Det gode budskap i grøfta – fikk gutten på rett vei

Et skittent blad i grøftekanten fikk avgjørende betydning for en ung bondegutt. I sommer døde han, 94 år gammel. I julen fylte hans sønn, artikkelforfatteren, 50 år. Vi gratulerer og publiserer den gode historien, nå på nett.

Oppdatert: (02.1.2014)


Sverre Aronsen sammen med sin sønn, Vidar og sønnesønnen Mathias.

Sverre Aronsen ble, sammen med tvillingbroren Gunnar, født på selveste julaften i 1919. Det var dramatisk. Tvillingene var født altfor tidlig, mye på grunn av at moren kort tid i forveien fikk beskjed om at hennes ektemann, Ivar, var omkommet på sjøen. Han var på vei hjem for siste gang som sjømann. Han skulle komme hjem i god tid før tvillingenes fødsel. Slik gikk det ikke.

 Kuvøse av skoeske

Det var spennende dager. Tvillingene ble lagt i en skoeske på en radiator, kuvøser fantes ikke da, men gradvis vokste disse to små seg litt større. Moren, Anna Susanna, var guvernante på en gård. Det å være enslig mor og enke på den tiden var ingen lett situasjon. Hun maktet ikke å fø begge guttene, så Gunnar ble tatt hånd om av en familie på en annen gård.

Her var han til han var fem år og moren giftet seg igjen. Deretter fulgte tre nye brødre. Da den yngste bare var ett år, og Sverre og broren var 13 år, fikk moren tuberkulose. Bare 36 år gammel døde hun og etterlot seg fem gutter. Stefaren maktet ikke oppgaven å ha guttene hjemme, så de havnet på barnehjem. Her var Sverre til han ble konfirmert. Siden måtte han klare seg selv. Sverre ble gårdsgutt i Trøgstad i Østfold. Mange år fulgte med mye hardt arbeid og fattigdom.

Sverre var habil med trekkspillet. Hver helg spilte han til dans. Men, det var en tomhet i ham da han satte trekkspillet fra seg etter dansetilstelningene.

 Krig og kamp

Krigen fikk også Sverre kjenne på kroppen. Han var på førstegangstjeneste i Mysen da krigen brøt ut og var aktiv med i kampene da tyskerne kom. Festningen han var på, ble beleiret, og han og de andre soldatene ble tatt til fange. To ganger ble Sverre arrestert under krigen. Den første gangen klarte han å rømme, men ble tatt igjen.

Tomheten han ofte kjente på etter helgens festing ble fylt da han den 4. mars 1943 tok imot Jesus i sitt liv. I hans konfirmant-bibel fra 1934 har han skrevet med sirlig skrift: «Frelst til det evige håp 04.03.43».

Årene gikk. Sverre fortsatte som gårdsgutt og var i flere år på gården i Trøgstad. Han fikk venner på bedehuset og en av dem var Håkon. Han var også gårdsgutt og disse to ble gode kamerater.

Skittent blad

En vårdag i 1946 gikk Sverre og Håkon sammen hjem etter et møte. Mens de gikk der og småpratet fikk Sverre se et blad som lå i grøftekanten. Trykksaker var det ikke flust av på den tiden, så han plukket det opp for å se hva det var. Han fikk ristet av litt sand og jord av det og så at bladet het «Det gode budskap». Han forsto raskt at dette var et kristent blad. Han og Håkon småleste i det mens de gikk bortover landeveien. Inne i bladet var det noe som spesielt fanget deres oppmerksomhet; «Sommerbibelskole hos De frie venner i Drammen».

– Der skulle vi vært, sa Sverre til Håkon. De fortsatte å leke med tanken, men fant ut at dette var midt i den mest hektiske tiden på gården. Sannsynligheten for at bonden skulle gi dem fri var liten. Men, etter å ha snakket sammen fant de ut at det ikke kunne skade å spørre. De spurte, og til sin store forundring fikk de fri begge to.

Inn i Knoffen

Dermed bar det til Drammen og menigheten i Knoffsgate 6 den sommeren. Det de opplevde der ble retningsgivende for deres liv. Sommeren 1947 kom de tilbake for å delta på sommerbibelskolen igjen. Denne gang reiste ikke Sverre tilbake til Trøgstad, men ble tilbudt jobb og ble boende i Drammen.

Han gikk inn i menigheten i Knoffsgate og med trekkspillet fant han fort sin plass i menighetsmusikken. Her fortsatte han til han nærmet seg 80 år.

I menigheten traff han også sin Randi som han ble forlovet med i 1948 og giftet seg med i 1952. Tre barn ble det etter hvert og ni barnebarn. I fjor kom det første oldebarnet. Hans kjære Randi døde i 2004, et stort slag for Sverre.

Sverre mener helt bestemt at det var takket være Det gode budskap at han havnet i Drammen.

– Gud brukte bladet til å lede meg til byen og til menigheten, har Sverre fortalt mange ganger opp gjennom årenes løp. For Sverre har menigheten alltid stått sentralt i livet. Han har vært ungdomsleder, menighetstjener, søndagsskolebestyrer og eldstebror i nær 30 år.

Det gode budskap betydde alltid mye for Sverre. 

Uten DGB, ikke vært til

Det er meg, Sverres sønn, Vidar, som skriver denne historien om min far. Jeg har fått stå i misjonærtjeneste i over 20 år, og står nå som forstander i menigheten Knoffen i Drammen. I blant tenker jeg på hendelsen på landeveien i det indre Østfold den vårdagen i 1946. Uten Det gode budskap hadde jeg nok ikke vært til.
– Jeg tror ikke på skjebnen eller tilfeldigheter, men at Herren på en underlig måte brukte et blad i veikanten for å få en bondegutt på den veien han ville. Det var også avgjørende for slekten som skulle komme etter.

Vidar Aronsen



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif