Bibelundervisning.

Bryt hindringene i ditt eget liv

" Gud betaler det han bestiller. Når vi går på våre egne planer må vi selv betale." er noen av Frank Håvik sine erfaringer som han deler i denne artikkelen.

Ved Frank Håvik
Oppdatert: (05.12.2013)

I denne artikkelen vil jeg dele med deg vitnesbyrd om Herrens trofasthet og hva vi lærte om forsørging og Herrens ledelse i troens skole. I troens skole går du opp til individuell eksamen hver dag. Det er egentlig å ta sitt kors opp og følge Jesus. Min vandring er ikke lik din vandring, men jeg håper likevel at mitt vitnesbyrd kan inspirere deg på noen punkt.

Praktiske og økonomiske hindringer for ledere

Mange ledere og forkynner kommer aldri inn i fylden av kallet sitt på grunn av praktiske og økonomiske hindringer. Noen sier at de har et kall, men har ikke råd til å gå i kallet fordi det ikke er økonomi til det. 

Jeg vil si det såpass direkte at det er ikke økonomi det er mangel på, men tro.

Rom 1:17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.

Hele kristenlivet er en vandring i tro. Ingen ting skjer i Guds rike uten at tro er involvert. Det blir helt feil å si at Gud har kalt meg, men han har ikke gitt meg mulighet og ressurser til å være i kallet. 

Gud er ingen dårlig betaler. Han har ikke anmerkning hos kreditinstitusjonene.

Gud betaler alltid det han bestiller. Han blir ingen skyldig.

Som 26 åring var jeg nedbrutt og frustrert etter 5 år i tjeneste i Den Norske Kirke. Jeg forlot livskallet mitt som forkynner og heltidsarbeider, for å bli fotograf som var min store hobby og lidenskap. Jeg startet 2 fotobutikker, rammeverksted og fotostudio. Jeg kan forsikre deg om at jeg hadde bare to lykkelige dager i den geskjeften. Det var den dagen jeg startet og det var den dagen jeg sluttet. 

I flere år måtte jeg personlig betale prisen ved å forlate kallet og forsøke å skaffe meg selv og familien et underhold på menneskelig vis. Jeg kan bevitne at jeg fikk min lønn i en hullet pung, og fikk erfare å leve utenfor velsignelsen. I tillegg gitt det ut over familien, og min egen helse. Jeg har alltid hatt en stor arbeidsevne, men etter å ha ”gått i veggen” flere ganger har jeg mistet en del, selv om jeg nok fremdeles har en utholdenhet som kan betegnes som god. Gud lot meg få lov til å smake ørkensand. Det står at den gjenstridige skal bo i et tørt land. Det var ikke Guds straff, men en konsekvens av ulydighet. Velsignelse kom tilbake over livet da jeg valgte å ta opp igjen kallet i 1991. Herren salvet meg med Ånd og kraft, og livet ble forandret radikalt. Utfordringen i å leve i kallet uten å ha en økonomisk trygghet menneskelig sett har vært utfordrende. Jeg sier ikke at alle må leve slik for å være i tjeneste, men for oss vart det den eneste riktige måten å leve på.

Men det er tøft når en prøves i avhengigheten av himmelens lønningskontor. Kjempetøft, ikke minst å gå i troens skole. Du må gi slipp på menneskelig trygghet og ha din trygghet i Gud alene. For å leve slik må du være overgitt til Gud i alle ting.

Testen

Vinteren 2002 ble vi kalt til å dra til Øst-Finnmark for det vi trodde var et 3 ukers oppdrag. Det viste seg å bli 8 måneder og vel så det. I et år hadde vi ikke et hjem å vende tilbake til, men vi var på reise og bodde på lokaler og i det som måtte by seg av innlosjering. Og i flere år etter det reiste vi på 1-2 måneders turer på kryss og tvers i Finnmark. 
Dagen etter vi ankom Vardø den 4. mars 2002 startet en liten vekkelse i rusmiljøet i Vardø. Uten lønn, trygdeytelser, honorarer eller annen fast støtte fra menigheter, ble det en utfordring. Plutselig stod vi økonomisk på bar bakke. Den vesle menigheten på 3 personer hadde ingen økonomi til engang å betale møteannonser, og slett ikke penger til å betale for honorar og reiseutgifter. Hva gjør man da? Første tanken var at det må jo finnes menigheter som har god økonomi som vil støtte vekkelsesarbeid.

40 brev ble sendt rundt om til menigheter vi kjente til med bønn om støtte, så vi kunne bli stående i tjeneste. La meg si det sånn at vi fikk 1000 kr fra en menighet, og ingen respons fra resten. Senere fikk vi noen måneder støtte fra en menighet, men den uteble når de oppdaget at de ikke kunne manipulere oss med støtten de gav, slik at vi gjorde som de ville vi skulle gjøre.

Vi var langt fra familie og venner, og det var et ugjestmilt klima. Lengsel etter barn og barnebarn var til tider intens. Ja så intens at vi en gang kjørte fra Vardø 233 mil, 31 timer uten annet enn høyst nødvendig stopp, for å se barnebarna som bodde på Karmøy.

 

Hva gjør man når man havner i en slik test? Reiser man hjem og glemmer hele saken, finner seg en jobb og drømmer om å stå i tjeneste en dag, hvis omstendigheten legger seg til rette? Jeg kan forsikre deg. Omstendighetene kommer ikke til å legge seg til rette uten at du er villig til å gå i tro mot det som ser umulig ut.

Nei, der er en annen måte å leve på. Da fikk vi erfare det som står i5. Mos 11.10-12:

For det landet du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere drog ut fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten* når du vannet jorden – som i en kjøkkenhage. 

Men det landet dere drar over til og skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn.  
Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for.

Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende.

Nå vil jeg vil dele med deg noen hemmeligheter i ”trosskolen” vi gikk, om Guddommelig forsørging.

  1. Jesus lærer oss i Herrens bønn: Matt 6:11 Gi oss i dag vårt daglige brød. Legg merke til at det står daglige brød og ikke at han gir korn et år i forveien. Dette var en erfaring vi fikk med Herren. Når vi kom inn i tillit til Han, gav Han alltid det vi trengte. To ganger forlot vi Vestlandet i en gammel stasjonsvogn og satte kursen nordover mot Finnmark vel vitende om at vi ikke hadde penger til drivstoff helt frem. Ble vi forlatt underveis? Aldri, men vi opplevde Herrens inngripen på forunderlig vis når vi mest trengte det. Det ordnet seg alltid underveis både med penger og overnatting uten at vi trengte tigge.
     

  2. Det andre vi lærte var å ha rett fokus. Nemlig Matt 6:33 Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! 

    Ved å fokusere på Guds rike og det Jesus bad oss om å gjøre, erfarte vi at det andre som gjaldt forsørgning fulgte med. Det var ikke alltid de store flokkene på møtene der vi dro frem, men folk ble frelst og helbredet over alt. Vi har opplevd å få kollektkurven tilbake like tom som den ble sendt rundt.
    Da var det ikke bare å presentere en faktura med krav om reise og honorar.

    En gang kjørte vi 75 mil en helg og talte i 4 møter fra torsdag til søndag, men da utgiftene var trukket fra satt vi tilbake med 200 kr. Men Herren minnet andre om å sende oss det vi trengte likevel. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg kan ikke huske at vi noen gang har takket nei til en invitasjon fordi de som inviterte ikke hadde mulighet til å honorere oss.

  3. Det tredje vi lærte var å gi oss ut av krisen. Det var ikke snakk om netto eller brutto tiende, men å gi Herren alt og være villig til å dele det vi hadde med dem han la i vår vei som virkelig trengte det. Av og til delte vi derfor våre små tilganger med folk som manglet mat. Vi har funnet at selv i velstandslandet Norge er det en skjult fattigdom. I den først tiden i Vardø kjøpte jeg mel og bakervarer av egne midler og bakte massevis av brød og delte med rusmissbrukere, minstepensjonister og andre som vi kunne velsigne med brød. Da svarte Herren på ulikt vis med at han minnet personer om å støtte oss med økonomi eller ved favør og gjestfrihet.

    Noen gav oss småjobber, og noe fant vi på selv også.Etter en uke på evangeliesenteret i Karasjok, hvor vi hjalp til der, skulle vi tilbake til Vardø. Da jeg sjekket kontoen og der stod det kun 200 kr. I tillegg hadde vi en tom lommebok og en halv dieseltank.

    Da klaget jeg til Herren og gav han klar tilbakemelding om at jeg ikke syntes han hadde holdt sin del av avtalen. Minutter etter ringte en fisker sørfra som låg med sjark i Vardø. Han sa følgende: ”Jeg hører Herren seier dere trenger penger. Vil de være med meg på havert 2-3 dager skal eg betale godt”
    Dagen etter var vi om bord og sløyde fisk. Egentlig trengte han ikke vår arbeidsinnsats, men Herren hadde talt til han at han skulle velsigne oss. Jeg har ennå to fingertupper uten følelse etter å ha sløyet fisk i 19 timer sammenhengende det siste døgnet.

    Jeg har sagt til Herren at den skavanken vil jeg ha for ikke å glemme hvordan han på mirakuløst vis forsørget oss. Noen ble minnet av Herren om å sendte oss penger og vi manglet aldri noen ting så lenge vi delte det han gav oss.

    Jeg sier ikke et vondt ord om de som er opptatt av å sikre alderdom, tjene opp pensjonspoeng og sikre økonomiske fallskjermer. Det er helt sikkert fornuftig menneskelig sett, og nødvendig for de fleste, men vi har en himmelsk avtale og en gylden fallskjerm. Personlig går ikke vi for menneskelige løsninger, men vi har bestemt oss for å ta saken et steg opp, og stole helt og fullt på Herren i den saken. Etter 8-9 år borte fra Herrens kall (1983-1991) var jeg så lei av ørkenvandring og menneskelige tenkning om forsørgning, at jeg lovet Herren resten av min kapasitet mot at han tok seg av mine grunnleggende økonomiske og praktiske behov. 

  4. Det fjerde vi lærte var å søke Gud om veien videre. Det holder ikke å ta store avgjørelser basert på et øyeblikks innskytelse. Når Herren taler tar det av og til tid før alt er klart. Ikke minst må du være klar. Har du en ektefelle må dere være enige og ha tryggheten

    begge to. Det tok 6 år fra Herren talte om Øst-Finnmark, til vi fysisk var der. Be om stadfestelser om du er i den minste tvil. Herren vil gi deg full visshet i ting om han du søker ha. Vi har plasser Gud har talt om helt siden 1994 der vi ennå ikke er kommet i gang med å plante menigheter, fordi tiden ikke har vært inne ennå. Hva gjør man da? Ber og venter til tiden er der. Å gå for tidlig er eget strev. Å gå for sent er bortkastet. Herren har alltid en tidsplan som vi må få tak på. Når vi flyttet tilbake til Stord tok det ett år fra han talte, til veien var åpen og vi hadde fått den nødvendige uavhengige stadfestelse. Når vi starter nye menigheter ser det ut som det går raskt, men det folk ikke ser er at det ligger kanskje flere år med stadig bønn og fokus før vi starter opp.

    Gud betaler det han bestiller. Når vi går på våre egne planer må vi selv betale. Vi har sluttet å be Gud velsigne våre planer. Det er meningsløst for ledere å be om Herrens velsignelse over egne planer. Totalt bortkastet å tigge Gud om det. Det er mye mer effektivt å be Herren vise oss sine planer som drypper av velsignelser, og å komme inn i dem. Da vil vi kunne oppleve hans velsignelse i tjenesten.

    Jes 58:11 Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter. 

  5. Det femte vi har lært er det å ikke forsøke å oppfylle profetier som andre profeterer over vårt liv. Gå aldri på profetier som ikke stadfester det Herren har talt til deg om. I 2005 profeterte en person at vi skulle få en tjeneste på Østlandet. På den tiden hadde vi ingen fokus eller tjenesterelasjon i det området. Vi la profetien på vent og glemte

    hele saken. To år etter vi der og fikk stå i vekkelse og menighetsbyggende arbeid i det området. Da kom profetien opp igjen.

  6. Det sjette vi har erfart er å be Herren om det vi trenger så konkret som det går an, og legge saken i hans hender. I september 2002 skulle vi til USA en uke for å feire vår sønns bryllup. Billetten var betalt i god tid, men da det nærmet seg avreise var vi blakk. Vi besøkte et vennepar i Sauda før di skulle kjøre over til Gardermoen og vi måtte overnatte på et rimelig hotell, for å fly tidlig neste morgen. Kontoen viste 1600 kr, men vi sa ikke til noe menneske om vår nød, men la det frem for Herren. Tror du vi ble forlatt? Aldri, heller ikke den gangen. Før vi satt på flyet var beholdningen øket, og da vi kom hjem, hadde vi mer på konto enn da vi dro, enda vi hadde midler til å spandere på andre på turen. Jeg vil si venner, Gud er trofast!
     

  7. Det sjuende og siste jeg vil nevne om den saken er at vi må se på økonomi som et middel for sjelers frelse, og ikke som et mål for oss. Vi lever ikke for økonomi, men for å vinne verden for Jesus. Vil vi være Jesus disippeler må vi være villig til å om nødvendig oppgi alt for å følge han. Betyr det et liv i fattigdom? Ikke nødvendigvis, men det blir i alle fall et salig liv, et spennende liv og et velsignet liv. Da jeg første gang begynte å gå på Matt 6:33 Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!, var jeg veldig fokusert på alt det andre i tillegg. Men etter hvert oppdaget jeg hemmeligheten i ordet. Søker du Guds rike først, er det nettopp det du får først, nemlig GUDS RIKE!

Betyr alt det jeg har delt her at det bare er lett å følge Herren? Nei ikke menneskelig sett er det lett. Kjødet har det sjelden godt når vi går med Herren, men det er salig å følge Jesus. 

En arbeider er sin lønn verdt
Når alt dette er sagt vil jeg si at en arbeider er sin lønn verdt. 

1Tim 5:18 For Skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker! – Og: Arbeideren er sin lønn verd!

 Jeg tror at en forkynner og heltidsarbeider normalt sett skal ha lønn ut av den sammenhengen han/hun tjener i, men det er viktig for meg presisere. Man er ikke forkynner/pastor for å ha en inntekt. Man har inntekt fordi man er forkynner/pastor, slik at man kan bruke all sin kapasitet inn i tjeneste. Vi har vært dobbeltarbeidende i mange år mens vi har vært i tjeneste, og vi har erfart hvor enormt slitsom og belastende det har vært. Når du er i jobb for å tjene penger til livets opphold må du holde kapasitet tilbake for å ha krefter til tjenesten. Når du er i tjeneste må du holde igjen der, for å ha krefter til jobben. I lengden vil en sånn situasjon slite deg ut.

Jeg undres på om ikke mange menigheter går glipp av fremgang og gjennombrudd fordi en bare har ledere/pastorer på ulønnet basis. Mange burde kunne ta et steg å kjøpe fri pastor fra annet arbeid så han kan stå i tjeneste i menigheten og bruke hele sin kapasitet til kallet.

Jeg har vært mer åpen med deg enn jeg har vært med noen om dette. Derfor håper jeg at du vil hegne om dette vitnesbyrdet om at Herren er trofast. Det er han som all ære skal ha.

Din medvandrer

Frank Håvik

 



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif