De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge

Historisk om DFEF

Bevegelsens hovedperson i begynnerfasen var Erik Andersen Nordquelle, født på gården Kvelle i Hedrum ved Larvik. Han ble en kristen ombord i en engelsk båt på reise fra Canada til England i 1879. Man vet ikke om han hadde blitt påvirket av amerikanske vekkelsesforkynnelse, eller om det var andre utløsende årsaker for den sterke indre nød han opplevde før han fant hvile i troen på Jesus Kristus. Ved hjemkomsten tok han sannsynligvis kontakt med en fri misjonsfore­ning i Larvik.

Ved Bjørn S. Olsen
Oppdatert: (04.1.2011)

Nordquelle ble sterkt påvirket av en svensk­amerikansk evangelist, Fredrik Franson, og hans forkynnelsesmetode. I vekkelsesmøtene, som var sterkt konsentrert om Jesu gjenkomst og om misjonsarbeid, gikk Franson i ettermøte ned i salen og nesten dro folk fram til botsbenken. Nordquelle brukte samme metode og ble kalt for Erik Pågåer.

Nordquelle var med på å starte Larvik frie Missionsforening og var med da Det Norske Misjonsforbund (DNM) ble stiftet i 1884 og ble valgt til landsstyremedlem i DNM. Han ble tidlig predikant innen frie misjonsfore­ninger i Skien/Porsgrunn og i 1891 i DNMs menighet, Betel, i Bergen.

 Åndsdåpen — Åndsopplevelsen som endret Nordquelles liv

Selv om Nordquelle ledet mange mennesker til Gud, følte han etter noen år at det var noe i veien med hans indre liv. Det synes klart at han hadde lest en del om hellighetsbevegelsen som hadde begynt i USA og England, og som det var kommet en god del litteratur om til Norge. Den åndsopplevelsen som denne litteraturen beskrev, skulle gi et mer seirende og gledefylt kristenliv, og dette følte Nordquelle at han manglet.

En tidligere prest i Den svenske kirke — Per Otto Holger Witt — Den svenske kirkes første Sør-Afrikamisjonær, kom til Bergen 1891 og forkynte at de kristne kunne få sitt hjerte renset helt rent ved en åndsopplevelse. Otto Witts forkynnelse av muligheten for å bli renset i sitt hjerte, var sannsynligvis preget av litteratur fra hellighetsbevegelsen i USA, og stod i sterk kontrast til forkynn­elsen av at menneskets hjerte var håpløst fordervet og ikke minst: uhelbredelig. Dette var nytt for mange, og det ble i 1891 ansett som ganske uhørt, også innen de fleste fri­kirkelige samfunn i Norge, og det ble be­traktet som en syndfrihetslære.

I 1891 på et møte i Betel in Bergen, den menighet Nordquelle var fast predikant i, deltok Otto Witt som predikant. Nordquelle var tilhører med en sterk lengsel i sitt hjerte. Her gjengis hans tanker med hans egne ord:

“... I flere aar havde jeg gaaet med en uud­sigelig dyb Længsel i min sjæl efter noget dybere, rigere og fuldere, jeg vidste ikke selv hvad, men jeg følte der var et stort Svelg mel­lom mit Hjertes Tilstand og Guds aabenbarede Ord. Det var ofte som jeg syntes, jeg gjerne skulle ville rive mit Hjerte istykker, saa bittert følte jeg. ø! hvor jeg var hjertelig enig med Apostelen Pauli’s Klage: “Jeg elendige Menneske, hvo skal fri mig fra dette dødens Lege­me”. Rom. 7,24. Jeg arbeidede og græd og stred for andres Frelse, og kjæmpede i Bøn for mig selv og andre trods det, havde jeg med Glæde givet mit Liv for fuldkommen Renhed i mit Indre, for Befrielsen fra Dødens Legeme. Men det syntes rent umuligt for mig at naa dette forlovede Land som min Sjæl tørstede saa saart efter. En Dag var det mere end almindelig bittert for mig, hele min Sjæl kon­centrerede sig om dette ene: at jeg maatte blive befriet og mit Hjerte komme i fuld Harmoni med Herrens hellige Sandhed. Om aftenen stormede det forfærdeligt i mit Indre, Nu kan jeg ikke bede heller, men om Du vil ta mig skal Du faa eie mig for hele livet. Og pludselig som et lyn fyldts mit hele inderste vesen med en ubeskrivelig herlighet. Det var mig umulig at bli liggende paa knæ, men sprang op paa stole og borde, ja jeg tør trykt si jeg ble fylt med HELLIG AAND, den stund, jeg synes jeg kunde dø av bare glede.¹

¹ Den siste delen er gjengitt i en artikkel som skulle sendes til professor Kolsrud ved Universitetet i Oslo i 1924.  Dette stod også i Det Gode Budskap 1924, nr. 19—2ø, s. 4 f. En tidligere versjon av den samme hendelse kan også leses i Missionæren 1893, nr. 6/7, s.5 f.

Nordquelle var en god skribent og fikk skrive fritt om denne opplevelsen i “Missionæren” et organ innen Det Norske Misjons­forbund, helt til han ble utelukket fra DNM i 1893. Nordquelles åndsopplevelse eller som han også kalte det, frigjøringsopplevelse, fikk på denne måten mange tilhengere rundt i hele landet, på misjonsmarken og blant norske emigranter, særlig i USA.

Særpreg i forkynnelsen

"Kristus i oss”, Kol. 1, 27

Forkynnelsen av “å eie Kristus” og “ha alt i ham”, som kom etter denne opplevelsen, skapte en spontan gledesopplevelse og en utfrielse fra en følelse av tilkortkommenhet som var vanlig også for mange kristne i Norge. Det er ikke mulig i en kort oversikt å forklare hva denne forkynnelsen gikk ut på, men Nordquelle selv ga sitt vitnesbyrd en kort tid (1893) etter opplevelsen 2.11.1891:

“... En kort tid efter, en dag jeg sat alene og leste Kollosensernes første Kap. — vi brukte dengang den gamle overs — og jeg kom til det 27. vers den hemmelighets herliges rigdom KRISTUS i eder, behaget det GUD, at aapen­bare KRISTUS saa levende og tydelig i mit innderste vesen, saa jeg saa HAM likesaa klart som jeg ser mennesker utenom mig. Da var det jeg første gang gik op paa talerstolen i “Betel” i Bergen og sa rolig disse ord: “Jeg ønsker det var et glas paa mit bryst saa dere kunde se KRISTUS paa tronen i mit hjerte!” Om jeg hadde kastet en dynamitbombe hadde det sikkert ikke virket mere oprør i forsam­lingen, end disse ord, men det var sandt for mit eget hjerte. Fra hin velsignede stund har jeg hat en forunderlig hvile i min sjæl“ ²

²Det Gode Budskap 1924, nr. 19/2ø, s. 4 f.

 Den iboende Kristus som tronet i det rensede hjertet som en konkret opplevelse i kristenlivet, førte til en ny kristendomsforstå­else for mange. Kristus hadde alle himmelens ressurser med seg, og det var derfor unødvendig å be om å få dem. Man hadde fått dem sammen med Kristus, ble det for­kynt. Kristenlivet ble dermed ikke å be om å få noe fra Gud, men å ta i bruk det man hadde fått. Dette kom klart til syne i den måten Nordquelle omredigerte sanger på. Han samlet, og antakelig oversatte og redigerte en del sanger som han utgav in en enkel sang­bok, Schibboleth, omkring 1895. Sangboken ble sterkt utvidet og utgitt i nye opplag nesten årlig fram til 1907 og hadde nesten ikke konkurranse innen det karismatiske miljøet før 1911. Alle sangene i denne sang­boken ble omskrevet eller oversatt slik at enhver form for behov ble erstattet med at “vi har alt i Ham”, og det er nesten ingen salmer i sangboken. Til hvert sangvers ble det knyttet et skriftsted som skulle legitimere sangen og det nye innholdet.

I den kjente sangen “Klippe du som brast for meg” het det in Landstads Salmebok av 1927: “Klippe, du som brast for mig, La mig skjule mig i dig! La det vann og blod som går Fra din åpne sides sår, Rensemig i nådens pakt Fra all syndens skyld og makt.”

I sangboken Schibboleth i 1919 var teksten:  “Klippe, du som brast for mig. Jeg er evig gjemt i Dig. Blodet, var det, som udgaar Fra din aabne sides saar, Renset med sin himmel­saft Mig fra syndens skyld og kraft. Joh. 19, 34”

Dette frelsens “presens” (forskjellen er understreket i de to tekstene) var nytt og ukjent for mange kristne og var en følge av åndsopplevelsen. Den kristne skulle ikke lenger vente på at alt det gode først kom i himmelen, men det kunne realiseres her i tiden gjennom Den Hellige Ånd. Dette be­visstgjorde den kristne på hverdagslivet, og man godtok ikke lenger at nød og problemer først skulle løses når man kom til himmelen. Himmellivet skulle begynnes her.

I perioden som fulgte, reiste han mye rundt i Norge og var også på besøk til menigheter og smågrupper både i Sverige og Danmark. Omkring 1895 ble han overbevist om at barnedåpen som han til da hadde praktisert, var ubibelsk, og at han selv måtte bli døpt ved full neddykking i vann.

I slutten av 1 890-årene fikk han en ny, stor leserskare gjennom “Ild-Tungen”- et frimetodistisk organ som da stod på linje med Nordquelle i hans syn på hjerterenselse. I 1904 var Nordquelle med på å starte et eget organ for sin linje, “Det Gode Budskab”. 

Samarbeid og brudd med T. B. Barratt

Da metodistpastoren, den senere lederen for Pinsebevegelsen, Thomas Ball Barratt, 2. jule­dag 1906 kom tilbake fra USA, hadde han opplevd sin åndsdåp med tungetale og andre nådegaver. Nordquelle og hans venner var stort sett de eneste som fullt ut tok imot dette nye fenomenet, og Nordquelle overlot sin talerstol i Torvgaten 7 i Oslo til Barratt. Her hadde Nordquelle samlet fullt hus (Ca 500) til nesten hvert møte i lange tider, og her var et ypperlig og mottakelig publikum for Barratt. Dette førte til at de fleste av venne­flokkene som var knyttet til Nordquelles for­kynnelse, også tok imot Barratt da han reiste rundt.

Samarbeidet mellom Nordquelle og Bar­ratt var godt de første årene, men da Barratt startet egen menighet i Møllergaten 38 i 1910, ble han delvis en konkurrent til Nordquelle. Dette førte til en viss irritasjon hos Nordquelle, men det var først etter at Barratt ble døpt av den svenske baptistpastoren Levi Petrus i 1913, at han ble en alvorlig kon­kurrent til Nordquelle. Da han så organiserte menigheten i Møllergaten 38 i 1916 som en pinsemenighet og oppfordret andre til å gjøre det samme, ble konflikten til splittelse. Selve delingen av bevegelsen utover på landsbasis i DFEF (eller De Frie Venner som de da kalte seg) og Pinsebevegelsen var derimot en lang prosess som varte fram til ca 1935, og det var særlig de siste 10 av disse årene at de fleste gikk over til Pinsebevegelsen.

 

LÆRESPØRSMÅL OG SÆRTREKK

Bibel og trosbekjennelser

Frie Evangeliske Forsamlinger har ingen trosbekjennelse ut over Bibelen, og det er ingen læredokumenter som forplikter noen menigheter, men det vil likevel være beting­elser for at en menighet kan kalle seg en DFEF-menighet.

DFEF har ikke tatt stilling til de viktigste oldkirkelige trosbekjennelser, men vil nok kunne anse disse som tolkninger av Gud Fader, sønnen Jesus Kristus og talsmannen

Den Hellige Ånd. Selv om DFEF ikke han noen utformet troslære, vil i hovedsak de

fleste nok si at:

  • Bibelen er eneste lærebok og
  • tro alene er nødvendig for å motta frelsen.
  • Det er forkynnelsen om Jesus Kristus og hans død og oppstandelse som skaper tro hos et menneske

Ettersom DFEF aldri har lagt vekt på for­mell teologisk utdannelse, åpner dette for en individuell tolkning av enkelte skriftsteder, men tolkningene ligger som oftest innenfor de hovedlinjer som ble trukket opp av Nord­quelle og hans nærmeste etterfølgere.

Guds nåde i Jesus Kristus og den tilgivelse som gjennom dette kan bli et menneske til del, har alltid vært det viktigste i forkynn­elsen. De åndelige opplevelser skal komme gjennom en slik forkynnelse. Uansett hvilken bakgrunn et menneske har, vil det være nåde å få hos Jesus. Man anser at det er bare troen på Jesus Kristus som kan frelse et menneske.

Menigheten — bevegelsen/kirkesamfunnet

DFEF har ikke noen entydig formulert lære om menigheten. Nordquelle hadde i den tidligste tiden bare syn for en universal kirke eller menighet, og han så på alle nye kirkedannelser som sekterisme. Han hadde selv­sagt syn for at alle skulle kunne samles til gudstjenester fritt, men ville ikke organisere disse gruppene i faste kirkeformer med medlemskap. Men behovet for å komme sammen regelmessig økte ettersom tilhengerskaren økte. Det var også stor motvilje mot å la det nye utfolde seg innen de etablerte kirker og bevegelser, og like etter århundreskiftet var det fast virksomhet på ca 5ø steder, og mange flere steder med sporadisk virksom­het, kanskje så mange som 2øø. Samlingene ble etter hvert fastere og dette førte til at bevegelsen langsomt, men sikkert endret kirke­synet fra det universelle til det lokale og til at hver enkel lokal menighet/forsamling skulle være selvstendig. Mens man først ofte bare hadde èn leder som hadde ansvaret for driften, ble det snart behov for å få inn flere i eldsterådet. Det ble også behov for ledere innen søndagsskole, juniorarbeid og musikkor, og man fikk også menighetstjenere for å gjøre andre oppgaver i menigheten. Den enkelte menighet er nå klart kongregasjona­listisk og ledes i dag av et eldsteråd på inntil 7 eldste.  Man ha ellers tjenere til andre mer praktiske oppgaver. Menighetsmøtet er menighetens øverste organ, og det er ingen fellesorganer som kan bestemme in den enkelte menighetens indre anliggender. De fleste menigheter har et høyt aktivitetsnivå i forhold til vår statistiske størrelse, og en middels stor menighet med ca 200 tilhørige kan ha opptil 360 forskjellige samlinger i året i menighetens regi. I dag (1993) er det ca 80 menigheter fra Lindesnes kommune i sør til Honningsvåg i nord. Det antas å være ca 10 000 tilhørige til DFEF, og den største tilslutningen har man på Sør- og Vestlandet. Det er ca 50 misjonærer og ca 50 heltids­predikanter eller forstandere innen DFEF( i år 2000).

Selv om DFEF ikke er organisert etter lov om trossamfunn, er det gjennom årenes løp opprettet flere fellesorganer og fellestilstel­ninger som skal ta hånd om oppgaver som er for store for den enkelte menighet. og ellers oppgaver som man blir invitert til av andre organisasjoner, men som den enkelte menig­het ikke ser seg i stand til å delta i på vegne av hele DFEF. Man har flere fellestiltak som binder DFEF-menighetene sammen så som landsmøter, lederkonferanser, misjonskonfe­ranse, predikantsamlinger og distriktskonferanser. Landsmøtet avholdes en gang i året på forskjellige steder, og det varer i 4-5 dager. Det samler vanligvis ca 500 — 600 personer og forhandlingsmøtene tar opp fellessaker og oppretter utvalg og komiteer, men på de offentlige møtene samles det opp til 2000 mennesker. Lederkonferansen er for alle med lederansvar, misjonærer og forkyn­nere. Her drøftes mer interne saker, og man kommer med tilrådinger til landsmøtet. Misjonskonferansen tar seg av misjonens saker. Distriktskonferansene er ment for de mer lokale eller regionale saker. De kan være enten praktiske eller av teologisk karakter, men vedtak der kan ikke binde menighetene.

Det er også andre fellesorganer innen De Frie Evangeliske Forsamlinger så som DFEFs Stiftelse, DFEFs Misjonsutvalg, DEFFs Misjons- og Hjemmeutvalg (MHU), DFEFs Barne- og Ungdoms­råd (BUR). DFEFs Stiftelse er DFEFs juridiske per­son. Dette organ ble opprettet fordi så mange av lokalene ble tatt fra menigheten under splittelser fordi de var eid av privatpersoner i menigheten.

Dåp

DFEF døper bare troende mennesker til Kristi universelle menighet og ikke til lokalmenighetene selv om det i mange tilfeller blir en tilknytning ved dåpen. Dåpen er en lydighetshandling og ses på som en sym­bolsk begravelse, og en oppreisning fra dåpens grav er et symbol på en oppreisning til et nytt liv sammen med Jesus. Dåpen ansees ikke som et nådemiddel, men bare som en god samvittighetspakt med Gud ved at den kristne gjør det man mener Bibelen lærer at man skal. Dåpens form med hel  neddykking èn gang av dåpskandidaten, er derfor vesentlig fordi annen dåpsform ikke ansees som dåp.

Selve ritualet er enkelt:

Dåpskandidaten senkes helt under vann èn gang i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Når den døpte løftes opp av van­net, sier man ofte: “Oppreist med Kristus for å vandre i et nytt liv med Ham”. Dersom vedkom­mende ikke ønsker å slutte seg til menigheten, vil dåpen likevel utføres.

Det alminnelige prestedømmet praktiseres på en slik måte at det er anledning for hvem som helst til å døpe, men utviklingen har ført til at det for det meste er en eldstebror eller forstander/predikant som utfører dåp.

Åndsdåp — Åndsfylde

Det var særlig innen DEEF at de karismatiske opplevelsene åndsdåp og åndsfylde ble til konkrete åndsopplevelser uten et forutgående hellighetsliv. Allerede i 1890-årene ble Nord­quelles tolkning av åndens fylde og de ånds­opplevelsene han ønsket for den kristne, debattstoff innen mange lavkirkelige fora, og de ble møtt med massiv motstand. Man skiller mellom å få Den Hellige Ånd når man blir en kristen, og en senere særskilt opplevelse som da kalles åndsdåp. Opplev­elsen er også vanskelig å beskrive ettersom den finnes i svært mange varianter fra det sterkt ekstatiske til det helt stille. Ved senere åndsopplevelser kalles det for åndsfylde selv om opplevelsen som sådan kan være lik. Den kristne har fått Den Hellige And iboende i gjenfødelsen. Åndsdåpen blir å oppleve å få nådegaver og tjenester, mens senere ånds­fylde holder disse aktive. åndsopplevelsene beriker bønneliv, tjenester og menighetsliv, men troens grunnlag er likevel alltid nåden i Jesus Kristus.

De åndelige gaver, som f.eks. tungetale og profetisk tale, er ment for den enkelte kristne i menigheten. Bruken av de åndelige gaver er forholdsvis vanlige innen DEEF, og det legges vekt på å få og bruke også andre gaver enn tungetalen. Hvis man påberoper seg en åndsopplevelse, det være seg åndsdåp eller åndsfylde, skal også den føre til et liv i kjærlighet, forståelse og glede, og dette er tegnet på at man har fått en sann åndsopplevelse, og det samme forventes for dem som bruker gavene.

Brødsbrytelse

DFEF har tradisjon helt fra den første tiden med åpenhet i brødsbrytelsen (også kalt nattverd). Nordquelle avviste tanken på at man måtte være “medlem av menigheten” for å kunne delta. Måltidet er i dag bare et minne­måltid om Jesu død. Brødet og vinen skal minne om at Jesus døde for oss, og at hans blod renser fra synd, og er derfor åpen for alle troende, også de som ikke er døpt som troende.

Brødsbrytelsen har ikke syndstilgivende (sakramental) virkning for dem som deltar, men man forventer at dersom noen har gjort en synd, så skal den gjøres opp med Gud eller det men­nesket den gjelder før man deltar i handling­en. Vinen kan deles ut som felleskalk eller som særkalk, og brødet er ofte et litt stort rundstykke som brytes, og deltagerne tar selv et lite stykke av brødet.

De siste ting

Innen DFEF har det hele tiden vært lagt vekt på at Jesus skal komme igjen. Det har også vært alminnelig å mene at Jesu gjenkomst er inndelt i to faser. Først skal han komme usynlig for å ta de troende til seg, og deretter skal han komme synlig ned på Oljeberget i Jerusalem for å opprette riket for Israel. Ingen vet dagen eller timen, men man prøver å tolke tegn i tiden for å se om dagen nærmer seg. Troen på at Jesus kommer snart, har alltid vært levende innen DFEF.

Himmel — helvete

Tradisjonen innen DEEF har vært at man skulle bare forkynne Jesus Kristus og hva man har i ham her og nå, og det ble lagt for­holdsvis liten vekt på himmel og helvete i forkynnelsen. Man hadde jo himmelen her, og det var opplevelsen av Kristuslivet her og nå som var viktig. Det har likevel aldri vært tvil om at livet har to utganger: en til him­melen sammen med Jesus og en til fortapelsen.

Kvinnesyn

Den tradisjonelle underordningsteologien har også preget DFEF opp gjennom årene, men den har aldri fått gjennomslag fordi det hele tiden har vært vanlig med kvinnelige forkynnere. Innen DEEF deltar kvinner i dag i alle fellesorganer innen bevegelsen, men det er fremdeles et unntak med kvinnelige eldster.

Møteformen

Det er vanskelig å gi et dekkende bilde av en bevegelse som DEEF også når det gjelder møteformen. I store trekk er møtegangen regulert på tilsvarende måte som i de fleste andre frikirkelige samfunn og de lutherske organisasjoner, men den kan variere fra sted til sted. Det er alltid forkynnelsen og sangen som har de viktigste plassene i møtene.

 

DE FRIE EVANGELISKE FORSAMLINGER I DAG

Et kirkesamfunn og en vekkelsesbevegelse?

De Frie Evangeliske Forsamlinger mener seg å være en levende og dynamisk bevegelse som opplever både de positive og negative sider som følger med det å være så forskjellige, og å være forholdsvis frie i forhold til tradisjoner og organisasjonsform. Friheten har gitt så mange goder ved at man kan ta utradisjonelle metoder i bruk, utvikle synet på teologiske standpunkter og komme til ny innsikt. Menighetene har ofte både ulik tra­disjon og opprinnelse, og det vil også være forskjell på om menigheten er dannet i nyere tid eller om den er gammel. Det kan også være distriktsvise forskjeller på menigheter på Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge.

DFEF er en bevegelse hvor menighets­samfunnet og opplevelsen av Guds nærvær er viktigere enn at man har en fasttømret lære. Man har likevel forholdsvis faste seremonielle handlingene for de viktigste over­gangene i et menneskes liv. Dåpens innhold og form og brødsbrytelsen er beskrevet før og sløyfes her.

Barnevelsignelse

DFEF mener at alle barn i utgangspunktet ER Guds barn gjennom forsoningen i Jesus død, og det er først ved bevisst synd mot Gud at et menneske må stå til ansvar for sine egne handlinger, men det er ikke fastsatt noen aldersgrense oppad og det tolkes forskjellig. Dermed praktiseres en barnevelsign­else i menigheten for dem som ønsker at menigheten på en spesiell måte skal omslut­te barnet i sine forbønner. Foreldrenes status er i og for seg uten interesse for om barnet kan velsignes i menigheten. Barnet bæres fram i et offentlig møte, og menigheten og dens ledere nedber Guds og menighetens velsignelse over barnet og familien.

Tenbibelskole

DFEF praktiserer bibelundervisning til alle i konfirmasjonsalderen som måtte ønske det, og uten krav til at de som deltar har en per­sonlig tro. Det er vanlig med selskap og presanger ved avslutningen, men noen feirer 15 årsdagen for å markere en forskjell fra Den norske kirkes konfirmasjon. Undervisningen og avslutningen gir ingen status i menig­heten og har bare til hensikt å gi bibelkunn­skap og litt innsikt om DFEF. Samværet avsluttes med bønn for dem som har fått undervisning, men selve overhøringen kan være nokså forskjellig. Det er likevel som oftest en enkel seremoni.

Vielse/Velsignelse av brudepar

Praksis er noe ulik i de enkelte menigheter, men ingen innen DFEF har vigselsrett ettersom man ikke er registrert etter lov om tros­samfunn. Ritualet blir da endret til en velsign­else ettersom brudeparet allerede formelt er viet hos byfogden. I noen tilfeller brukes forstander med vigselsrett fra et annet kirke­samfunn. Selve ritualet og seremonien har ellers mye til felles med den man har i Den norske kirke.

Begravelse

Det rituelle er nesten som i Den norsk kirke, men man har ikke jordpåkastelse da dette ansees som en førkristen skikk for å binde ånden til jorden slik at den døde ikke skulle gå igjen. Begravelsene kan foregå enten fra menighetens lokale eller stedets gravkapell eller kirke. Det ritualet kan variere noe, men dette er vanligvis etter avdødes families ønsker.

 

Personlig tro og livsførsel

Selv om man mener at alle mennesker som fødes, er Guds barn gjennom Jesu forsoningsverk på korset, må likevel alle ta et personlig standpunkt til Jesus senere i livet for å kunne kalles en kristen. Det er ikke noen spesiell alder for å motta frelse, men de fleste er i ungdomsårene. Man må i alle tilfeller være bevisst at man tror på Jesus Kristus. Frelses­opplevelsen kan være noe forskjellig for dem som vokser opp innen DFEF, og som gjennom menighetsarbeidet kommer inn i menigheten, og som ikke alltid kan se tilbake på en spesiell dag man kan peke på som frelsesdag, og for dem som kommer fra en bevisst ikke-kristen livsførsel, og som så søker å bli kristne. De har ofte sterke opplevelser knyttet til den dagen de blir kristne.

Når det gjelder livsførsel eller vandel så vil man neppe kunne se på et menneske om det går innen DFEF, eller i andre frikirke­samfunn, av klesdrakt eller ytre former. Ut over det som har fremkommet tidligere i artikkelen, forventes det selvsagt at man i forlengelsen av den kristne etikk, skal følge norske lover og forordninger så lenge det ikke strider mot samvittigheten og bibelens budskap. Misjonsbefalingen tas på alvor også i hjemmemenigheten, og man oppfordres til at måten man lever på i hverdagen ikke blir et hinder for forkynnelsen av evangeliet.

LITTERATUR

Andås, R. og G.: Soga om Betel. Volda 1972.

Balterød, ø. R. og Hansen, J. T. (red): Ovenleiren gjennom 40 dr. Drammen 1984.

Bakke, H. B.: Betania Arendal 35 dr. Arendal 1946.

Dahiene, K.: “Plymouth-Brethren “i norsk kristen-liv. Mandal 1983.

Diesen, I.: Norsk vekkelseshistorie. Oslo 1974. Diesen, I.: Veiryddere. Oslo 198ø.

Drummond, H: Det nye liv. Chninstinania og Køben-havn 1891.

Falck, C. B.: Sand og falsk Helliggjørelse, trel eller fri. Rom. 7de Kapittel. Kristiania 1897.

Froholt, A.: Erik Andersen Nordquelle. Moss 1981.

Froholt, A.: DFEFs Misjon 75 dr. Moss 1985.

Froholt, A., Bentzen, 11.: DFEF “Logen” gjennom 1øø dr. Moss 1982.

Iversen, G.: De frie venner i Norge. Sarpsborg 1942.

Iversen, G.: Misjonshuset 5ø dr. Sarpsborg 196ø.

Nordby, L. E.: Religiøs og sosial uro i Moss. En hovedoppgave. Bergen 1977.

Nordquelle?, E. A.: Guds Menighet — Hvad den er, og hvad den ikke er. Larvik 1923.

Ski, M.: Fram til urkristendommen. Oslo 1956. Smith, H. P.: Et lykkelig Liv. København 1917.

Støve, M. ø.: E. A. Nordquelle, fra avskjedsfesten Møllergt 38 den 4.4. -36 da han gikk av som forstander. Volda 1936.

Trøber, S.: Nutidsvitner, eller de fine predikanters omvendelseskapitler. Sarpsborg 1942.

Offisielle tidsskrifter og sangbok innen DFEF Det gode Budskab, DFEFs offisielle organ fra 1904.

Schibboleth sangbok, DFEFs offisielle sangbok fra 1895.

 

Denne artikkelen står også i boken; Kristne kirker og trossamfunn



Print artikkel Skriv ut artikkelen
 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif