Nye utfordringer for familien Sørlie

I løpet av sommeren flytter vi fra England etter å ha vært der i over åtte år. Nå går turen til Montenegro, et lite land som ligger i sør-øst Europa. Les litt mer nedenfor om hva som skjer!


Ved Bjørn S. Olsen
Oppdatert: (08.5.2014)

Nytt fra Sørlie i Europa

Hvor i all verden...

De aller fleste vet ikke hvor Montenegro er. Kanskje ikke så rart, i moderne historie har landet bare eksistert som uavhengig stat siden 2006. Det var tidligere en del av Jugoslavia.

Landet er ikke stort, området er på størrelse med Buskerud fylke, og innbyggertallet er omtrent det samme som i Oslo.

Naturen er vakker og landet er i ferd med å bli oppdaget som et nytt turistmål. De vil gjerne bli medlemmer av EU, men har fremdeles langt igjen for å oppfylle kravene. Korrupsjon er veldig vanlig overalt.

Antallet evangeliske kristne er svært lavt, man regner med at det finnes omkring 150 i hele landet! Selv om det er motstand mot evangelisk virksomhet, så er det vekst i de få menighetene som finnes. Montenegro regnes som ett av de minst evangeliserte landene i Europa.

Ingen sko - ingen skole

Etter å ha arbeidet i fire år med lese- og skriveundervisning for romfolket i Bar, Montenegro, har Natja Sachse og Nicole Lazarevic blitt vant til det uvante.

Hvor mange barn vil møte opp i dag? Vil de ha lyst til å lære noe? Og hvis de har, hvor lenge vil de kunne konsentrere seg?

De yngste barna som kommer til skriveskolen er omkring tre år gamle og de eldste rundt 13. Det er ikke godt å vite fordi romfolket her ikke feierer sine bursdager.

Mens de mindre barna har det moro med å fargelegge bilder, hjelper OM teamet de eldre med å lese og skrive. De prøver også å oppmuntre dem til å gå regelmessing på den lokale skolen. Dessverre er mange av foreldrene ikke foreldrene veldig ivrige på den tanken fordi de heller vil at barna skal gå på gata og tigge slik at de får litt inntekt.

En av mødrene i leiren klagde nylig over at hun ikke kunne sende barna sine til skolen fordi de ikke hadde sko. Natja og Nicole syntes dette var en dårlig unnskyldning, så de fikk ordnet med sko til alle seks barna hennes.

Da de traff barna neste gang sa den eldste gutten at han hadde hatt på seg skoene tidligere på dagen mens han var på skolen. ‘Men nå har jeg tatt dem av slik at de ikke skal bli skitne’, forklarte han. Så spurte han om det skulle være skriveundervisning den dagen. Da Natja og Nicole sa at det skulle det være, utbrøt han: ‘Takk, Gud!’

'Vi har tro på at det er stort potensiale i disse barna som generelt sett ikke er akseptert i samfunnet,’ sier Nicole. ‘Vær med å be om at vi fortsatt kan støtte dem og at foreldrene vil forstå hvor viktig utdannelse er for barna deres, slik at de kan komme seg ut av den onde sirkelen med fattigdom og mangel på muligheter.’

Våre oppgaver

Til å begynne med trenger vi en del tid på å lære språket (montenegrinsk) og kulturen. Vi må også få et sted å bo og finne ut hvordan dagliglivets gjøremål skjer i dette landet.

Vi skal bo i byen Bar som ligger på sør-kysten. Det er her OM har et senter og hvor byens eneste evangeliske menighet møtes. De har en rekke aktiviteter for å nå ut til folk med budskapet. Det gjøres i form av språkundervisning (engelsk og tysk), aktiviteter for barn og ungdom, sosialt arbeid blant de fattigste og mange andre foretak. Den lille menigheten møtes hver søndag til gudstjeneste.

Etterhvert kommer vi til å bli engasjert i en rekke av disse aktivitetene, og vil se hvor behovet er størst og hvor vi best kan passe inn før vi bstemmer hva som skal prioriteres.

Siden september i fjor har Torleif hatt oppgaven som 'personalleder' for OMs arbeid i Europa, og vil fortsette med det i Montenegro. Å ha oppsyn med 30 felter vil ta mye tid, inkludert en del reising. Neste planlagte tur går til Sibir, mer om dette i senere nyhetsbrev.

Vi er takknemlige for fortsatt støtte slik at vi kan gå inn i denne nye og krevende oppgaven. Be gjerne om at vi får et godt sted å bo, at vi kan få en bil, og at vi lærer språk og kultur så fort som mulig!

Ingen sko - ingen skole

Etter å ha arbeidet i fire år med lese- og skriveundervisning for romfolket i Bar, Montenegro, har Natja Sachse og Nicole Lazarevic blitt vant til det uvante.

Hvor mange barn vil møte opp i dag? Vil de ha lyst til å lære noe? Og hvis de har, hvor lenge vil de kunne konsentrere seg?

De yngste barna som kommer til skriveskolen er omkring tre år gamle og de eldste rundt 13. Det er ikke godt å vite fordi romfolket her ikke feierer sine bursdager.

Mens de mindre barna har det moro med å fargelegge bilder, hjelper OM teamet de eldre med å lese og skrive. De prøver også å oppmuntre dem til å gå regelmessing på den lokale skolen. Dessverre er mange av foreldrene ikke foreldrene veldig ivrige på den tanken fordi de heller vil at barna skal gå på gata og tigge slik at de får litt inntekt.

En av mødrene i leiren klagde nylig over at hun ikke kunne sende barna sine til skolen fordi de ikke hadde sko. Natja og Nicole syntes dette var en dårlig unnskyldning, så de fikk ordnet med sko til alle seks barna hennes.

Da de traff barna neste gang sa den eldste gutten at han hadde hatt på seg skoene tidligere på dagen mens han var på skolen. ‘Men nå har jeg tatt dem av slik at de ikke skal bli skitne’, forklarte han. Så spurte han om det skulle være skriveundervisning den dagen. Da Natja og Nicole sa at det skulle det være, utbrøt han: ‘Takk, Gud!’

'Vi har tro på at det er stort potensiale i disse barna som generelt sett ikke er akseptert i samfunnet,’ sier Nicole. ‘Vær med å be om at vi fortsatt kan støtte dem og at foreldrene vil forstå hvor viktig utdannelse er for barna deres, slik at de kan komme seg ut av den onde sirkelen med fattigdom og mangel på muligheter.’



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif