En personlig kristen?

Kanskje vi som tidligere har benytte oss av denne benevnelsen for å definere vår egen identitet, og andres, heller skulle definere oss som Kristus etterfølgere/disipler?

Ved Bjørn S. Olsen
Oppdatert: (17.2.2016)



I etterkant av kirkevalget til Den Norske Kirke i fjor høst, har Institutt for Kirke-, religions og livssynsforskning (KIFO) lagt fram en rapport om kirkevalget. Det fremkom at knapt halvparten av dem som stemte på valgvinneren Åpen folkekirke definerer seg som «personlig kristne». Dette har utløst en diskusjon i forhold til spørsmålsstillingen som ble gjort, og flere har reagert på at KIFO spurte velgerne om de betraktet seg selv som «personlig kristne».

Problemstillingen går på hva man legger i betegnelsen «personlig kristen». For oss som er født og oppvokst innenfor det frikirkelige miljøet er betegnelsen uproblematisk, da vi ofte har vår egen definisjon av uttrykket, og selv definerer oss inn i denne kategorien. For de som står litt i periferien i det kirkelige landskapet kan «merkelappen» være vanskelig å forstå.

Økning av «Personlige kristne» blant ungdom

I 2011 ble det fremla Norsk Monitor er en omfattende intervjuundersøkelse som kartlegger nordmenns verdisyn og grunnholdninger. Denne undersøkelsen viste at andelen av unge som definerer seg som «personlig kristen» har økt betraktelig siden 1985. Andelen unge mellom 21 og 26 år som kaller seg «personlig kristen» har tredoblet seg på 24 år til i 2011 å gjelde 28% av målgruppen. Ekspertene mener imidlertid begrepet kan oppfattes på ulike måter.

Professor Pål Repstad ved Universitetet i Agder tror ikke at tallene nødvendigvis betyr at flere er kristne. En del av forklaringen kan ligge i selve begrepet «personlig kristen», mener han. Da den første undersøkelsen ble gjennomført i 1985, var dette begrepet preget av vekkelseskristendom.

– Det å kalle seg personlig kristen var tidligere ganske krevende, da var du en avgjort kristen. Mitt inntrykk er at en del mennesker i dag, og spesielt blant de unge, legger noe annet i begrepet. Nå kan det bety at «jeg har funnet min, personlige måte å være kristen på». I vårt individualistiske samfunn er det å finne sin personlige stil generelt viktig for mange, og troen kan være en del av dette. Dermed er det mindre krevende å kalle seg personlig kristen, mener han. Vårt Land 2011

Som menighet i et pluralistisk samfunn er det viktig at vi kommuniserer med de ikke troende på en slik måte at de forstår. Dersom vi definerer noen som «personlig kristen» betyr det at det går an å være en «upersonlig kristen»? Er en «personlig kristen» en som har sin personlige forståelse av kristentroen, slik Pål Repstad tror folk oppfatter det? Er det mulig å bare være en «kristen» uten å være en «personlig kristen» eller blir man en personlig kristen ved barnedåpen slik det hevdes i en artikkel på www.nettkirken.no skrevet av nettprest Harald Daasvand?

En Jesus etterfølger

Uttrykket «en personlig kristen» er ikke en bibelsk betegnelse og derfor heller ingen god betegnelse, men definerer en person som har hatt et (personlig) møte med Jesus Kristus, og som gjennom dette møtet har gått fra å være herre i eget liv, til å la Jesus være Herre i livet. En person som har gått fra å følge sine egne lyster, drifter og begjær, til å etterfølge Jesus. En person som ikke identifiserer seg som et uavhengig individ, men som et individ avhengig av Jesus og den menighet som Han har innstiftet.

Kanskje vi som tidligere har benytte oss av denne benevnelsen for å definere vår egen identitet, og andres, heller skulle definere oss som Kristus etterfølgere/disipler? Eller blir dette litt for utfordrende, selv for oss som kaller oss «personlige kristne»?

 



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif