Når heltene faller.

«Du er mannen» passer på hver og en av oss i menneskeslekten, også på oss som kaller oss Guds barn,  skriver Bjørn S. Olsen i denne artikkelen.

Ved Bjørn S. Olsen
Oppdatert: (04.2.2015)



De siste ukene har vi latt oss ergre over tillitspersoner innen kirke og organisasjon som har gjort ting som ikke er forenlig med den tillitten disse personene har hatt, og den tjenesten de står i. Vi har lest, vi har googlet og vi har «krafset» i galskapen. Økonomiske misligheter, sexfester, ekteskapsbrudd, alt dette er overskrifter som trigger vår nysgjerrighet. Vi sitter igjen med forargelse over at kristne mennesker kan gjøre dette.

I 2. Samuel 12: 7 står det et uttrykk som utfordrer: «Du er mannen …» Mannen til hva? Til å bygge, til å gjenopprette, til å lede, til å vinne, til å være den fremste?

Forventninger er mange til den som er satt til en lederposisjon. Forventninger fra de man skal lede, fra andre ledere, fra samfunnet, fra myndigheter, men størst av alt er kanskje kravene og forventningene man møter fra seg selv. Ønsket om å være en god leder, å se alle, være til betydning for den enkelte, motivere mengden og bekrefte medarbeiderne.

Så skjer det: Man blir «mannen». Mannen som snubler, faller og blir liggende. Mannen som gjør det han ikke skulle ha gjort, berører den han ikke skulle ha berørt, smaker på det han ikke skulle ha smakt på, bruker de pengene han ikke skulle ha brukt, sier det han ikke skulle ha sagt.

Skuffelsen blir stor. Den nære familier sitter igjen med skammen, ektefellen sitter med ensomheten og følelsen av oppråddhet, medarbeiderne sitter med spørsmålene, media sitter med store og fete overskrifter, men mest av alt sitter «mannen» igjen med skylden.

Det er da disse ordene i 2. Samuel blir uttalt. «Du er mannen». Det går et stikk inn i Davids hjerte. Profeten Samuel hadde beskrevet handlingene til en mann som var så ille at David kjente det brant inni ham. Det brant av harme. Harme over at noen kunne være så egoistisk, så ond, så selvopptatt, så grådig, så grusom. Så viser det seg at det er han som er mannen. Så blind han har vært.

Da skjer det: David sier de forløsende ordene: «Jeg har syndet». Først og fremt mot Herren, men også mot mine medmennesker. Her ligger forløsningen, her starter gjenopprettelsen. David ble ikke avsatt fra tronen, hans salmer ble ikke forkastet, historiene om hans store gjerninger ble ikke sluttet å bli fortalt. Selv i dag, flere tusen år senere er de blant våre største skatter. Etter ham kommer hans sønn til makten. Han gjør også store bragder og eskapader, sammen med sine store feil. Han vender seg bort fra Gud og dyrker avgudene, hans «hjerte er ikke lenger helt med Herren» (1. kong. 11:4) Allikevel står han for oss som en av de store kongene i Israel. Hans visdomsord leses og siteres over hele verden.

«Du er mannen» passer på hver og en av oss, også på oss som kaller oss Guds barn. «Derfor må den som tror at han står, passe seg så ikke han faller.» 1Kor 10:12. Kan det være at vi i vår selvgodhet oppfører oss mer som presten eller levitten i Luk. 10, mens vi alle egentlig burde gjort som samaritanen? Jeg bare spør.



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif