Et brysomt dilemma

Iblant står man overfor situasjoner hvor man må ta valg, og uansett hva man velger, vil det på noe vis medføre et resultat en ikke ønsker. Vi kaller det et dilemma.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (13.5.2016)



I Jesu liknelse om mannen som ble overfalt av røvere (Luk 10,30-36), kan vi undres over at både presten og levitten, kirketjeneren, lot den forulykkede ligge i veien og skyndte seg videre. Ved å treffe en slik mann, kom de i et alvorlig dilemma.

Presten og levitten var antakelig på vei til Jerusalem for å ta sin tørn og gjøre tjeneste i templet. Dette finner vi godt beskrevet i beretningen om presten Sakarja, døperen Johannes’ gamle far. Det står at turen var kommet til hans vaktskift (Luk 1,8). Videre står det at da tjenestetiden var over, reiste han hjem (v. 22). Prester og levitter bodde i ulike deler av landet og kom til Jerusalem for å gjøre foreskrevet tjeneste.

I Moseloven står det ettertrykkelig at en som gjør tjeneste i Guds hus ikke skal gjøre seg uren ved å røre et lik (3 Mos 21,1-3). Om den forslåtte mannen døde i armene deres, da hadde de forbrutt seg mot loven og ikke fulgt Guds påbud. Derfor var det tryggest å la ham ligge. Strengt tatt tok presten og levitten en riktig avgjørelse i forhold til lovens krav.

I dilemmaet valgte Guds tjenere den delen som hadde minst konsekvens for dem selv. De risikerte å bli urene, bryte loven og miste en del av tjenesten de skulle utføre. For den uheldige vandreren hadde beslutningen livsavgjørende betydning.

For forretningsmannen på reise, samaritanen, var også den forulykkede til bry, altså et dilemma. Men han tok seg bryet. Han stanset opp, brukte av sin tid; renset sårene med vin, han sikkert hadde tenkt til annet formål; han satt mannen på sitt esel, og måtte derfor selv gå. Endelig måtte han betale for ham på vertshuset og garantere for ytterligere utgifter. Samaritanen mente det var bryet og kostnadene verd å redde mannens liv.

På samme måte ble også Jesus utfordret av en mann med en sykdom som ikke tillot ham å være i byen. Han var spedalsk og måtte bo i ødemarken og rope «uren» når folk nærmet seg ham. Det var Moses’ lov som påbød dette (3 Mos 13 og 14), en god lov, gitt av Gud for å forhindre spredning av en grusom og ytterst smittsom sykdom. Ingen hadde lov å røre ved spedalske som var erklært urene av presten.

Den spedalske henvendte seg til Jesus og spurte ydmykt: «Hvis du vil, kan du gjøre meg ren.» Det virket ikke som om han tvilte på Jesu guddommelige kraft og helbredende evne, men kanskje han tvilte på Jesu vilje til å bry seg med en ussel, uren og utstøtt mann som ham?

Her stod Jesus overfor et dilemma. Ifølge Moseloven skulle ingen nærme seg en spedalsk og ikke berøre vedkommende. Jesus kunne valgt lovens vei, snudd seg bort og gått fra mannen. Det var en avgjørelse som kunne forsvares. Likevel valgte han å gå imot loven, berøre mannen og helbrede ham. Jesus hadde mer omsorg for mennesker enn for regler og bud.

Vi kan og møte dilemmaer hvor det kan være behagelig å henvise til regler og bud, ja, til og med Skriften. Kanskje vi likevel burde ta kostnaden og bryet med å la omsorgen for mennesker være det sentrale.



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif