Blind tobarnsmor:

Leder lovsang og barnearbeid

Heidi Halvorsen er travel tobarnsmor og tilknyttet DFEF Oasen i Vestfold. Der leder hun lovsang og barnearbeid med største selvfølgelighet. Vi merker nesten ikke at Heidi er blind.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (06.2.2014)


Det er selvfølgelig for Heidi Halvorsen at hun skal være med å bidra i menigheten - selv om hun er blind.

– For tiden har jeg to hoved-leder-ansvar. Den ene er lov-sangen i menig-heten, det andre er menig-hetens barne-arbeid. Vi har søndagsskole og to barneklubber. I praksis er jeg leder for disse selv om jeg ikke deltar i alle samlingene. Jeg har hovedansvar for lederne.

Men på søndagsskolen er det Heidi som har hovedansvar for de rundt 15 barna som går der. Hun både administrerer, lager opplegg fra gang til gang og forteller for barna de fleste søndagene i året.

I barneklubben Kids for Christ, for barn fra første til syvende klasse, er Heidi med som leder, men ikke hovedleder. Der går det 15 til 20 barn. Klubben KC-mini, for barn under skolealder, går det for tiden fire barn.

I menigheten spiller hun piano og leder lovsangen. Iblant er hun og Torkjell avertert i samlinger for barnearbeidere.

Umerkelig

Når jeg sitter sammen med Heidi og snakker med henne, virker alt helt normalt. Hun forteller om aktiviteter som kanskje en alminnelig travel husmor med mindreårige barn ville nølt med å ta på seg. Til dette kommer det faktum at Heidi ikke er helt vanlig – Heidi er blind.

– Jeg er alltid avhengig av å ha et team rundt meg. Jeg kan ikke holde søndagsskole alene når jeg ikke kan se, innrømmer hun,

– Har du aldri kunne se?

– Jeg har kanskje aldri sett helt normalt. Men jeg var 17 år før jeg visste at jeg hadde tunellsyn. Vanligvis ser folk nesten 180 grader. Jeg så ganske bra i en ti graders vinkel. Det gjorde at jeg kunne ta meg fram, lese og skrive og faktisk kjørte jeg moped også. Det burde jeg nok ikke gjort, forteller Heidi.

Nå er høyre øyet helt ut av funksjon og med venstre kan hun bare skimte om det er dag eller natt. Det var som 17-åring Heidi fikk vite at hun sannsynligvis kom til å miste synet helt.

– I starten ville jeg ikke forholde meg til det. Livet var jo det samme som før selv om jeg fikk vite dette. Det eneste var at jeg ikke kunne ta lappen på bil, og det var kjipt, forteller hun. – Det var nok verst for foreldrene mine, sier Heidi som hele tiden har et smil om munnen.

Synet forsvant

– Hvordan har en tenåringsjente det i forhold til venninner og kjæreste når hun vet at hun skal bli blind?

– Det tok fortsatt noen år før det ble merkbar forandring. I den tiden hadde jeg lært mer om sykdommen. Da jeg ble sammen med Torkjell var jeg åpen mot ham og fortalte hvilke utsikter jeg hadde. Det skremte han heldigvis ikke bort.

– Vi tuller av og til med at jeg ikke har tatt Torkjell usett, humrer Heidi.

Det tøffeste Heidi har vært gjennom var for fem år siden da det hun hadde av syn forsvant i løpet av en kveld. Da hadde jeg en gutt på syv måneder og en jente på to år og Torkjell var på jobb. Jeg var hjemme alene og skulle takle dagen uten å se noe. Det var veldig tøft, medgir Heidi, fortsatt smilende.

I det daglige er det mye ansvar som faller på Torkjell. Heidi roser ham for å ta tak i ting som hun ikke er klar over siden hun ikke ser det. 

Hjelp fra erfarne

– Er det her blindeforbundet kommer inn når du må lære å leve uten å kunne se?

– Jeg hadde allerede noe kontakt med dem, men det er klart at i en slik situasjon kunne de gi meg gode tips og råd, forteller Heidi.

– Hvordan takler barna dine at moren ikke ser?

– Det tok litt tid før de skjønte at jeg ikke kunne se. Joel var fire før han forstod det. Han sa: ’Mamma, jeg ser jo at du ser’, fordi øynene mine beveger seg. Men de blir nok mer selvstendige og ordner mer opp selv enn andre barn. For eksempel smører de maten sin penere enn jeg kan. De er også flinke til å hjelpe meg, men de må få lov å være barn og ikke bli førerhunder, ler Heidi.

 



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif