Å kjenne – å være kjent

Hvorfor vil vi så gjerne treffe kjente? Vi kjenner dem jo. Det er noe med at kjennskap binder usynlige tråder mellom mennesker.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (01.7.2015)


Barn og voksne trives på stevne.

Mange av oss benytter sommertiden til å reise på stevner og høre god sang og musikk og solid åndelig forkynnelse. Vi kommer også for å treffe kjente.

Hvorfor vil vi så gjerne treffe kjente? Vi kjenner dem jo. Hvorfor ikke glede oss til å treffe ukjente? Vel, det er noe med at kjennskap binder usynlige tråder mellom mennesker. Det gjør godt å binde flere slike tråder og forsterke de som allerede finnes. Det gjør vi ved å være sammen, gjøre hyggelige ting og samtale.

En gang jeg gikk i Oslos gater traff jeg på Jonas Gahr Støre. Han var den gang utenriksminister. Jeg kjente ham godt igjen blant de mange mennesker jeg traff på. Jeg kjente hans utseende, visste hans navn – også at det er h i Gahr – visste også en hel del om hva han arbeidet med. Men jeg gikk ikke bort og hilste på ham. Det ville vært dumt. Han kjenner jo ikke meg. Egentlig kjenner vel ikke jeg han heller, bare vet om ham. På samme måte kjenner jeg også til kongen, statsministeren og en rekke andre kjente personligheter. Men de kjenner ikke lille, vanlige meg.

Jeg kjenner også den største av dem alle, kongenes konge og hans sønn. Men kjenner jeg dem, eller kjenner jeg bare til dem? Vet jeg hvordan de ville reagert i gitte situasjoner, og hva de ville gjort, så jeg kan gjøre det samme?

Disiplene mente de kjente Jesus godt etter å ha vært sammen med ham i tre år. Likevel hindret de barna å komme til Jesus, mot Jesu vilje. Da Mesteren og flokken hans ble avvist i en by, ble de så indignerte at de spurte om å få brenne dem opp med ild.

Jesus reagerte skarpt på disse hendelser. Dere vet ikke hvilken ånd dere er av, tordnet han mot dem – og gikk ydmykt bort fra byen.

 Når vi leser Guds ord, hører forkynnelse, synger og ber, øker vi kjennskapen til Gud. Den kjennskapen går ikke bare på kunnskap, men er også en åndelig kjennskap som gir nærhet.

Det beste er ikke at jeg kjenner Gud, men at han faktisk kjenner lille, vanlige meg. Han kjenner mine holdninger og vet hva jeg liker. Han kjenner meg inngående, som foreldre som vet hva barna liker av pålegg og hva de ikke kan fordra. Det er viktig å være kjent av Gud.

Da Jesus skulle beskrive sitt himmelske rike brukte han liknelsen om ti jomfruer som skulle møte en brudgom. Fem av dem var forberedt og kom inn til bryllupet. De andre fem måtte først av sted og kjøpe olje. Hva var begrunnelsen da de litt senere kom tilbake og banket på? Det var ikke: ’Beklager dere er for sene.’ Nei, svaret brudgommen ga var: ’Jeg kjenner dere ikke!’

Et annet sted fortalte Jesus om folk som ville argumentere seg inn i himmelen: ’Har vi ikke profetert, drevet ut onde ånder og gjort mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal han svare dem rett ut: ’Jeg har aldri kjent dere.’

Ikke engang mens de gjorde kraftige undergjerninger i Jesu navn, kjente han dem.

Det er viktig å kjenne Gud. Enda viktigere er det å være kjent av ham. Det gir nærhet i livet og åpner himmelens port når den tid kommer.

Sees vi på stevne? 

Ha en god og nær sommer!



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif