Raymann Karlsen:

Fortsatt aktiv forkynner og sanger

Etter et langt liv som reisepredikant og forstander er Raymann Karlsen fortsatt aktiv som forkynner og sanger.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (21.4.2015)


Min erfaring er at musikk åpner for Guds ord. Gitaren er min følgesvenn. Den kan jeg ikke skille meg av med, slår Raymann Karlsen fast.

– Det viktigste er å få stå opp hver dag og ordne seg selv. Det tar jeg ikke for gitt, det er stort, sier Raymann Karlsen i samtale med Det gode budskap. Etter et langt liv som forstander og reisepredikant er Raymann fortsatt sprek, trener to ganger i uken på treningssenter og går på ski om vinteren.

– Det er Margrete som drar meg med, sier han og legger skylden på henne for et godt og langt liv. Raymann er fortsatt aktiv som forkynner og deltar i «Hyttemusikken», en sanggruppe som ble startet av dugnadsgjengen som bygde søndagsskolehytta på Trømborgfjellet.

Messegutt

Som sønn av Aimar Karlsen vokste Raymann opp blant De frie venner i Askim hvor hans far stod som leder i mange år.

– Jeg var med på søndagsskolen og junioren så lenge jeg kunne gå der, sier han med et smil.

Som 17-åring fulgte han strømmen og reiste til sjøs. Han seilte som messegutt for Wilhelm Wilhelmsen på M/S Tai Ping Yang i utenriksfart. Da skipet etter vel et år kom tilbake til Norge reiste han hjemom en tur.

– Det var vekkelse i menigheten i Askim. Familien tryglet meg om å bli med. For å glede dem ble jeg med og satt meg på bakerste benk. I ettermøtet kom predikanten ned til meg og spurte om jeg ville bli frelst. Selv om jeg var en tøff sjømann endte jeg på første benk, gråt og ba om frelse og syndsforlatelse, forteller Raymann.

Dette var i 1952. Meningen var å følge skipet videre, men nå tok livet en annen vending for unge Karlsen.

– Hendelsen førte til at jeg ble værende hjemme. Jeg fikk jobb som sveiser i Spydeberg Mekaniske Verksted, hvor far var medeier, og engasjerte meg i menigheten.

Siden jobbet han i flere andre bedrifter, men trangen til å vitne og synge begynte å spire i ham.

Reisepredikant og forstander

I 1956 giftet han seg med Margrete, året etter fikk de sitt første barn. Men tiden som hjemmeværende familiemann varte ikke så lenge. I -64 begynte Raymann Karlsen som reisepredikant. Avbrutt av perioder som forstander har han reist med evangeliet i Norge og Sverige siden da. I Misjonshuset, Sarpsborg var han først fast predikant i et år. Siden ble han kalt til forsamlingens forstander.

Den lengste perioden som reisende hadde han sammen med Øystein Østerhus.

– Du vet, Jesus sendte ut to og to. Jeg har erfart at man er mye sterkere når vi er to som står sammen, sier Raymann.

– Vi startet sammen på Vestre Gran på Hadeland. Et møtetelt ble satt opp langt inne i skauen. Jeg tvilte sterkt på om noen i det hele tatt ville komme på møtene. Men det kom masse folk, flere enn på fotballkamp. Mange ble frelst og vi hadde dåp i Randsfjorden, forteller Raymann fra den første begynnelse.

Han mener at Øystein hadde en spesiell utrustning, men at han trengte en ved siden av seg. De to holdt sammen og hadde en rik tid. Noen år reiste de i Sverige. Samarbeidet tok ikke slutt før Øystein døde av kreft, 62 år gammel. Da hadde Øystein og Raymann reist sammen i 13 år.

Primitivt leirliv

Raymann har også vært engasjert på leirstedet Oven. Der var han som deltaker i barneårene og som leder og leirprest siden. Han har også vært med i dugnadsarbeidet på Oven.

– Jeg var med på den aller første leiren som ble arrangert på Oven i 1944. Da var det primitivt. Det var det siste året av krigen og rasjonering på mat. Jeg var 12 år gammel og frydet meg på leir, forteller han.

Raymann husker at de måtte ha med eget spiseutstyr, gaffel, kniv, skål og tallerken. Det var ikke ordentlige vaskemuligheter så barna vasket bestikket i sand og skyllet av i kaldt vann.

Leirene satt spor i et barnesinn. Han husker ennå godt leirprestene Albert Robinson, Bjarne Staalstrøm, Willy Høyås og Ernst Falck.

– Likevel ville jeg som ungdom bort fra menigheten. Det var trangt – menighetsmessig, med mye fokus på det ytre. Jeg tror dette er mye bedre nå. Man har større frihet.

Og Raymann tror erfaringene fra møtene hjemme, men ikke minst på Oven, lå som en tung ballast da han endelig tok beslutningen om å bli en kristen.

Ikke fokus på seg selv

Når vi spør om framtidsutsiktene, svarer Raymann spontant ved å synge en sang:

– Jeg vandrer i dag, det er hva jeg vet. I morgen kan jeg være framme.

Raymann ser slett ikke ser ut som om han har levd i 82 år og har nok mange gode år foran seg.



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif