilegge striden og støtte hverandre i arbeidet.

Videre ser vi at konferansen gav positiv tilbakemelding til ungdomsarbeidet og til leirarbeidet og at «Barnerøsten» fikk et offer i møtene. Økonomien til bladet var svak hele tiden og det var DGBs økonomi som holdt Barnerøsten i live.

I 1949 var Misjonskonferansen i Skostredet 17 i Bergen 22. - 25. sept. Her tok man opp de positive bibelkursene man hadde hatt de siste årene hvor Alf Kasborg og M. K. Kleppe var lærere, men disse skulle ikke utvides slik at det ble bibelskole da dette ville være «et brudd på de fries praksis».

Et av de viktigste emnene var: «Vår forkynnelse», og det er mange innspill som hadde gått fint inn i dagens DFEF. Det er verd å merke seg at DGB dette året var fylt av artikler om William Branham og liknende om helbredelser og under. For oss som kjenner Mattias Støve og hans kone Martha, var dette underlig, men det var svært aktuelt i tiden.

Også DFEFs gjeld til staten, som ikke var betalt enda, var oppe som sak og opprop. Man manglet ennå 20.000 som Londonregjeringen hadde betalt ut til misjonærene under krigen. Fiskarheimen nærmet seg også en realitet i dette landsmøtet.


Litt generelt om 1950-årene
Det er få vitnesbyrd i DGB om vekkelse innen DFEF i 50-årene. Vi vet at det likevel var noen steder med god fremgang; Klippen, Vea, ble til i etterkrigstiden og det var også gode tider på mindre steder. Mange predikanter likte heller ikke å skrive om sine egne erfaringer i slike tider og menighetene var ikke flinke til å sende melding til DGB, men generelt kan vi nok si at bevegelsen ennå ikke var kommet seg etter splittelsene og årene gikk med til å konsolidere seg.

Emnene i konferansene viser at man stadig stillte spørsmål ved forkynnelsen og ved menighetsdriften. Vi vet at barne- og ungdomsarbeidet i menighetene tok seg opp, leirvirksomheten vokste fint, teltvirksomheten vokste fint, det samme med søstermisjoner og liknende. Stort sett kan vi nok si at det var arbeidet innen den enkelte menighet som vokste fram og gav tilskudd til antallet i menighetene, men det gikk sakte og det var forskjell fra menighet til menighet.

Landsmøtedebattene viser at det var stor uenighet om hvordan menighetene skulle drives og hva man skulle forkynne. Vi ser også en klar front mellom de som ville følge Nordquelles linje og de som ville ta inn de mange amerikanske helbredelses-predikantene. Under og tegn, helbredelse og åndsdåp ble sterkt fokusert gjennom disse og gjennom avleggere i Norge som Maran Ata og andre bevegelser som var knyttet til enkeltpersoner som Rein Seehus, Steinar Drage og gjennom bladet “Hjemmets Venn”s leder osv. Med en viss rett kan man vel si at DFEF arbeidet med sin egen identitet i 1950-årene og mange av debattene dreide seg om det som var påbegynt i 1947.

Noe annet som kjennetegner disse årene, er at de fleste av Nordquelles nære medarbeidere døde eller ble for gamle til å gjøre seg gjeldende, og det samme gjaldt for menighetsledere av samme årgang. De nye hadde ikke selv vært med på verken etableringsfasen eller i striden med pinsebevegelsen og hadde et noe mer avslappet forhold til dette. Den nye generasjonen hadde en moderert utgave av pinsebevegelsens åndsdåpslære - tungetale var ikke et absolutt krav, men sterkt ønsket og forventet, og synet på organisering av en menighet var mer diffust enn tidligere og det var derfor lettere å utvide både landsmøtets arbeidsfelt og Misjonsutvalgets arbeidsområde. Flere og flere begynte med adressekalender, menighetsarbeidet ble som før nevnt, bedre organisert i barnearbeid, junior - og ungdomsarbeid, musikkgrupper, misjonsgrupper ol.
Da Block Hoell skrev sin doktoravhandling i 1956 sier han - etter gjentatte besøk i Møllergaten 38, at det var liten eller ingen forskjell på denne menigheten og en pinsemenighet. Dette var nok en attest som mange mislikte.

Åndsdåp - åndsfylde ble debattert i disse årene og man ble enige på et landsmøte at bevegelsen skulle stå for at åndsdåpen og gjenfødelsen var to forskjellige ting og som ikke nødvendigvis skjedde samtidig. Likevel var man også enige om at man hadde fått hele DHÅ ved gjennfødelsen, men at åndsdåpen ble en utrustningsopplevelse til tjeneste. Med unntak av tungene som eneste tegn, var det samme teori som pinsevennene hadde. Åndsdåp uten en eller annen nådegave som “tegn” førte til spørsmål og frustrasjon. Det er likevel verd å merke seg at man også vedtok å respektere de som hadde Nordquelles syn på denne saken.

I 1950 var Misjonskonferansen i Kristiansand i lokalet i Elvegaten. Det er interessant at man da hadde oppe igjen hvem som skulle representere menighetene i landsmøte: Landsmøtedelegerte. Men saken ble utsatt. Videre ble det bestemt å be Liv Ranlo om å være barneevangelist. Mangelen på nye vitner var også den gangen et problem, og man ønsket å legge forholdene til rette. I 1950 ble konferansen kalt LANDSMØTE i referatet.

Sist, men ikke minst foreslo Harry Midje fra Drammen at man brukte betegnelsen «De Frie Venner» på bevegelsen slik som var alminnelig praksis. Forslaget fikk tilslutning, men ble utsatt til 1951.

I 1951 i Stavanger hadde DFEF 11 norske misjonærer ute mot 15 året før. Navnesaken og valgordningen ble igjen utsatt til endelig behandling i 1952. Nesten i hvert landsmøte dukker det opp emner om predikantenes virksomhet.

I Moss i 1952 står det at ingen nye er reist ut på misjonsmarken, og det har heller ikke meldt seg noen til tjeneste. Ellers var Misjonsutvalgets mandat og valgordningen oppe til nokså heftig debatt. Ordningen med delegater var en del av dette. I referatet er det mange innlegg som viser at det nå var blitt en klar motstand til at Misjonsutvalget skulle få seg tildelt nye oppgaver. Ved avstemningen ble det overveiende flertall for å ha det som det var og begrave hele delegatsaken. Navnesaken ble igjen utsatt.

I Arendal i 1953 ble det enstemmighet om å tilsette en «Misjonsarbeider» som skulle besøke forsamlingene og tale misjonens sak og ha nærkontakt med Misjonsutvalget slik at han kunne holde menighetene orientert. Det ser ut til at navnesaken ikke ble tatt opp i Arendal.

I Drammen i 1954 ble det endelige forslaget å bruke navnet: De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge nesten enstemmig vedtatt etter forslag fra Enok Wangberg.

Videre ble det avholdt en predikantkonferanse i dagene før Landsmøtet i 1954. Forkynnelse og behov for vekkelse innad og utad var hovedtema. Man kan vel si at dette også løste noe av problemene med delegater i vanskelige saker.

I 1955 var landsmøtet i Volda. Det hadde nok vært mange harde diskusjoner også i 1954, for i en lederkommentar i DGB siterer Støve en fra Kristiansand S: At han hadde bestemt seg for å være snill i dette landsmøtet, og Støve sier at: Snille var de alle. Det var ca. 150 deltagere som ble innkvartert.

I 1956 var landsmøtet i Fredrikstad. Det var en sak som nok viser visse spenninger: Lexander fra Bergen tok opp Bibelens anvisninger når det gjaldt ledelse og ansvarsforhold i menigheten. I Bergen hadde de fått statutter , 11 § - noe som var svært uvanlig - og av disse var det særlig §3 som sa: «Menigheten skal ikke tilsluttes noen menneskelig organisasjon med innskrivning av medlemmer og dermed følgende statsanerkjennelse...» . Ikke minst var §11 sterk: «Statuttene kan ikke forandres». Robinson referer ellers til en uttalelse av Nordquelle i 1937:


«Vi har sagt det før og gjentar det her, at har man en adressebok på dem som står sammen, kan det ikke være noe å si på, men man må ikke legge mere i det enn det virkelig er, kun en adressebok. Å utelukke gudfryktige brødre som ikke bryr seg om disse menneskelige innskrivelser hører ikke hjemme i Guds menighet. Tusen ganger bedre enn alle disse innskrivelser er: De holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.»


Ellers var rekrutteringen til tjenestene fremdeles et problem for bevegelsen.

I 1957 var det igjen i Kristiansand S og nå var det i juli. Her fikk Schibboleth en viktig plass. Referatet gjengir hele gavebrevet fra Nordquelle til en komite som skulle vokte og til å utgi boken på nytt når det var behov for dette. I §6 heter det:

«Det har i årenes løp ligget meg meget på hjertet at få en samling av sanger, som gir uttrykk for et helhjertet troesforhold, idet jeg er overbevist om, at dette har meget stor betydning for troeslivet i forsamlingene. Det er derfor også forutsetningen for nærværende overdragelse at brødrene vil verne om boken og ved eventuelle nye utgaver nøie overvåke, at boken bevarer sitt troesprog.”


I sak 7 var Landsmøtets og Misjonsutvalgets mandatområde oppe til debatt igjen. Det var nedsatt en komite:


1. Bjarne Staalstrøm,
2. Jørgen Stray,
3. Thaulow Christiansen,
4. Chr. Christoffersen,
5. Arne Wold,
6. Harald Skovly,
7. Markus Marcussen

som skulle avgi en betenkning til landsmøtet. Mandatområdeforslaget, som ble fremlagt, hadde 3 punkter:


1. Det må være klart at Landsmøtet ikke er noen overinstans i sitt forhold til de lokale menigheter, men menighetenes fellesorgan til drøfting av saker som menigheten på en eller annen måte er felles engasjert i.

2. Videre må Landsmøtet som menighetenes representant ha anledning til å gjøre beslutninger i saker av felles karakter i forhold til hva dets mandat tillater.

3. Landsmøtet kan konstituere nødvendige arbeidsorgan (komiteer) for utføring av oppdrag på vegne av menighetene. (Av slike arbeidsorgan har landsmøtet allerede nedsatt Misjonsutvalget, Bladkomiteen m.fl.) Det vil være rimelig og logisk at Landsmøtet også bestemmer komiteenes myndighetsområde, samt foretar valg av representanter til de komiteer det selv har nedsatt.


Komiteen hadde også en del bemerkninger og begrunnelser til sitt forslag og fremmet så to forslag til hvordan de praktiske sider kunne løses. I ett av disse ligger forslaget til en egen stiftelse som skulle ta seg av det «praktiske, økonomiske og juridiske». Det var en lang debatt om saken og i en avstemning om man skulle ha mandatområde eller ikke ble det knepent flertall for å ha det. I referatet er det opplistet alle de vedtak gjennom årene som hadde omhandlet landsmøtets mandatområdet og også Misjonsutvalgets mandat.

Det ser ikke ut til at man gikk til noen avstemning i saken, men referentene satte opp 10 punkter som det var tidligere vedtak om, men de fleste av disse vedtak gikk på Misjonsutvalgets mandatområde.

Også dette året var det predikant - og eldstekonferanse sammen med landsmøtet. Et viktig tema var valg av eldste i menighetene.

I 1958 var landsmøtet i Stavanger. Også denne gang var det ca 150 som var tilreisende. Her ble DFEFs Stiftelse formelt opprettet og at det var Misjonsutvalgets som var Stiftelsens Styre.

I 1959 var Landsmøtet i Oslo. Igjen ser vi at deltakertallet var ca 150 tilreisende. Det var deltakere fra 53 steder i landet.


Litt generelt om 1960-årene
Vi kan si at 60-årene førte til fremgang for menighetsarbeidet. Leirarbeidet tok seg opp og de fleste menigheter hadde arbeid for barn og unge og menighetsarbeidet ble også mere mangeartet. Det var vekkelsestider på flere steder og foruten fornyelse i mange “gamle” menigheter, fikk vi flere nye menigheter i Åseralstraktene ved Arne Gundersen og Egil Solheims virke. Vi fikk også en viss økning av forkynnere - særlig unge sangevangelister. Det ble også startet en del nye aktiviteter og interessen for røttene hos den yngre generasjon våknet litt.

Grimstad hadde landsmøtet i 1960. Det kan være av interesse at deltakerne fra Randesundleiren hadde fremmet et forslag om “Kortvarig Bibelskole” til landsmøtet. Det var et stort flertall for å ha kortkurs og man refererte til tidligere vedtak som ikke ville ha bibelskole, men bibelsamvær.

Landsmøtet ble i Bergen i 1961. Dette året var det over 200 tilreisende og fra ca 30 steder. Under post C.1, hadde Albert Robinson et interessant emne: «Svarer vår forkynnelse til den praksis vi bruker idag?» Robinson selv sier at emnet er dristig, og videre: «Jeg tror neppe at det finnes en direkte fri venn idag som er slik som han var i 1907,...». Innlegget er ellers sterkt kritisk til at man bare har det frie i teorien og ikke kommer videre i praksis. Dersom han er gjengitt rett, ser det ut til at denne lederen i bevegelsen ville ha organisert menighetene slik at vi hadde alle rettigheter slik pinsemenighetene hadde det. Det ble en lengre debatt, men de fleste innlegg var kritiske til Robinson. Det var også oppe som sak hvordan sammensetning i Stiftelsen skulle være. Det ser ut til å ha vært en heftig debatt som førte til skifte av ordstyrer, men saken endte med utsettelse.

I 1962 var Landsmøtet i Moss og det var ca 200 tilreisende. Saken om representantskap i Stiftelsen var oppe igjen og D. Nævdal fra Bergen holdt et lengre innlegg for saken. Innlegget er meget interessant fordi det gjenspeiler noe av den debatten som hadde vært helt fra Nordquelles tid - sett med Nævdals øyne. Nå var det Robinsons tur til å avfeie nytenkningen. Han fremholdt at dette forslaget var et brudd på den frie linjen. Det var en nokså delt forsamling i spørsmålet : 135 mot representantskap og 80 for. Robinson og Nævdal satte et meget stort press på forsamlingen i saken og det ser ut til at saken var nær ved å splitte bevegelsen fordi den rørte ved en sentral nerve: Organisering. Det ser dessuten ut til at denne saken var den eneste utenom de faste sakene.

I 1963 var Landsmøtet i Volda. Det var 32 steder som var representert fra Rossfjordstraumen i nord til Spangereid i sør.

I 1964 var Landsmøtet i Mandal. Det ser ut til at det møtte ca 3 - 400 tilreisende fra 38 steder, men det må ha vært med den lokale tilslutningen. Det var ingen kontroversielle emner som ble tatt opp, men Isak Abrahamsen ville ha tatt opp om forstanderens stilling i menigheten, men lot det være.

I 1965 var Landsmøtet i Kristiansand S. Det refereres at det deltok ca 400 fra vel 50 menigheter og vennegrupper. Vel 30 predikanter og 6 misjonærer deltok også. Albert Robinson var formann i Misjonsutvalget og Erling Syvertsen sekretær. Ved dette landsmøte ble saken om eget forlag tatt opp. Den var luftet året før, men nå ble det nedsatt en komite som skulle utrede saken. Ved dette landsmøtet ble det henstilt til at medlemmer i Misjonsutvalget ikke burde sitte etter fylte 70 år. Forslaget møtte stor motstand og det ble lagt på is. Ellers er det interessant at alle de vanlige emnene falt ut pga tidsnød. Emnene var:


1. Bevegelsen i dag og i morgen v/ Edvin Andreassen.
2. Forslag om å opprette et meklingsorgan v/ Reidar Jakobsen
3. Kjenner vi vårt ansvar v/ Albert Robinson
4. Nye tider v/ S. Engvik


I 1966 var Landsmøte på Vedavågen. Det sies at det var ca 450 deltakere fra 40 menigheter og vennegrupper. Forlagssaken var igjen opp og det var en sterk debatt om dette var bra eller dårlig. Saken ble utsatt igjen.
Valgkomitesaken var oppe igjen. Man ønsket å få dette inn i ordnede former. Ved voteringen falt forslaget om valgkomite. Det er også av interesse at det ble fremmet forslag om at «vanskelige saker» skulle drøftes i lukkede møter. Mange syntes at det ble mye saksbehandling og lite oppbyggelse på landsmøtene. Etter debatten ble det vedtatt at bare torsdagen skulle være til forhandlinger.

Medlemsskap i Norges Frikirkeråd var også oppe for første gang. Det ble så fattet er forsiktig vedtak om at DFEF stiller seg velvillig til det arbeide som gjøres av Det Norske Frikirkeråd (NFR), men denne saken var vanskeligere enn man hadde tenkt.

Landsmøtet var i Drammen i 1967. Her kom det opp om DFEF skulle starte en Folkehøyskole. Det ble nedsatt en gruppe til å se på saken.

I 1968 var Landsmøtet i Fredrikstad. Antallet er ikke oppgitt, men de kom fra 36 forsamlinger og venneflokker. Det ser ut til at man vedtok å søke medlemsskap i NFR dette året, men det hadde vært en lang og skarp debatt om saken. Det var dette året at en Folkehøyskole ble lansert av Arvid Myreng. Man tenkte seg Otta som et rimelig sentralt sted for hele landet. Saken ble mot 8 stemmer utsatt til neste års landsmøte.

Lyngdal arrangerte Landsmøtet i 1969. Her fremmer Gabriel Holta tanken om et utvalg som skal arbeide for «den indre misjon» i DFEF. Et kommende Hjemmeutvalg. I dette landsmøtet ble man enige om å søke beskyttelse av navnet De Frie Evangeliske Forsamlinger. Det ble ellers fremmet forslag om en traktatmisjon og denne ble opprettet. Folkehøyskolesaken stod på sakskartet, men ble ikke tatt opp iflg. referatet

I 1970 var Landsmøtet i Arendal. Her fremmet Frank Søgaard forslag om å lage en historikk over DFEF og det ble vedtatt å komme med en innstilling i 1971. Det skulle skrives til menighetene om saken.

I 1971 var Landsmøtet på Jæren. Dette landsmøtet tok igjen opp saken om å lage en historikk om DFEF. Det ser ut til at FS fikk grønt lys, men ble stående nokså alene om arbeidet. Han skulle komme tilbake til saken neste år. Medlemsskapet i NFR ble tatt opp til hissig debatt. Mange menigheter ville melde seg ut. Det ble så nedsatt en komite som skulle komme med innstilling til neste års landsmøte i Moss.

I Moss i 1972 ble det lansert et ungdomsråd. Kjell Høidebraaten, Runar Falck Dahl og Rolf Kjeilen ble valgt til å utarbeide et forslag til et slikt råd.

Folkehøyskolen var oppe igjen, men nå med Det norske Misjonsforbund som samarbeidspartner. Åmli var det aktuelle stedet. Det var Edvin Andreassen, Arvid Myreng og Willy Høiås som var folkehøyskolekomite. Det var et stort flertall for et samarbeide med Misjons-forbundet og den sittende komite ble gjenvalgt.

NFR-saken kom opp i full bredde igjen og det var en lang og vanskelig debatt som satte dype spor. Ved avstemmingen var 132 for medlemsskap og 82 mot. I en protokolltilførsel skrev 21 menigheter at de ikke ville være tilsluttet NFR og dette ble akseptert av landsmøtet.

På dette landsmøtet fremmet Eilert Frosterød forslag om at man hadde forhandlinger annen hvert år. Dette ble vedtatt og man skulle evaluere dette i 1974. Boken om DFEF var oppe igjen og det ble fattet vedtak om at arbeidet skulle fortsette gjennom forlagskomiteen.

I 1973 var landsmøtet i Grimstad. Det var ca 500 deltakere som skulle innkvarteres og det sies at det deltok ca 1000 på kveldsmøtene. Dette landsmøtet hadde ikke forhandlinger, men det var åpnet for samtale etter bibeltimene. Behovet for frigjøringsforkynnelsen ble presiserte av flere.

I 1974 var Landsmøtet i Volda. Ca 300 skulle innkvarteres. Referatet viser ingen stridsemner, men man videreførte forhandlingsmøter hvert annet år, men at nødvendige rapporter må tas hvert år.

Det ble også dette året valgt en komite som skulle ta seg av det åndelige opplegget for landsmøtet slik det ble gjort i Moss i 1972.

I 1975 var Landsmøtet i Sarpsborg. Dette året var skole-spørsmålet igjen oppe. Samarbeidet med Misjonsforbundet gikk ikke bra, og nå hadde Arvid Myreng forslag på Balestrand. Det skulle være et 2-årig grunnkurs - videregående skole. Mot en stemme ble det vedtatt å arbeide videre med planene for Balestrand. Det er likevel interessant at man i samme møte hadde oppe Smyrna Bibelinstitutt (SBI) på sakskartet. SBI hadde da allerede vært drevet i 3 år i regi av Smyrna, Tønsberg. Albert Robinson (forstander i Møllergaten 38) mente at bibelskolen dermed hadde kommet inn i bevegelsen gjennom en bakvei siden man aldri hadde besluttet å opprette en bibelskole og at dette i utgangspunktet heller ikke var ønsket. Skolesaken man tidligere hadde snakket om gjaldt bare folkehøyskole eller som nå, 2-årig grunnkurs.

Landsmøtet var i Stavanger i 1976. Skoleprosjektet i Balestrand ble tatt opp igjen etter beslutningen i 1975 om å gå inn for prosjektet. Misjonsforbundet på sin side, kjørte sitt eget løp i saken og dette førte til at samarbeidet brøt sammen. Man anførte «læremessige grunner» for bruddet og det var vel tilsetting av en misjonsforbunder med barnedåpssyn som rektor, som var den utløsende årsak.

I 1977 var Landsmøtet i Drammen. Dette skulle være et «åndelig landsmøte», men det var likevel anmeldt en del saker. SBI - Solvoll sto på sakslisten, men den ble trukket.

Lyngdal hadde Landsmøtet i 1978. Ingen vesentlige saker var oppe, men det var en paneldebatt om «Misjonen - Hvor står vi - hvor går vi?» v/ F. Søgaard. Innledningen gir en oversikt over arbeidet og konkluderer med at Misjonsutvalget bør bli mer tidsmessig. Dette gikk særlig på at Landsmøtet skulle velge Misjonsutvalgets leder. Ettersom det ikke var en sak, ble det ikke fattet vedtak.

I 1979 var Landsmøtet i Oslo i nye lokaler i M40. Dette var et åndelig landsmøte, men det ble nedsatt en komite med Lilly Engeset, Åge Håskjold, Frank Søgaard, Mikal Skjæveland, Jacob Reme, Gabriel Holta, Edvin Andreassen, Egil Solheim, Øystein Østerhus, Svein Buin og Kjell Falang til å utrede DFEFs misjonsstruktur. Mandatet var: « Komiteen har i oppdrag å vurdere om vår misjonsstruktur er den riktige, med tanke på fremtidig misjonsengasjement, og eventuelt komme med forslag til forandringer til Landsmøtet i 1980.»

I 1980 var Landsmøtet på Karmøy igjen og der ble det ble avlevert en lang innstilling om misjonsstrukturen og debatten omkring emnet var lang. Saken tok for seg alle sider ved Misjonsutvalgets funksjon og man ble bare enige om at saken om et kompromissforslag skulle sendes til menigheten til høring. Det ble valgt 3 personer til å ta imot dette og ordne det til landsmøtet i 1981: Øystein Østerhus, Willy Høiås og Olav Dahl ble valgt.

I 1981 var Landsmøtet i Grimstad. Strukturutvalget leverte en innstilling som var meget grundig og med et svarskjema som var overveldende detaljert, men også nokså uoversiktlig. Det er litt uoversiktlig å se om det ble fattet vedtak i landsmøtet, men det henvises i 1984 til at man fattet vedtak i saken. I dette landsmøtet ble det nedsatt en komite som skulle utrede muligheten for et fast landsmøtested for DFEF.

I 1982 var Landsmøtet i Volda. Det ser ut til at valgordningen til Misjonsutvalget ble endret i 1981, men nå ville man tilbake til den gamle ordningen og dette ble vedtatt. Et permanent Landsmøtested var oppe til debatt. Det var en nokså sterk debatt og det ble et knapt flertall for å gå videre med saken.

Karmøy hadde igjen Landsmøtet i 1983. Det synes ikke å ha vært oppe kontroversielle saker, men det var en lang debatt om bevegelsen skulle ansette en reisesekretær da Misjonsutvalgets egen sekretær var altfor overbelastet med sekretærfunksjonen for sakene i utvalget til å kunne nå ut til menighetene. På dette Landsmøtet ble det vedtatt å ansette en Misjonssekretær i full stilling og Olaf Fjalestad ble valgt som første misjonssekretær. Dette året ble også «Barnas Landsmøte » arrangert for første gang.

Landsmøtet var i Kristiansand S i 1984. Her ble det tatt opp å revidere Schibboleth og det fikk full tilslutning selv om noen var redde for å ta sanger ut. Landsmøtet fattet vedtak om å oppfordre Schibbolethkomiteen om å starte arbeidet. Det var også på dette landsmøtet at Misjonshistorikken ble endelig godkjent som sak og den skulle komme ut i 1985. Komiteen for fast landsmøtested la fram sin foreløpige innstilling. De ble bedt om å fortsette arbeidet videre. SBI hadde også en informasjon under eventuelt.

I 1985 var Landsmøtet i Drammen. Dette var et «åndelig» landsmøte uten forhandlinger, men det ble gitt et inngående referat fra komiteen for fast landsmøtested. Det skulle arbeides videre med saken.

Karmøy arrangerte Landsmøtet i 1986. På predikantkonferansen i 1986 var det nedsatt et utvalg som skulle fremme en sak til Landsmøte om å opprette et utvalg for arbeidet i Norge. Det var Gabriel Holta som hadde tatt dette opp først og Egil Solheim var talsmann i Landsmøtet. Innlegget førte til at man opprettet DFEFs Hjemmeutvalg som skulle overta ansvaret for arbeidet i Norge slik som Misjonsutvalget hadde det for misjonen. De 7 som ble valgt var: Egil Solheim, Arne Gundersen, Gabriel Holta, Raymann Karlsen, Kjell Busch, Steinar Slotten og Asbjørn Froholt. Turid Dahl og Finn Arne Reme ble vara. Det var enighet om at man skulle oppta forhandlinger med Misjonsutvalget om mandatområdet.

Det var også fremmet et innlegg om en fremtidig landsmøteordning. Dette ble vedtatt enstemmig og gjengitt her i kortversjon:

1. Landsmøtet forlenges med 1 dag og har forhandlinger tirsdag kveld og onsdag.
2. Sakslisten offentliggjøres i DGB 1. mai
3. En hel dag til misjonen
4. Predikantkonferansen velger en komite på 3 for det åndelige opplegger for 3 år


På dette landsmøtet avgav komiteen for fast landsmøtested sin innstilling, men Landsmøtet vedtok å ikke ha noe fast sted. Hjemmeutvalget konstituerte seg på høsten og fikk nokså umiddelbart overlatt å arrangere Landsmøtet i 1987.

Landsmøtet i 1987 på Hedmarktoppen var et «åndelig» landsmøte og ingen forhandlinger ble ført. Det kom inn spørsmål om å ta opp igjen saken om fast landsmøtested, men den ble ikke tatt opp.

Også i 1988 var Landsmøtet på Hedmarktoppen. Her var det oppe å opprette en felleskasse for misjonærene. Det skulle settes av 5% av midlene til administrasjon og fellesutgifter til forsikringer ol.

Landsmøtet var på Karmøy i 1989. Det var ikke forhandlinger, men valgkomiteens arbeidsinstruks ble vedtatt selv om dette ikke står i referatet.

Kristiansand S arrangerte Landsmøtet i 1990. Her ble det opprettet et Barne - og Ungdomsråd (BUR). Det var ellers fremmet et innlegg om hvilken struktur DFEF burde ha for å møte morgendagens behov, men dette ble trukket. Forholdet mellom bevegelsen og SBI var oppe, men det ble ikke fattet noe vedtak som bandt DFEF, bare en positiv uttalelse om arbeidet.

I 1991 var Landsmøtet i Drammen. BUR var oppe igjen som sak til orientering og de hadde sitt eget landsmøte i løpet av uken.

I 1992 var Landsmøtet på Voll på Jæren. Det ble vedtak om å lage en Landsmøteprotokoll over vedtakene i Landsmøtene. Det var på dette møtet at man nedsatte et evalueringsutvalg som skulle gjennomgå alle komiteer innen DFEF og fremme forslag om en nyorganisering. Edvin Andreassen, Magnus Frosterød og Tor Sæther ble valgt til dette viktige arbeidet.

Solstrand arrangerte Landsmøtet i 1993. Her var evalueringsutvalgets rapport oppe til debatt og etter en lang debatt ble det vedtatt å ta saken opp i neste års landsmøte. Man ville også høre uttalelser fra “Lederkonferansen” før endelig avgjørelse. Saken ble da også inngående drøftet der og det ble forslag om en del endringer.

Også i 1994 var Landsmøtet på Solstrand. Dette var et forsøk på om stedet kunne fungere som fast landsmøtested. Det maktet Solstrand ikke i denne omgang.

Landsmøtet tok opp evalueringsutvalgets innstilling til debatt og etter en del finpuss, ble det fattet vedtak om å slå Misjonsutvalget og Hjemmeutvalget sammen igjen. Lederen av utvalget skulle velges av Landsmøtet for 2 år, men ellers var valgene som før. Haldor Aasebø ble valgt til leder av det nye Misjons- og Hjemmeutvalget. Man fristilte også medlemmene i Misjonsutvalget og Hjemmeutvalget slik at disse også var valgbare i det nye utvalget selv om de hadde sittet den maksimale perioden. Den nye strukturen tilsa at alle andre utvalg og komiteer skulle velges av MHU og avgi rapport til dette organet. Det var også MHU som utpekte kandidatene til de andre organene.

MHU vedtok derfor at DFEFs Stiftelse skulle bestå av tre medlemmer: Haldor Aasebø, Tore Stray og Asbjørn Froholt.

MHU sammen med Lederkonferansen opprettet også et Omsorgsråd som skulle kunne være til hjelp for menigheter eller enkelpersoner innen fellesarbeidet (predikanter, misjonærer ol.)

Valgt til det nye utvalget ble:


Haldor Aasebø, leder
Evald Totland, nestleder
Tore Stray
Øystein Østerhus
Marit Dahl Lund
Leif G. Bakkevig
Asbjørn Froholt
Egil Gundersen
Gwen Gill


I 1995 var Landsmøtet på Karmøy.
I 1996 var Landsmøtet i Moss.
I 1997 var Landsmøtet på Solstrand

Kapittel 3
Hvor går vi - mot år 2000?


Innledning
Både 50 år og 70 år er gått siden debatten om behovet for et fellesorgan begynte, og sammen med at man måtte ha en debatt om saken, trengte man en arena for disse debattene. Vi vet at man med tiden har funnet behov for mange arenaer innen DFEF:

Stevner med innlagte samtaler/debatter
Konferanser for ledende i menighetene
Landsmøter
Misjonskonferanser
konferanser for forkynnere
distriktsvise konferanser som Nord-Norge konferansen
fylkesvise - Vestfold/Buskerud konferansen
Barne- og Ungsdomsråd
Barnearbeiderkonferanser
Ungdomsarbeiderkonferanser
Mediakonferanser
Medlemsskap i mange frikirkelige organsisasjoner
Vi har også opprettet mange utvalg og komiteer, og vi har flere private stiftelser innen DFEF for å ivareta eiendom og drift. Så til å være en “ikke organisert bevegelse” er vi godt organisert. Uansett hva vi måtte mene om det, så må vi innse at slik er det! Dette påvirker også menighetsdriften og teologien vår. Så lenge vi har dette klart for oss, kan vi bruke det som redskaper i arbeidet, men dersom vi ikke erkjenner dette faktum, vil organiseringen etter hvert styre vår bevegelse.

Misjonsarbeidet vokser ikke i antall, men arbeidsoppgavene har endret seg selv om DFEF ikke har styrt mot sosialt arbeid ut over det som dekkes av sykepleie, selv om det er noen unntak.

Enkelte menigheter gjennomfører nesten 360 samlinger i eller for menigheten i året. Budsjettene for driften stiger. De fleste større menighetene har nå forstander. Radio og TV brukes til forkynnelse, teltvirksomhet og leirer drives videre.

Landsmøtets form har ikke endret seg mye. De endringer som har vært, er ofte et resultat av hvordan noen opplever det enkelte landsmøtet og ikke et resultat av en veloverveid tanke, og enkelte vedtaks for/mot kan i noen tilfeller avgjøres av stedet Landsmøtet holdes. DFEF har hele tiden levd med at det er forskjeller mellom Østlandet og Sør- og Vestlandet. Nord-Norge har også sine tradisjoner.

Vi kan vel også si at det ser ut til at de små forsamlingene eller utposter, er i ferd med å bli borte dersom de ikke ligger i nærheten av en større menighet med forstander. Vi ser også at menighetsdriften i de største forsamlingene får sin vesentligste tilvekst gjennom barne - og ungdomsarbeidet, og man rekrutterer oftest menighetsbarna i tilveksten til menighetene.

Det er lenge mellom hver gang vi kan si at en forsamling opplever vekkelse blant oss, og når det skjer, er det nesten alltid knyttet til teltvirksomhet eller reisepredikanter uten at dette skal forringe det faste menighetsarbeidet.

Vi samarbeider i en rekke fora med andre kirkesamfunn. Det finnes samarbeide med alt fra Den katolske kirke til Trosmenigheter selv om dette bare gjelder noen menigheter og enkelte menighetsledere/ forstandere, men det har ikke vært noen bred offentligdebatt om dette innad i bevegelsen, men i engere fora er debatten livlig.
DFEF har faste rituelle møter for barnevelsignelse og Lesebarn. Ekteskapsinngåelse og begravelse er også nokså likt alle andre samfunn. Det er utarbeidet en menighets-håndbok for disse rituelle handlingene og et eget kurshefte for Lesebarna. Nye medlemmer blir formelt og høytidelig opptatt i menigheten og i enkelte menigheter må man være døpt for å bli medlem.

Økonomien er nå ofte basert på forstanderens lønn. Reisepredikantene - de som finnes - får fast ukelønn eller møtelønn i den menighet de betjener. Man får reisepenger - ofte etter statens regulativ. Forstandere har ofte betalt for kjøring i menigheten og telefongodtgjørelse og i noen tilfeller forstanderbolig.

Den enkelte frie venns forhold til bevegelsen er svært ofte uten bevissthet om hva som er bevegelsens særtrekk og historie. Det er neppe så mange unge som ville reagere på om vi ble et registrert trossamfunn. Det er vel heller ikke mange unge som ville reagert om en menighet krevde dåp for å kunne bli medlem. I vurderingen av hvor man skal ha sin menighetstilhørighet er det mer et spørsmål om hvor man har vokst opp. For andre kan det være hvor det er ungdommer eller “gode” møter som avgjør menighetsvalg enn hva man står for teologisk.

Er dette den utviklingen vi ønsket gjennom Landsmøter og ledersamlinger gjennom mange år? For noen er nok svaret ja. Svært mye av menighetsarbeidet var noe tilfeldig i den mellomperioden i bevegelsens historie som dette skrivet omhandler. Mange menigheter ble drevet temmelig “eneveldig”.

Men dette gjelder ikke alle. Mange steder ble arbeidet drevet i en fin ånd og så godt de kunne få det til, men likevel ble det tilbakegang i antall. Det er vanskelig å dømme. Herrens veier er uransakelige, men de er i alle fall gode å gå på. Likevel må vi lære oss å lære!

En del, særlig voksne og eldre, har ennå et rimelig forhold til hva DFEF står for som bevegelse og som enkeltmenigheter og forsamlinger, men svært mange ser ikke forskjell på en fri forsamling og en pinsemenighet. Det er ikke et mål å lage en forskjell, den var der og er der fremdeles. DFEF har sine særtrekk.

Det skal ikke være familiebånd og oppvekststed som avgjør hvilken menighet en skal gå i. Det er hva vi står for som binder oss sammen.

DFEF har hatt mange muligheter til å gå “til grunne” i løpet av vår periode. Vi kunne gått helt inn i Pinsebevegelsen som i opprinnelsen stod oss nært og som i dag igjen står oss nærmere. Det samme kan vel sies om baptistsamfunnet og Det Norske Misjonsforbund.

Vi kunne også ødelagt oss selv gjennom læremessige stridigheter. Den utviklingen som har vært gjennom Landsmøter og konferanser, har vært med på å ta vare på rammen vår. Innholdet i rammen må den enkelte menighet ha ansvar for, men dette påvirker også fellesskapet i landsmøtene.

På ett punkt har utviklingen sviktet. Rekrutteringen av nye vitner som har selvoppholdelsesdrift og som utvikler seg i takt med den tiden de lever i. I forhold til at vi har ca 70 menigheter og landet ligger åpent for nybrottsarbeid, så er det altfor få vitner som reiser og vi mangler forkynnere av Alf Kasborgs, Gustav Svennevigs og Jens Glittenbergs kaliber.

Det er også symptomatisk at man oftere og oftere bruker forkynnere fra andre samfunn i våre menigheter og i konferanser. Det gjelder både i ungdomssammenheng og de vanlige møtene. Dette er ikke bare fordi vi synes det er hyggelig med besøk fra andre, men det blir ofte begrunnet med at våre ikke strekker til.

Vårt største problem fremover vil altså være mangel på forkynnere. Det gjelder selvsagt antallet, men først og fremst forkynneren med innsikt og autoritet til å vise vei i menigheten til vekkelse og fornyelse. Her vil også de største problemene komme, fordi andre samfunn har allerede sett dette og driver massiv opplæring av forkynnere og sprer litteratur og kassetter med “gode” og inspirerende taler og undervisning. Uansett hva vi måtte mene om innholdet, er det dette de fleste fyller seg med og det de lærer av. Det vil alltid være problemer med undervisning som er løsrevet fra den menigheten man tilhører. Det har vi gjentatte ganger opplevd i leirsammenheng og på bibelskoler også. Undervisning som ikke er knyttet til menigheten man går i, fører i mange tilfeller til frustrasjon og splid fordi menigheten ikke er som leiren, som bibelskolen eller som stevnet man har vært på. Man glemmer lett at menigheten er et produkt av de som går der - også de selv.

Det er umulig å komme med noen entydig konklusjon. Bevegelsens menigheter var da og er fremdeles, forskjellige og har forskjellig bakgrunn og historie. Bevegelsen mangler en vesentlig del av sin historie før de enkelte menigheters historie er skrevet.

Mange mangler identitet - særlig de yngre, men også mange av de eldre. Det er fremdeles store sprik mellom de store sentrale menighetene og de små på utpoststeder. Likevel tror jeg vi kan si at uten Landsmøter og Misjons - og Hjemmeutvalget tror jeg bevegelsen hadde sett helt annerledes ut. Jeg er ikke helt sikker på at den hadde liknet det som var Nordquelles ønske og mål selv om vi også nå ligger langt fra hans linje.

Veien videre er viktig, ja ganske avgjørende for mange. I denne sammenheng skal jeg bare peke på de mulige veivalg sett på bakgrunn av de tendenser som er kommet til uttrykk de siste årene. Selv om de ikke er representative, vil noen trekke i disse retningene enten vi liker det eller ikke.

Vi ser tendenser til oppløsning av bevegelsesidentitet i mange samfunn, ikke bare ved tilbakegang, men ved at menigheter slår seg sammen med andre samfunn og derved - om de fastholder kontakten - påvirker bevegelsene i samme retning. I tillegg har vi igjen fått sterke teologiske spenninger som kommer til syne hos oss ved at menigheter søker fellesskap også med andre samfunn. Selv om dette kanskje er det eneste rette der og da, har vi både plikt og rett til å tenke: Er det dette vi vil med bevegelsen? Hva skjer dersom man velger forskjellige partnere?

Dette er ikke nytt innen DFEF heller og det er noe vi må leve med fordi vi er en bevegelse i bevegelse. Noen vil kanskje si at det nærmer seg et bristepunkt. Kan man tenke seg konkurrerende landsmøter, konkurrerende predikantsamlinger osv.? Eller vil de felleskristelige arrangementene overta for interessen for våre fellessamlinger? En eldste sa til meg en gang at han ikke ville på flere landsmøter, men reiste til Sarons Dal. Dette har vi også hørt fra våre unge: Hvis de ikke får andre forkynnere enn våre egne, vil de ikke til landsmøtene.

Det er en stor og alvorlig utfordring når de som tilhører DFEF på lokalplan ikke er villige til å gjøre sitt til at fellesorganene skal få den funksjonen vi ønsker. Man stiller seg på “Store Stå” og klager på de som er aktive på banen.

Det tilligger ikke dette jubileumsskriftet å dømme om hva som er rett eller galt, men vi har alle et ansvar for den kursen som velges - både i menighetene og av fellesforaene. Likevel vet vi at dersom man trekker seg bort fra fellesorganene, vil bevegelsen miste sin betydning og dø eller endres til noe vi ikke er tjent med.

Under årets landsmøte på Solstrand kunne vi lese at DFEF opplever stor tilbakegang. Det samme tema var også oppe på konferansen for ledere i vinter. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Dersom vi holder oss til det rent kvantitative, så tror jeg at DFEF har vært nokså lik i oppslutning de siste 10 årene. Alle de større forsamlingene opplever variasjon fra år til år, men ikke entydig nedgang eller vekst. En del utposter og meget små venneflokker er blitt nedlagt de siste 20 år, men de utgjør neppe mer enn 100 mennesker. Disse - om de lever - har ikke mistet sin tro eller tilhørighet, men har sluttet med offentlige møter. Det er liten tilføring av nye mennesker. I de store menighetene - som nesten uten unntak har forstander - kan vi ikke si at det er tilbakegang. De fleste har en jevn drift. Når man så opererer med tall innen DFEF, så vet vi at statistikk er vanskelig.

Når man i noen sammehenger sier 10 000 innen DFEF, så er det med samme regnemetode som i organiserte samfunn. Man teller med også tilhørige som ikke lenger har et aktivt forhold til menigheten. Et eksempel er tallene for kommune og statstilskudd. Tilhørige som ikke er tilsluttet andre samfunn blir ført opp og ansett som tilhørige. Dermed blir de registrert som “medlemmer” statistisk. Vi vet at mange av disse er ikke og har aldri vært medlemmer, men er fra familier som har hatt tilknytning og de ønsker å bruke menigheten i samme slags høytider som andre bruker sine kirkesamfunn: Barnevelsignelse, konfirmasjon(Lesebarn) giftemål og begravelse.


DFEF må velge vei videre
Vi har enda mulighet for å styre utviklingen, men vi kan ikke la de “tilfeldige” personene, og ikke de valgte sette kursen uten at vi alle har gjort oss opp en mening om at dette vi vil være med på. Det vil bli en enda større ulykke for bevegelsen om de enkelte menigheter eller forkynnere trekker seg fra fellesarbeidet vårt og finner andre sammenhenger å være med i. Dette er allerede et faktum for noen og vi kjenner problemene på “kroppen”. Problemet vil ofte være at vi har større frykt for å miste kvantiteten enn for kvaliteten om vi gjør noe. Også veivalg kan ha sin pris. “La alle ting (også veivalg) komme fram for Gud i bønn med takksigelse. Vi er hans tjenere og det er hva han vil som avgjør hvor veien videre går for både den enkelte av oss, for den enkelte menighet og for De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge og på misjonsmarken.”

Etter 50 år - og over 100 år som bevegelse - lever vi fremdeles sammen. Både vi og våre fedre har opplevd gode og onde dager sammen. Bevegelsen har møtt djevelens listige angrep både utenfra og innenfra, men vi lever ved Guds nåde.

Så mange som har opplevd Guds frigjørende makt i hjertets indre og innen bevegelsen, kjenner båndene som binder oss sammen.

Spørsmålet om veien videre har vært stilt i hele den perioden som er med her. Det er et naturlig spørsmål i en bevegelse. Vi “beveger” oss hele tiden, men det er gitt redskaper til å styre med og noen bruker disse bevisst og andre ubevisst. Men bevegelsen styres. Vi er ikke i fritt fall, men det er også “naturkrefter” som driver alle bevegelser og kirkesamfunn i særdeleshet, mot organisering. Bevegelser trenger et leie å flyte i - former og noen skikker. Likevel kan vi vel si at alle bevegelser “renner” mot “havet” - mot organisering. Det synes å være en naturlov.

Uansett hvordan fremtiden vil arte seg, trenger vi røtter. Uten røtter vil vi drives og kastes om av et hvert lærdomsvær og strømning. Jeg tror vi som kjenner vår historie, har et ansvar for den oppvoksende slekt i de spørsmål som har fulgt bevegelsen helt fra starten. Da tenker jeg ikke bare på de spørsmål som er berørt i dette sammendraget, men de teologiske standpunkter som bevegelsen er «født» på og som vi har levd ved i over 100 år: Kristusforkynnelsen frigjør menneskets indre, og står ikke i et motsetningsforhold til nådegavebruk og åndsopplevelser, men den styrer disse i et sunt spor. Dette gjør den frie bevegelse til en bevegelse vi er stolte over å tilhøre. Dette gjør at vi fortsatt vil tilhøre nettopp denne tradisjonen - selv om det daglige arbeidet hjemme eller ute må «organiseres» bedre eller mer.

Arven fra fedrene er verdifull. Det som gjør oss til DFEF er verdifull også for resten av kristenheten. Vi står for noe og har særpreg som gir noe til andre også. Den dagen vi gir avkall på det som er vår arv, vil det nok bli en kraftig debatt i bevegelsen. Vi er oppfordret til å gi akt på de “gamles” liv og deres utgang og etterfølge deres tro. Deres ferd var kultur og tidstilpasset, men deres tro var den samme.

Vi bør helst holde liv i en debatt om hva vi har i arv før veivalgene tas.

Spørsmålet er vel dermed ikke om vi skal organisere oss mer, men hvilken organisasjonsform som er best skikket til å ivareta både arbeidsoppgaver og vår særart. Det er neppe et mål å bli så åpen overfor alle teologiske variasjoner som Den norske kirke. Det er heller ikke et mål å bli så avsondret som Smiths Venner. Vi ønsker vel heller ikke å bli så bastante i meninger som Jehovas Vitner hvor det bare er de som har den rette lære. Vi forstår stykkevis, men så langt vi er kommet vil vi strekkes oss for å komme videre og nærmere Gud og be om åpenbaring.

Landsmøtene er det beste stedet for debatter om bevegelsens ve og vel og vi må aldri bli redde for å stille spørsmål om formen vi nå har, er den rette.
Vi er fremdeles en bevegelse - fordi vi fremdeles beveger oss, men la oss ikke atter legges under trelleåket, la oss ikke bevege oss mot Egypten, men mot Kanaaen hvis vi ikke er der.

Fotnoter:

1 Selv om det er et skrift som har sitt utgangspunkt i et 50-års jubileum for landsmøtene, er det nødvendig med en historisk oversikt helt fra de første år. (Tilbake)

2 Har skrevet en biografi om Erik Andersen Nordquelle. Dette er en redigert utgave av hovedoppgaven i Kristendom ved Universitetet i Oslo fra 1980. Utgitt på eget forlag. (Tilbake)

3 Misjons- og Hjemmeutvalget er De Frie Evangeliske Forsamlingers fellesorgan med ansvar for fellesarbeidet både i Norge og på misjonsmarken. (Tilbake)

4 Dette er gjengitt i boken om hans liv. (Tilbake)

5 Sandra Svendsen diktet mange sanger og flere er med i Schibboleth. (Tilbake)

Print artikkel Skriv ut artikkelen
 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif