Vi gjør lurt i å låne dem øre.

Livet er ikke statisk, heller ikke troslivet eller menighetslivet. Vi er i stadig utvikling. Vi gjør derfor klokt i er å lære av fortiden, for å bedre fremtiden, men da kreves det at vi erkjenner våre feiltrinn og endrer vår praksis og kultur. Derfor er det lurt å låne sitt øre til de som taler, også selv om vi ikke liker det de sier, eller kjenner oss igjen i dere opplevelser.

Ved Bjørn S. Olsen
Oppdatert: (21.3.2016)



Ruth Helen Gjævert, Anders Torp, og Bjørn Aslaksen. Tre forskjellige personer, som hver for seg forteller sin troshistorie, og som vi som ledere og foreldre bør låne vårt øre til. Alle tre har ståtte frem og forteller deres opplevelser av det kristne liv og tjeneste. Anders Torp har i sin bok «Jesussoldaten» fortalt om hvordan det opplevdes å vokse opp som barn i en pastorfamilie i en karismatisk menighet hvor fokus på åndelig krigføring og demonutdrivelse etter hans eget sigende hadde stor plass og fokus. Ruth Helen Gjævert har gjennom dokumentaren «Frelst» på VGtv fortalt om hvordan hun som brennende ung kristen brukte tre og et halvt år i tjeneste for Gud gjennom organisasjonen Jesus revolution army for å vinne Europa for Jesus, mens Bjørn Aslaksen gjennom innlegg på verdidebatt har fortalt om hvordan han som en av de fremste lovsangsledere i Norge har mistet troen, ikke på Gud, men på menigheten på grunn av sterke autoritære ledere som sviktet. Disse representerer tre ulike alderssegment, men deres historie er langt på vei de samme.

Som sterke kristne, i velfungerende familier, med balanserte ledere og sunne menigheter, kan vi argumenter med at dette er deres subjektive opplevelser og erfaringer som ikke gjenspeiler hele sannheten. Vi kan tenke at disse representerer et lite mindretall, men at det for de fleste har gått veldig bra. Vi kan også spørre oss om hva motiv disse personene har for å stå frem og fortelle sine historier. Med andre ord vi kan velge å så tvil om deres troverdighet.

Men vi kan også velge å ta disses historie på alvor.

På «debatten» på NRK1 hvor to av disse nevnte personer deltok, uttalte pastor Andreas Hegertun fra Filadelfia Oslo at han ikke kjente seg igjen i den praksis og de miljøene som ble omtalt.  De fleste kirkesamfunn og menigheter er sunne og balanserte, med pedagogisk barnearbeid og trygge ungdomsmiljø. Men også innenfor disse finnes det nok av skadeskutte mennesker, som har lidd skipbrudd på troen. Ikke alle har mistet troen på Gud, men på menigheten og på de kristne. Undertegnede kjenner mange, også innenfor vår egen bevegelse.

Selv er jeg heldig som på tross av feiltrinn fra autoritetspersoner i min egen oppvekst har beholdt troen. Det var tøft å være en ung guttunge å sitte på møter og høre forkynnelse om himmel og helvete, om trengselen og Jesus snarlige gjenkomst, om synd som gjorde at man fikk svarte prikker i hjertet, og med et Gudsbilde som ble dannet av sanger som «Vær forsiktig lille øye hva du ser. For Gud fader over der han ser ned på sine her, vær forsiktig lille øye hva du ser…»

Selv har jeg, i likhet med de som har gått foran meg, forsøkt å gjøre det beste for mine barn. De gangene jeg har feilet, har motivene for mine handlinger likevel vært edle. Vi er alle barn av vår tid, og tenker og handler alle ut fra de forutsetninger og premisser vi har der og da. De færreste av oss blir konfrontert med oppdrager feil i nuet, men de fleste vil sannsynligvis bli korrigert med feil man gjorde i ettertid. Det er derfor viktig at vi i dette perspektiv «tar ballen og ikke mannen», når vi skal ta et oppgjør.

Livet er ikke statisk, heller ikke troslivet eller menighetslivet. Vi er i stadig utvikling. Vi gjør derfor klokt i er å lære av fortiden, for å bedre fremtiden, men da kreves det at vi erkjenner våre feiltrinn og endrer vår praksis og kultur. Derfor er det lurt å låne sitt øre til de som taler, også selv om vi ikke liker det de sier, eller kjenner oss igjen i dere opplevelser. Vi kan tenke at det er deres subjektive erfaring, men for de det gjelder er det deres objektive opplevelse, og den skal de få kjenne at vi tar på alvor.

Utfordringene i våre menigheter ligger kanskje ikke i for mye åndelig krigføring, lange faster, exorcisme, autoritær lederstil, «frihetsberøvelse», lukket miljø eller andre tema som har blitt løftet frem i media, men kanskje heller i trangsynthet, mangel på toleranse, motvilje til endring, generasjonsproblematikk, kulturellforståelse. På grunn av dette har mange blitt bort fra fellesskapet. Hva gjør vi med det?

Det er viktig at vi også drar lærdom av våre feil fra fortiden. Aksept, toleranse og raushet er ord som bør være sentrale for oss som Guds folk. Det betyr ikke at vi skal gå på kompromiss med Guds ord, da disse står fast til evig tid. Mens de religiøse på Jesus tid var opptatt av lovens bokstav, var Jesus mer opptatt av de mennesker loven var satt til å skulle veilede. Da de religiøse stod klare med stein for å drepe kvinnen som var grepet i hor, stod Jesus der med sin rettferdighet, ikke den som var av loven, men ved nåde og elsket kvinnen med en kjærlighet som drev henne til omvendelse. Da disiplene avviste kvinnene som kom med sine barn til Jesus for å velsigne dem, eller de religiøse bad Jesus om å stoppe munnen til de unge som ropte Hosianna, løftet Jesus de samme opp og viste at han våget å satse på disse. 



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif