Seniorforkynner Yngvar Pettersen:

– Jeg preker så lenge det er pust i meg

– Jeg preker så lenge det er pust i meg, sier Yngvar Pettersen, evangelist og forstander i ca. 35 år. Han er en av seniorene i De frie evangeliske forsamlinger, har fått amen- og hallelujarop i sine taler, men også har møtt motgang, levd av fattige kollekter og møtt veggen i en mental kollaps. Her forteller Yngvar åpent om sitt liv midt i blant De frie venner.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (02.1.2015)


Jeg skulle gjort mye annerledes hvis jeg fikk leve om igjen, er erfaringsvisdom fra Yngvar Pettersen. ’Det tror jeg ikke noe på’, er konas svar. Hun kjenner ham godt.

– Jeg er født og oppvokst i Mjøndalen, en mils vei fra Drammen. Far og mor var ikke kristne. Vi ba aldri bordbønn, aftenbønn eller noe slikt i min oppvekst.

12 år gammel ble Yngvar med på en juniorleir arrangert av Misjonskirken.

– Der sa jeg mitt enkle ja til Jesus. Det har holdt resten av livet, poengterer han.

Yngvar gikk egentlig med planer om å utdanne seg til kjemiingeniør og søkte plass ved høyskolen i Gøteborg. I dag tror han det var Herren som stanset dette. I stedet traff han en kvinne av pinseslekt fra Trøndelag.

– Jeg ble straks forelsket i henne med det sjeldne navnet Aris. Da gikk det fort. Vi forlovet oss til påske og giftet oss til jul. Etter hvert ble et barn født.

 Et gryende kall

Det var i denne tiden som nygift og nybakt far at Yngvar følte en gryende kallelse til Herrens tjeneste.

– Det med kallets brytning og kriser rundt det, det vet jeg hva er. Det er en viktig tid for hva som skal komme siden, sier Yngvar og smiler av det nå. – Jeg sa nei til Guds kall, protesterte med hele meg. Jeg skulle ikke bli predikant og leve av nådesmuler.

Pettersen forteller at kallet var så konkret og gikk så inn på ham, at i den mest intense tiden kastet han opp hver morgen. I denne tiden var Bjarne Staalstrøm til stor hjelp og veiledning, sier Yngvar.

– Var dette en kamp du kjempet alene?

– Ja, det var det. Ikke engang Aris deltok i denne striden. Det pågikk til jeg en morgen våknet og tenkte at dette orker jeg ikke lenger. Jeg sa til Gud: ’Du må gi meg et ord’. Så slo jeg opp Bibelen – tilfeldig, selv om jeg ikke tror det var tilfeldig – og kom til Matteus 19,27-29 der Peter spør: ’Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.’ Det Jesus svarte traff meg midt i hjertet: ’Hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefold igjen, og arve evig liv! Da falt alle mine protester.

 Kone med egne kamper

– Men dere var to – det må jo også ha vært en prosess for din kone?

– Ja, det er klart. Men hun fulgte meg, selv om hun visste godt hva en kollekt blant de frie venner betyr.

Det første året reiste Yngvar Pettersen som evangelist. Da opplevde han en gang å stå i tre uker i en menighet og få så lite penger at alt måtte sendes til kona. Det var ikke engang til reisepenger. Som forstander i Arendal var lønnen i fem år kollekten i søndags formiddagsmøte – utelt, rett i lomma. Ingen spurte hvordan det gikk.

– Hva er drivkraften til å arbeide for Gud når ikke økonomi er det?

– Da må jeg lene meg på Paulus og si: ’Bundet av Ånden’ og jeg legger til bundet av kallet. Derfor er kallsbevisstheten så viktig hvis du skal stå i tjenesten. Uten kallet holder det ikke lenge.

Familien Petterson stod fem år som forstanderfolk i Arendal, siden fem år i Bergen. Så var de i Drammen i ni år, Oslo i syv år, åtte år i Mjøndalen og to år i Horten før de kom tilbake til Drammen i seks år og oppnådde pensjonsalder.

– Da vi kom til Drammen første gang, var kona så loslitt i klærne at noen søstre tok henne med og kledde henne opp, forteller han.

Yngvar Pettersen vil gjerne rose sin kone, og predikantfruer generelt. Aris har vært tydelig på at hun ikke har hatt kall til denne gjerningen. Hun visste ikke at det var slik livet skulle bli da hun giftet seg med Yngvar.

– Hun har ikke protestert, men fulgt meg hele livet. Hun har selvfølgelig hatt sine kamper på dette området, likevel fulgt meg trofast, berømmer Yngvar.

Han har følt på at han har gitt så mye tid og kraft til menighetene og enkeltpersoner at det ikke har blitt nok igjen til familien.

– Jeg ser dette nå og har sagt til kona at hvis jeg fikk leve om igjen, skulle jeg gjøre mye annerledes. Vet du hva hun svarte? ’Det tror jeg ikke noe på’, humrer han.

 Bevegelsen før og nå

– Du har vært mange år i bevegelsen. Synes du den har forandret seg, og hvordan?

– Mitt hjerte er i den frie bevegelsen. Da jeg begynte å reise opplevde jeg i menighet etter menighet at forsamlingen var med i forkynnelsen. Nådegavene var i funksjon. Lytterne ga gjensvar og viste begeistring. Utvilsomt løfter dette predikanten. Dessverre har mye av spontaniteten og begeistringen gått tapt underveis. Nådegavebruken er for liten. Det løfter når tunger og tydning stadfester det du har forkynt.

– Finnes det elementer i bevegelsen som er bedre nå enn før?

– Ja, det er det. Ta for eksempel Sommerstevne som vi nettopp har vært på. Her er familiene klart i fokus. Tidligere var det den eldre garden som hadde Landsmøte. Det var lite familie- og barnevennlig. Det samme finner vi i mange menigheter. Dette er viktig for å holde på barna og de unge, mener veteranen som ved flere anledninger har talt de unges sak ved generasjonsmotsetninger.

– Har du vært en plogspiss i forkynnelsen?

– Det tror jeg vi kan si. Det har i blant kostet også.

 Helt ny misjonsforståelse

– Du har også vært aktiv i Misjonsutvalget.

– Først var jeg medlem i Misjonsutvalget. Etter hvert ble jeg sekretær i ca. fem år og siden formann i fem, seks år. Det ga meg anledning til å reise rundt i verden og besøke misjonsfeltene. Det har vært en stor bonus. Det har gitt meg en helt ny misjonsforståelse. Jeg har sett hverdagen til misjonærene og sett nøden de står i. Her hjemme høre vi oftest solskinnshistoriene. Derfor er det nødvendig å treffe misjonærene der de jobber, mener Pettersen.

Dette var mens han var forstander i Oslo på fulltid. I tillegg deltok han også i predikantringen og ulike misjonskomiteer, Lausannekomiteen og komite for felleskristelige møter. Han følte han hadde kontroll på alle gjøremål – helt han møtte veggen.

– Jeg gikk rett ned, mentalt og fysisk. Jeg var så langt nede at det var tungt å puste i to måneder. Takk og lov at Gud lot denne perioden vare kort. Etter noen måneder kom jeg meg opp igjen og kunne gjenoppta arbeidet.

Denne perioden har gitt Yngvar en innsikt i det å være psykisk utslått. Slike skal man møte med forståelse, aldri krav, er hans klare råd. Den holdningen finner man ikke alltid blant kristne mennesker, mener han.

– Hvordan vil du oppsummere dagens situasjon?

– Det er mange trofaste i menighetene som hjerte for Guds sak og brenne for sjelers frelse. Men jeg ser også en åndelig slapphet som gjør at prioriteringer for Guds rike er mindre tydelig, mener Pettersen og poengterer at dette ikke bare gjelder De frie venner, men kristenfolket som helhet. – Samtidig som vi lever i en vekkelsesfattig tid, oppdager jeg en gudslengsel i folkedypet. Men jeg er redd det ikke er vi kristne som når disse menneskene, men heller de nyreligiøse strømningene i samfunnet, sier han.

– Men jeg er fortsatt aktiv og preker så lenge det er pust i meg, avslutter den vitale pensjonisten, Yngvar Pettersen.



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif