Guds uforståelige storhet

Når vi snakker om Guds storhet er kanskje skaperverket det første vi tenker på? Det inneholder alt av stort og mektig, smått og nøyaktig; vakkert, fargerikt, mykt, hardt, trygt og farlig. 

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (10.4.2015)



Kanskje ikke alle som leser dette tror at verden er skapt av Gud? Da får vi utfordre hverandre litt.

De som mener at alt dette flotte har blitt til av seg selv – ved en tilfeldighet, må ha mye større tro enn de som tror på en skapermakt. Det er mer lettvint å tro at det finnes en Gud som har skapt alt.

Se bare på en blomst. Det finnes tusener av dem på en eng. Likevel er hver eneste utformet med mikrometers nøyaktighet. Og de er så vakre. Likevel tråkker vi dem ned der vi går.

Som ung gutt fikk jeg et mikroskop som kunne forstørre 100 og 200 ganger. Jeg ble overveldet da jeg la en flue under mikroskopet. Flueøynene er ikke bare to øyne, men fasetter hvor ca. 3000 små øyer, med hver sin linse, netthinne og nerve, er satt sammen til to store. Vingene er ikke bare som klippet ut av en plastplate. Nei, de er dekket av skjell som takstein på et tak. Så nøyaktig er en flue laget – som vi helst slår panneflat med en smekker.

Vitenskapen har kommet langt i forskningen på jorden vi bor på og universet vi er en del av. Noe av dette utfordrer Bibelens skapelsesberetning. Men når vi tenker på at Bibelen er skrevet av mennesker med et svært annerledes verdensbilde enn vi har i dag, er det fantastisk at dette fortsatt kan ha gyldighet. Jorden som vi nå forestiller oss som en klode, så de for seg som en plate. Den var flat selvfølgelig – alle kan jo se at jorden er flat. Den hadde et stort hav i midten og landområder rundt dette. Det harmonerer med det vi fortsatt kaller Middelhavet. Denne jordplata stod på fire søyler. Over landflaten var det spent en duk – himmelhvelvingen. På denne var solen, månen og stjernene festet.

Ikke alt her stemmer med det vi nå vet om jorden og universet. Men 1. Mosebok ble skrevet slik at mennesker med dette verdensbilde kunne forstå beretningen. Vi husker jo fra skolen at de som begynte å sysle med tanken om at jorden kanskje var rundt, ble tatt av dage for sin lære. Fortsatt taler Gud til oss med et språk vi kan forstå. Det viser at Gud er stor, veldig og mektig.

Det er også en annen måte å være stor på – å opphøye andre. Ellers i livet er det slik at hvis du vil opp – på en knaus, for eksempel, må du klatre – tråkke den under deg. Noen overfører dette til mellommenneskelige forhold og trykker andre ned for å hevde seg selv.

Overfor Gud er det slik at du blir stor når du opphøyer andre.

Jesus er et eksempel i så måte. Han opphøyet de som stod lavt i samfunnet. Han – himmelens og jordens skaper – fornedret seg selv så langt som det var mulig. Han døde som en kriminell oppvigler.

Guds storhet er fortsatt slik at vi ikke helt forstår hans storhet.

 

Hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt (Luk 18, 10-14).



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif