Karoline i Swaziland:

– Vi har det voldsomt godt i Norge

Hva får en 23 år gammel jente til å nærmest bure seg inne med et pensjonistpar i et fremmed land? I Swaziland fant Karoline Didriksen Hansen fra Karmøy ut at «vi har det voldsomt godt i Norge».


Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (12.8.2014)


Blyg og litt tilbakeholden, men tøff nok til å spise innvoller av høne. Karoline Didriksen Hansen fikk mange nye erfaringer i Swaziland. Foto: Oddwin Solvoll

– Jeg har lenge tenkt på at jeg ville gi noe av min tid på å hjelpe andre og lære hvordan mennesker i andre kulturer lever. Jeg ville til Afrika, gjerne arbeide med folk, helst et sted hvor det var barn. Da var det noen i menigheten som tipset meg om Berit og Per Arild i Swaziland.

På ungdomsrommet i Klippen, Vedavågen, har vi slått oss ned sammen med en slank, høyreist og smilende jente. Skikkelsen, den lyse huden og det lange blonde håret er så diametralt forskjellig som det er mulig å komme fra de korte, mørke, krøllete swaziene. Karoline er ikke den selvsikre, brautende jenta vi tenkte var nødvendige egenskaper hvis du skal reise alene til andre siden av kloden.  Hun virker blyg, litt tilbakeholden – og smilende.

 Fikk se eget misjonsarbeid

– Ekstra kjekt var å se et misjonsarbeid vi i Klippen støtter. Jeg var veldig glad da Berit og Per Arild sa ja til at jeg kunne få bo hos dem og engasjere meg i arbeidet de driver.

I august 2013 reiste hun til Swaziland og deltok i arbeidet der i fire måneder.

– Hvordan ble du mottatt i en kultur som er så forskjellig fra det du er vant med?

– Jeg ble voldsomt godt mottatt helt fra første start. Det var selskap for meg med kake, og de ansatte hadde diktet sang. Jeg ble veldig rørt.

Karoline forteller at hun opplevde swaziene som hyggelige og humørfylte, selv om de var fattige og opplevde mye vondt i hverdagen.

– Du bodde sammen med Berit og Per Arild Weiby i fire måneder. Du kunne ikke gå ut om kvelden. Dette må ha blitt veldig langtekkelig?

– Det gikk veldig fint. Jeg var forberedt på at det ville bli slik. Jeg fikk lest mye og brukte tid sammen med Berit og Per Arild. Morgen og kveld leste vi i andaktsbøker. Jeg har vel aldri sett så mange Gaither Homecoming-konserter som den tiden, smiler Karoline.

– Spiste du noen gang sammen med de nasjonale?

– Ja! Vi var ute på outreach – besøk i landsbyene. Der hadde de litt forskjellig. Jeg spiste ikke innvoller, som er en delikatesse. Men kokt høne med både hode og klør, var uvant, men godt. Jeg smakte innvoller av høne en gang, det gjør jeg ikke igjen, ler frøken Hansen.

Nytt perspektiv i livet

– Har du forandret deg etter oppholdet?

– Jeg tror det, selv om jeg ikke merker det så godt selv. Jeg er mer bevisst på all materialismen vi omgir oss med, en selvfølge for oss, fjern luksus for andre.

– Jeg er veldig glad at jeg tok den turen. Det gir perspektiv i livet, sier Karoline Didriksen Hansen og legger til: – Vi har det voldsomt godt i Norge.

 

Bilde

Bereist:            

 

I egen ramme:

 

Dette er arbeidet Berit og Per Arild driver

 

På misjonsstasjonen Bethesda i Nhlangano, Swaziland, har misjonærparet Berit og Per Arild Weiby vært stasjonert. I tillegg til en stor nasjonal menighet driver de et stort informasjonsarbeid for å forebygge HIV/Aids. I fjor startet menigheten et omfattende arbeid for å forebygge kjønnsbasert vold – i hovedsak vold i hjemmene mot kvinner og barn. Prosjektet kalles NATICC som står for Nhlangano Aids Training Information and Counseling Center.

 Prosjektet har fått stor anerkjennelse i samfunnet. Statsministeren var til stede ved åpningen sammen med tre andre ministre.

Lite bilde: (Kanskje hodene i en sirkel?)

Berit og Per Arild Weiby åpnet hjemmet sitt for Karoline i Swaziland.

Foto: Oddwin Solvoll

 



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif