De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge

Del 2 av G. Iversens historiebeskrivelse

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge

Dette er stoff som sto på trykk i Det Gode Budskap på 1950 - 60 tallet (noe også fra Misjons-Røsten), og som er en fortsettelse av de to utgitte heftene som kom i 1942. Jeg har prøvd å tilrettelegge det fylkesvis som i heftene.

Ved G. Iversen



AKERSHUS


«Håbet», Eidsvoll.

Vennene som fra først av tilhørte frimisjonen, gikk ut derfra og samledes i privathuser om Guds ord, til opbyggelse i troen. Herren velsignet og de hadde herlige møter. De fikk se at Herren frelste sjeler og i god forståelse med hverandre. Guds kjærlighet var «fullkommenhetens sambånd», som bibelen sier, og de levet et velsignet forsamlingsliv.

De første predikende brødre som besøkt dem, var bl. a.: Pastor Otto Vith fra Sverige, pastor Mygind fra Danmark, Erik Andersen Nordquelle, som da virket i Oslo.  Hedin, Kleppe og mange flere mere og mindre kjente predikanter virket der.

Ulempene ved å samles i privathusene blev snart så store at de begynte å tenke på å få et lokale å samles i. Det var dog, menneskelig sett, ikke stor utsikt til å få dette ønske opfylt. Det blev bestemt å ha et møte hvor saken kunde drøftes og resultatet av dette møte blev at det samme aften blev tegnet noe over kr. 9oo.- av vennene. Forsamlingen bestemte da å bygge lokale.

Det som da var mest om å gjøre var å få en tomt som var passende. Det lykkedes over forventning. Man fikk den sentraleste og beste tomt som kunde tenkes, like ved hovedveien. Det som manglet i midler til bygget blev lånt. En av vennene stilte sig som låntager og noen andre som kausjonister. Et prektig lokale blev reist, og fikk navnet «Håbet».

«Håbet» blev innviet og tatt i bruk sommeren 1898. Innvielsesmøtet vil nok aldri glemmes av dem som var tilstede. Herrens herlighet fylte huset og hjertene så pris og takk til Gud steg op fra takknemmelige hjerter.

Møtene fortsatte og alt gikk godt en lang tid inntil det lykkedes fienden å få sådd ugress som vokste og bragte ufred og splid med sig. Det  var «universalismen»,  læren om at alle er frelste, at det ingen fortapelse er, alt som skjer er Guds vilje og så videre..  Dette kunde ikke gå og de var nødt til å få bestemmelser som hindret slikt i å få inngang i forsamlingen, og menigheten vedtok regler som var efter Guds ord. Da skilte disse sig ut og holdt egne møter.

Det var da fremgang i flere år og ro og fred blandt vennene.

Så blev det endel debatt om innskrivning og organisasjon m.m., men da det ikke blev enighet om denne sak, gikk flere ut og ordnet en menighet efter som deres syn og ønske var. En paragraf i deres regler lyder nemlig slik: «Guds menighet i forsamlingslokalet «Håbet» er en samling av frie venner som uten innskrivning og organisasjon stride for den tro som er overgitt de hellige. (Ap.gj. 2 : 37 - 42; 16 : 30 - 34, 1. Pet. 1 : 3, Johs. 3 : 3.)  De som lever i overensstemmelse med bibelens lære kan bli delaktig i denne menighet.» En annen paragraf lyder: «Til å ivareta og betjene menighetens og lokalets anliggender innsettes 5 brødre. Disse innsettes av menigheten og tjener så lenge deres liv og vandel er i overensstemmelse med Bibelens lære. Av de innsatte brødre er en forstander og en kasserer».

Det var Olsrud på Eidsvoll som var den første redaktør for «Det gode Budskap». Under et besøk som hornmusikken fra Eidsvoll gjorde i Oslo sa  E. Andersen (Nordquelle):  «Om vi kunde få Olsrud til å begynne et nytt blad vilde det være godt.»  Hvortil Olsrud svarte: «Skaff mig bare stoff så skal jeg begynne straks.»

Nordquelle forsikret at det ikke skulde mangle stoff. Bladets navn blev fastsatt og det blev bestemt at det skulde utgis straks, med Olsrud og Nordquelle som redaktører. -  Nordquelle hadde da brutt forbindelsen med Ullnes og hans blad «Sandhet og Frihet» og de forskjellige vennegrupper og predikanter hadde intet blad som bindeledd sig imellem. «Det gode Budskab» blev utgitt fra Eidsvoll. Senere trakk Olsrud sig tilbake og redaksjonen blev overtatt av Nordquelle alene.

Misjonsarbeidet blev optatt en tid efter at forsamlingen var startet. Fra først av støttet de misjonær Evenstad i Afrika og Oscar Schrøder i China. Efter Evenstads hjemkomst fra misjonsfeltet, gikk det hele til Schrøders arbeide i China. For noen år siden blev dette forandret og det som nu kommer inn deles likt mellem Jens Fjeld, China og Hans Svendberg, India. De støttet misjonær Schrøder i alt i 18 år.

Eldstebrødre er nu:  Joh. Sandholt, som er kasserer, Peder Andersen, Klauseie, Einar Strand, Martin Mikalsen og forstander Martin Andersen. Hans adresse er: Sommerro, Eidsvoll.

Søndagsskolearbeidet blev begynt i 1914 og har siden fortsatt, omtrent uten avbrytelse. Gjennemsnittstallet er 70 elever.

Av dem som har arbeidet i søndagsskolen er søstrene Julie Andersen, Helga Andersen, Kitty  Sandberg og Borghild Skoglund og brødrene Arthur Holm og Einar Strand.

I den første tid bruktes søndagsskolebladet «Vårblomsten» og sangboken «Den lille evangelist» Nu brukes «Barnerøsten» og «Barnas eiendom». «Håbet»'s søndagsskole er tilsluttet Norsk søndagsskoleunion.
(Misjons-Røsten nr. 18 - 1938)


AUST - AGDER


Eydehamn.

Eydehamn er et fabrikksentrum i Stokken herred, ca. 11 km øst for Arendal. D.f.e.f.  har et møtelokale som heter: «Eben-Eser». Når virksomheten begynte vites ikke, men den er av eldre dato. Begynnelsen var der som mange andre steder, at noen følte behov av å komme sammen til felles oppbyggelse uten hensikt om å starte noen ny virksomhet. Det var både dissentere og indremisjonsfolk som samledes til oppbyggelsesmøter i husene, og også i bedehuset på stedet. Årene 1916 -17 var det en stor vekkelse og de fleste møtene ble holdt i indremisjonens bedehus. Etter hvert fikk de også besøk av predikanter fra den frie døpte forsamlingen i Arendal og det ble forkynt om troende dåp.

Blant de første som ble døpt var: Bergitte Johnsen og Ånen Vastø og hans hustru, Kaia. De ble døpt av M. K. Kleppe ute på Flosterøy. Senere ble det til at de fleste dåpshandlinger ble utført i «Betania», Arendal. En gang var det 10 og en annen gang 7 som ble døpt i «Betania». Noen av de første frie predikanter som besøkte dem var: M. K. Kleppe, Johs. Hedin, Jørgen Dammen, Hans Ersrud, Eugen Thoresen, Erik Skoye og Julius Sørensen. Misjonær Vatsås var en av de aller første som virket i Eydehamn. Gunnar Krøgenes var også en av de første døpte, han ble døpt i «Betania», Arendal 16.juli 1916.

1925 kjøpte vennene et butikklokale som ble innredet til møtelokale. Kjøpesummen var kr. 5500,- ,  med benker og innventar ellers ble det jo en del mere. Det ble vist stort offersinn og gleden over å kunne samles i eget lokale var stor da de hadde innvielsesmøte pinsedagen 1925. Av de predikanter som har virket der i noe lenger tidsrom, foruten de førstnevnte, kan nevnes: Aimar Karlsen, Trygve Gjøsund, Ernst Falck, G. Iversen, Bernhard Nilsen og forøvrig med kortere besøk de fleste frie predikanter.

Før pinsevennene i Arendal tok opp egen virksomhet virket også flere av de predikanter som gikk med der, sammen med flokken i Eydehamn. Av disse kan nevnes:  Joh. Magnussen, Erling Strøm, Hjalmar Karlsen Ski,  Joh. Strenereid. Det var i 1930 pinsevennene startet egen virksomhet både i Eydehamn og Arendal.

De første eldste var:  Edvin Karlsen, Erik Hedkvist og Gunnar Krøgenes. Eldstebrødre 1962 var: Karl Martin Jakobsen (han har vært med fra begynnelsen), John Henriksen, Tollef Østerhus og Gunnar Krøgenes. Birgitte Johnsen er fremdeles med og er forsamlingens eldste medlem, 93 år (1962).

Samarbeidet med menigheten i «Betania», Arendal, har fortsatt alle år oppover og de aller fleste predikanter som har virket der har også besøkt «Eben-Eser» i Eydehamn.


Arendal.

Arendal var i årene omkring hundreårsskifte gjenstand for mange åndelige brytninger. I forbindelse med det emne her behandles kan det være nok å peke på Den lutherske frikirkes start med Paul Wettergren som første forstander. Wettergren var en av Frikirkens stiftere, men ble senere døpt som troende og må regnes som en av forløperne for Den frie evangeliske bevegelse. Det kan også nevnes at både E. A. Nordquelle og T. B. Barratt's forkynnelse om Åndsfylde ble godt mottatt i både Frelsesarmeen og Baptistmenigheten. I begge disse menigheter falt Guds Ånd og tungetale, tydning og profetisk tale fikk plass i menighetens møter.

Årsaken til at Den frie evangeliske forsamling i Arendal ble startet skrev seg fra en del friksjon innen ledelsen i Baptistmenigheten. En hel del gikk ut fra baptistene og begynte egen virksomhet. Blant dem som gikk ut var menighetens forstander A. Tangen og M. Blom Bakke og «Menigheten av troende døpte» ble ordnet 9. oktober 1911. Da menigheten begynte sin virksomhet ble det valgt eldste og menighetstjenere. A. Tangen ble innsatt som forstander og M. Blom Bakke og Chr. Johannesen som eldste. Menighetstjenere i den første tid var Andreas Andersen, Jacob og Th. Tellefsen. Møtene ble holdt i et losjelokale på Tyholmen som hette «Starkads lokale». Like etter starten brøt det ut en stor vekkelse hvor mange, særlig unge menn og kvinner, ble frelst og døpt i vann og Ånd. Allerede på et av de første møter i «Starkads lokale» ble det dåp. Det var Ole Fosse som da ble døpt og siden hadde de dåp søndag etter søndag i lang tid fremover. Forsamlingen vokste og var en tid byens største disentermenighet.

A. Tangen reiste til Amerika etter et par års tid og M. Blom Bakke ble valgt som forstander og tjente som sådan til 1917 da han flyttet til Oslo. Menigheten ble ledet i et sundt spor og vokste ved den Hellige Ånds hjelp. Som forstander etter M. Blom Bakke ble Chr. Johannesen valgt og som medeldste Jacob Olsen og J. 0. Lyngroth. Chr. Johannesen sto trofast i sin stilling til mai 1922 da han på grunn av fremskreden alder frasa seg stillingen. Nils Blom Bakke var menighetens sekretær i 23 år og Hans P. Hansen kasserer i 25 år.

Av de best kjente predikanter som virket i Ordets tjeneste i den første tid, kan nevnes: Fengselsmisjonær Olav Ingvaldsen, Oluf Andresen (Den glade murer), Oscar Halvorsen, E. A. Nordquelle, Sev. Larsen, T. B. Barratt og
C. M. Seehuus. Menigheten hadde sitt tilhold i Starkads lokale til 1918. På et menighetsmøte 3. mars 1918 ble meddelt at avholdslokalet i Arendal var tilsalgs og kjøpesummen var kr. 20.000. Det ble enstemmig besluttet å kjøpe lokalet. Kjøpesummen skulle utbetales ved skjøtets underskrift.

Etter at Chr. Johannesen frasa seg stillingen som forstander i 1922 ble det besluttet, inntil videre, å bare velge eldste og en av dem som ledende eldste. Som det framgikk av oversikten om predikantene som virket i menigheten i den første tid var begge de to retninger som senere er kjent under benevnelsen Pinsevenner og Frie venner sammen. Pinsevennene var ikke noen samlet enhet den tid, men i 1928 var pinsevennene organisert som eget samfunn og også i Arendal ble det sterk brytning som førte til at en flokk gikk ut fra Betania og dannet Filadelfiamenigheten i Arendal.

Som ledende eldste etter 1922 tjente følgende: J. A. Lyngrot, Halvor Blom Bakke, Axel Axelsen, Olav Gundersen og Lars Larsen. 1944 ble Alf Torstensen valgt som forstander og hadde denne stilling til et par år etter krigens slutt. I noen år har Arvid Myreng vært menighetens forstander og er det når dette skrives. Gunder Gundersen har også vært ledende eldste.

Av menighetstjenere, foruten de før nevnte, kan nevnes: Jacob Olsen, Ole Olsen, Ole Fosse, Karl Iversen Børstad, 
H. Vorland, Charles Sandberg, Oskar Larsen, Thomas Olsen, Jørgen Hushovd og Kr. Urberg.

Helt fra menighetens start har det vært lagt ned meget arbeid i søndagsskole. Den første leder for søndagsskolearbeidet var Nils Blom Bakke som hadde stillingen i mange år. Av andre kan nevnes: Oskar Larsen, Charles Sandberg, og Enok Berner Knutsen, sammen med mange brødre og søstre. Annet består i religionsundervisning, juniorvirksomhet 
m. m. har hatt sin plass i virksomheten. Forstander Myreng er ivrig med i dette arbeid.

Både indre og ytre misjon har vært omfattet med stor interesse helt fra begynnelsen. Her er det visstnok søstrene som har vært mest aktive. De arbeidet mest for hjemmemisjon og lokalet i den første tid. I den første tid var det Anna Larsen og Ingeborg Larsen som var i spissen. De hadde bibeltime på sammenkomstene. En del yngre søstre samles under Anna Hedins ledelse og de arbeidet ting som ble solgt til inntekt for evangeliske arbeid i Troms og Finnmark. I alle sammenkomstene hadde de bønnemøter. En tid arbeidet en søsterring for å hjelpe til med midler til misjonær M. Støves virke i Afrika. Dagmar Engstrøm ble også støttet med midler fra menighetens misjonsarbeid. Etter 1928 har søstrene (vært) samlet i en misjonsvirksomhet og midlene er fordelt til forskjellige misjonsforetak. Foruten det faste virke for misjonen har mange misjonærer vært innom på møter og fått offer til arbeidet. I den senere tid har søstrene hovedsaklig arbeidet for bandamisjonen. Magda Halvorsen er kasserer for Anne Marie Grøthe.

En stor og virksom musikkflokk har vært til velsignelse både i møter og ellers. Deres besøk på sykehusene, pleie- og gamlehjem og fengslet har sikkert hatt en stor og velsignet betydning. For mange som har vært avskåret fra å komme på møtene har et besøk av musikkvenner vært til trøst og oppmuntring. Gjennom mange år har Oskar Larsen vært den trofaste leder.

Menigheten har også traktat og sykemisjon.

En av D.F.E.F.s mest kjente predikanter, Johs. Hedin, er fra Arendal. Han var tilsluttet Frelsesarmeen og ble en av de første som fikk oppleve å bli døpt i den Hellige Ånd og talte i tunger. Han har virket på mange steder i vårt land og fått være redskapet Gud brukte mange vekkelser. Hans siste arbeidsår var i Menigheten i Møllergt. 38, Oslo, hvor han var forstander.

De aller fleste frie predikanter har besøk menigheten i Arendal.

Det er selvfølgelig at distriktene omkring Arendal har hatt god hjelp fra «Betania-menigheten». Blant de stedene som mest har stått i kontakt med forsamlingen i Arendal, kan nevnes: Fevik, Eydehamn, Grimstad, Brårvik, Sandå i Åmli, Nelaug, Klodeborg og Landvik, foruten flere andre mindre venneflokker i distriktet.


Sandå i Åmli

Starten av D.F.E.F. kan regnes fra 1914. Før den tid var det ikke noe fast møtevirksomhet, bare noen møter av og til ved emissær fra Arendals indremisjon. Jens Øy som var fra Vegårdshei, var den første av vennene som ble frelst. Det var i 1914. Årene 1914 og 1915 kom endel med. Jens Øy begynte å holde noen små andakter, som han kalte det og bønnemøter. De tre-fire første årene hadde de samarbeide med Menigheten på Vegårdshei som hadde møtelokale og virksomhet i Åmli. Så kom spørsmålet om troende dåp og Jens Øy var den første som ble døpt i 1917. I 1919 kom Svend Liane og hadde møter og den sommeren ble seks døpte. Det ble da en konferanse med vennene fra Vegårdshei om samarbeidet, men da de ikke ville ha noen forkynnelse om troende dåp ble det slutt med samarbeidet. Flere troende døpte evangelister besøkte dem og de hadde faste møtedager i uken foruten søndagene. Blant de første evangelistene kan nevnes: Oscar Halvorsen og Erik Skoye.

Året 1923 ble lokalet, «Betel», bygget. Innvielsen holdtes 11. november samme år. Året før bedehuset ble bygget hadde de hatt forhandlinger med noen Pinsevenner i Åmli om å bygge lokale sammen med dem, men da de ikke ville bygge andre steder enn på Sandå, ble det ikke noe av samarbeidet. De visste ikke om at det var noen forskjell på Frie venner og Pinsevenner dengang, men på skjøtet ble satt:  De frie venner.
Oscar Halvorsen, Margit og Abraham Havstad, sammen med flere tilreisende, deltok i innvielsen. Siden har mange evangelister, både av Frie venner og Pinsevenner deltatt. Nesten alle av de eldre frie evangelister har besøkt stedet. Nesten hver sommer har det vært holdt sommerstevner hvor det ofte har vært dåp og mange er døpt, både fra stedet og andre steder.

Etter at lokalet var bygget var Erik Skoye med og innsatte leder og eldstebrødre. Det var vanskelig å klare utgiftene til lokalet den første tid, men det er betalt for flere år siden.

Ledende eldste for tiden er: Jakob Lyngseth.


Vest - Agder


Lyngdal

I Lyngdal har de frie venner virket oppigjennom årene med vekslende fram- og tilbakegang. I de senere tider har de hatt god framgang. Flere er kommet over på Herrens side, blitt døpt og samles til møtene. Både i Audnedal og Lyngdal har flere av både de yngre og eldre predikanter deltatt i møtene den senere tid til velsignelse.


ROGALAND


Arken, Heskestad.

Ved Heskestad stasjon i herredet av samme navn har D.f.e.f. fast virksomhet. Møtelokalet deres ligger ca. 500 meter fra stasjonen og bærer navnet: «Arken». Herredet ligger øst for Egersund i Rogaland fylke.

Lokalet ble bygget i 1923, men virksomheten er av eldre dato. De første disentere som virket der var baptister, men det ble ikke noen fast virksomhet på stedet før D.f.e.f. tok opp møtevirksomhet. De første møtene holdtes i private huser og i skolehuset som imidlertid ble nektet dem da de ikke hørte statskirken til. Møtelokalet har ca. 100 sitteplasser. Foruten møtelokalet har de kjøkken i annen etasje. 1952 ble huset pusset opp og er riktig vakkert og koselig.

Av de første vitner som besøkte dem var: Skreddermester Mortensen m. flere fra Stavanger, Syvert Eikhom fra Kvinesdal og Tobias Lavold fra Osen.

Peder Skadberg fra Eigerøy med flere fra distriktene der omkring besøkte dem også ofte. Av de frie predikanter som virket der i den første tid kan nevnes: Johs. Hedin, Julius Sørensen, E. A. Nordquelle og Hans Wennesland, den siste var der ofte.

Blant de som var med fra starten var B. Eik og Ole Skjærpe, den siste sto som menighetens leder i mange år. Han er nå 87 år gammel og fremdeles med (1963). Olav Eide er den som i dag ordner med møter og korresponerer med predikanter m. m. Det er hos ham predikantene får herberge og både han og hans hustru tar det som en kjær tjeneste for Herren. Da det ikke er noe industri av betydning på stedet, flytter ungdommen til andre steder for å tjene til livets opphold og det blir de gamle som må bære dagens byrde og hete.


Vedavåg, Karmøy

Opprinnelsen til D.F.E.F. i Vedavågen ligger nok lenger tilbake enn vi kan finne sikre opplysninger om. Det er spor etter at frie predikanter fra Jæren besøkte Karmøy før 1900. Noen regelmessig virksomhet ble det ikke i Vedavåg før i 1930 - 40 årene. I Skudesneshavn og Koppervik var det virksomhet lenge før.

Det ble endel brytninger i de kirkelige leire idet at «kinamisjon», som den den gang kaltes, begynte å ha brødsbrytelse i sine sammenkomster. Dette førte til at bedehuset på stedet ble stengt for «nattverd-møter» og brødsbrytelse-møtene holdtes i private huser. En del meldte seg også ut fra statskirken og noen unnlot å «døpe» og konfirmere sine barn. Det var ikke så få som ble vakt i den tiden. De skilte ikke helt lag med de kirkelige, men ble ved å gå sammen med dem i bedehuset som var reist av bygdefolket.

I denne krets og under disse forhold vokste de venner opp som senere dannet stammen til D.F.E.F. De forsøkte å få forandret statuttene for bedehuset slik at det ble uhindret adgang for den friere forkynnelse. Da dette ikke førte fram, innså disse venner at det ikke var annen råd enn å forlate denne krets og begynne med egne møter. De første av disse var brødrene Laurits og Ånen Sævik. I 1935 eller 1936 kom M. K. Kleppe til Vedavåg og fikk ha noen møter i bedehuset. Predikant Sigurd Vea var blitt døpt noen uker i forveien. Han var også døpt i Den Hellige Ånd og hadde fått tungemålsgaven og tydning, men holdt det mest for seg selv i tiden før åndsutgytelsen, som senere kom. Ved Kleppes forkynnelse fikk de først høre at det var en rettning i Norge som kaltes «De frie venner», og fra den tid var det klart for vennene at det måtte bli i samarbeid med D.F.E.F. de skulle begynne egen virksomhet.  Høsten 1937 kom Anton Eik som den første predikanten de hadde etter å ha leid Losjelokalet til å ha møter i. Det første møte Eik deltok i var på Sæveland og siden fortsatte han på Losjelokalet, og vekkelsen brøt straks ut. Eik virket der i ca. tre måneder og mange ble frelst. Vekkelsen fortsatte utover hele vinteren. Sitt opphold fikk Eik hos Kristine og Abraham Kristensen, som var kommet hjem fra U.S.A. en tid i forveien. De var begge døpte flere år tidligere. Abraham Kristensen talte også i tunger som var noe helt nytt for folket på Vedavåg. Etterpå besøkte Ole Kjellås og Hans Ersrud forsamlingen for en kortere tid.

Sommeren 1938 ble den første dåpshandling foretatt i Vedavåg. Det var 7 som ble døpt. De 7 var: Laurits og Ånen Sævik, Lilli og Elisabet Sævik, Kristina Kristensen, Eli Dahl og Ingolf Hansen. Det var Andreas Mathisen som døpte. Senere på sommeren døpte August Andersen 6 stykker, og det ble senere flere dåpshandlinger som Andersen fikk utføre og ganske mange ble døpt. Senere kom en mektig Åndsutgydelse over venneflokken, nådegavene kom i virksomhet i møtene og mange fikk oppleve en mektig dåp i Den Hellige Ånd og talte i tunger. Møtene kunne ofte vare lenge, og en bønnens ånd og trang etter at sjeler måtte frelses hvilte over forsamlingen.

Av predikanter som besøkte stedet senere kan nevnes: Hans Vennesland, Alf Kasborg, Albert Robinson og Edvin Andreassen.

I 1946 fikk de bygget et stort lokale og opplevet flere vekkelser. Foruten de nevnte predikanter kan også nevnes Arnt Andersen, Daniel Dahl og John W. Sørensen som har virket der i vekkelsestider.

Hver torsdag blir det tatt opp misjonskollekt som deles mellom D.F.E.F.s misjonærer Hver mandag samles søstrene i hjemmene til misjonsmøter, og det som kommer inn der går til vitner i Nord-Norge. Nesten helt fra starten har de hatt søndagsskole-virksomhet. Det samles opptil  70-80 hver søndag.


HORDALAND


Bergen.

Den første spiren til Den frie evangeliske forsamling i Bergen kan følges så langt tilbake som til 1890 årene. Det var nok også før den tid noen små grupper som var samlet på fritt grunnlag. Lammers virksomhet i Bergen og omegn var ikke ubetydelig og det var noen mindre kjente frie venneflokker både i byen og distriktet før 1890. Da Erik Nordquelle i 1891 måtte gå ut fra «Den frie mission», etter sin Åndsdåp og forkynnelse om «det rene hjerte» deltok han nok i noen av disse, men noe fast virksomhet ble det ikke på det tidspunkt.

Om opplevelsen han hadde som ble årsaken til at han gikk ut fra «Den frie mission», forteller han selv i Det gode Budskap, bl. annet:

«En dag jeg satt alene og leste Kolossenserbrevets første kapitel  -  vi brukte den gang den gamle oversettelse - og jeg kom til det 27. vers hvor det stod: «Den hemmelighets herlige rikdom, Kristus i eder», behaget det Gud, at åpenbare Kristus så levende og tydelig i mitt inderste vesen, at jeg så ham likeså klart som jeg ser mennesker utenom meg. Da var det jeg gikk opp på talerstolen i «Betel» i Bergen og sa rolig disse ord: «Jeg ønsker det var et glass på mitt bryst, så dere kunne se Kristus på tronen i mitt hjerte.» Om jeg hadde kastet en dynamitt-bombe, hadde det sikkert ikke virket mere opprør i forsamlingen, enn disse ord, men det var sant for mitt eget hjerte. Fra hin velsignede stund har jeg hatt en forunderlig hvile i min sjel - og jeg gikk straks ut for å være med Jesus, utenfor leiren, for å bære Hans vanære».

Nordquelle reiste, etter sin opplevelse også omkring i distriktene og hadde møter. I Bergen fenget hans forkynnelse som ild i tørt gress. Mange ble frelst og fikk sitt åndelige gjennombrudd. Virksomheten ble begynnelsen til Den frie evangeliske forsamling i skostredet 17, Bergen. Etter å ha virket i Bergen og omland noen år, reiste han til Østlandet og hans virksomhet ble mest i Oslo og distriktene deromkring. En og annen gang var Nordquelle i Bergen og hans besøk var til hjelp for vennene så virksomheten ikke ble nedlagt. Den levet videre.

I 1906 fikk de oppleve en ny vekkelsestid. Da «pinsevekkelsen» kom til Bergen i 1907, kjente flere av de gamle, som var med i 90 årene, noe av den samme frigjørende ånd som de opplevet i Nordquelles tid i Bergen. Det var allikevel ting de stod spørrende ovenfor og derfor gikk de ikke helt med, men fulgte med «på avstand». Litt etter litt klarnet det slik at de ble helt med i møtevirksomheten.

Daniel Nilsen, en av de best kjente predikanter blant De frie forsamlinger, ble fyllt med Den Hellige Ånd og gikk aktivt med i virksomheten. Av predikanter som virket i den første tid kan nevnes: M. K. Kleppe, Johs. Hedin, Oscar Halvorsen, Johan Kiserud, misjonær Schaug. Mange kom i den tid til troen og opplevet Åndens fylde. De samles i forskjellige lokaler.

1912 ble lokalet i Skostredet 17 kjøpt. Fra da av kom virksomheten inn i fastere former. En flokk brødre -12 stykker - stod som særlig ansvarlige. Noen fast forstander var det ikke. Mange av brødrene hadde stor nåde til å tale ut fra skriftene. En av dem, byggmester Andersen, var av dem som Gud fikk løse i 90 årene ved broder Nordquelles forkynnelse. Han var særlig benådet til å tale Guds ord.

De før nevnte predikanter gjestet ofte forsamlingen og var til stor hjelp og velsignelse. M. K. Kleppe var bosatt i Bergen. Det ble han og Johs. Hedin som tjente mest som predikanter i de første år. Daniel Nilsen var bosatt i Bergen. Han ble brukt av Gud, både før han sluttet i sitt timelige arbeid og etter at han helt ofret seg i Evangeliets tjeneste.

Like etter at lokalet var kjøpt ble søndagsskolearbeidet opptatt.

Forsamlingen var i stadig vekst og møtene like godt besøkt enten det var noe ekstrabesøk av vitner eller ikke. Som oftest var lokalet for lite i den tiden.

Flere misjonærer og predikanter har reist ut fra forsamlingen i årenes løp.

Av de første misjonærer må nevnes:

Berhard og Anne Nilsen til Kina. Christofa Brundtland også til Kina.

Hansine Nesfossen, Trygve og Anna Gjøsund til Africa.

Tilbake til DFEF - historikk

Tilbake til hovedside



Print artikkel Skriv ut artikkelen
 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif