Ta vare på eller støte bort

Mange holdt seg unna en menighet der de egentlig ønsket å tjene Gud og bli bygget opp for å gå ut og få andre med seg på veien.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (16.2.2016)


En svane som tar vare på og beskytter ungene sine.

For en tid siden så jeg en vakker naturfilm på tv. En av scenene gjorde et sterkt inntrykk på meg:

Et svanepar hekket i nærheten av en steinrøys. Det var så idyllisk der den majestetiske svanen ruget på eggene. Da ungene kom ble det verre. Steinrøysen, med et utall av ganger, var et ypperlig skjulested for mink som usett kunne komme helt opptil reiret. Den ene ungen etter den andre ble borte. Vi så i nærbilder hvordan foreldrene hveste mot minken i en huleåpning for å berge den siste ungen i flokken. Minken var kjapp, svanene tunge og sene i sine bevegelser. De hadde full oppmerksomhet mot den ytre fienden og med sine store svømmeføtter tråkket de ned og sparket bort sin egen unge i et iherdig forsøk på å redde den. Det var en gavepakke for minken som fikk servert en skadet unge rett ved huleåpningen.

Teite svaner, kan vi tenke. Og det er ikke vanskelig å være enige i at de handlet irrasjonelt. Men det er heller ikke vanskelig å finne svært like eksempler blant oss mennesker, ja, liketil i menigheten. Altfor mange ganger har menigheten støtt bort dem de egentlig ville ta vare på.

For noen år siden var det med hårfrisyre, klær, sko, sminke og smykker tema som fikk enkelte til å bruke hårde ord, kanskje spesielt mot ungdommer. Jeg tror nok ledere og andre som ivrig forfektet enkelte Pauli ord, gjorde det i beste mening. De gjorde det bare så forkjært. Det kan se ut som om det var viktigere for dem å betjene en menighet uten visse frisyrer, klestyper, smykker og liknende, enn de menneskene som menigheten bestod av. Kunne man ikke kle seg, gre seg og te seg på «riktig» måte, var det bedre at man holdt seg unna.

Mange gjorde det. De holdt seg unna en menighet der de egentlig ønsket å tjene Gud og bli bygget opp for å gå ut og få andre med seg på veien.

Dette var også et av Jesu budskap de tre årene han forkynte her på jorden: «De (skriftlærde og fariseerne) binder tunge bører som ikke er til å bære … selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.»

«… en dårlig tjener sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’, og så gir seg til å slå de andre tjenerne og spise og drikke …».

Jesus viste ikke bare hvordan makthaverne holdt andre nede, han forklarte hvordan det skulle være: «Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave.»

Det som skjedde for 20, 30 år siden er det ikke lett å gjøre noe med i dag. Selv om vi i dag i langt større grad aksepterer den enkeltes valg av klær og pynt, står likevel utfordringene der på samme måte. Vi er ikke flinke til å rettlede de unge, for eksempel i spørsmål om rus, forelskelse og seksuelle relasjoner. Likevel forventer vi at de skal leve etter slik vi selv tenker. Med den sterke påvirkning som er i samfunnet i dag er dette ikke lett.

Menigheten er en sårbar institusjon, menneskene skjøre. Mange er som får uten hyrde. Vi er kalt til å yte omsorg, være forståelsesfulle og samle – også dem som har tråkket feil og forvillet seg bort.

Her kan vi alle yte og ha hyrdesinn.



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif