DFEFs første tid i Finnmark

Fra jubileumshefte utgitt i 1935 da virksomheten i Finnmark feiret 20 årsjubileum, har vi sakset fra ulike steder for å gi et lite innblikk i virksomheten fra denne landsdelen de første 20 årene.


Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (11.10.2013)


Gamlehjemmet «Solbrott» i Børselv, Porsanger.

Evangelist Dorothea Klem forteller sitt vitnesbyrd under tittelen Gud er trofast.

– Alt ble nytt for meg da idet Guds tale lød i hjertet: «Vil du forlate alt og bringe budskapet om meg til Finnmark?» Våget ikke å fortelle dette til noen, men da jeg av hjertet sa ja til Gud, stadfestet han kallet også ved sin profetiske gave, hvoriblant det også ble sagt: «Jeg har tatt deg ut fra en stor og stolt slekt, for at du skal være meg et vitne og gå til et folk langt der nord som er lite aktet. Dorothea Klem, er det nu tid for å arbeide for brød?»

Hvem våger å stå imot når Gud taler? Jeg kunne ikke mer stå imot , og Herren la alt til rette så jeg kunne gå hans budords vei med glede. Hva Gud talte om det som skulle møte, har også møtt. Men lovet være Ham, hans løfter har også holdt.

I Bodø møtte jeg Laura Volden som jeg kom til å reise sammen med en tid på Nordland. Senere ble det Demanda Eilertsen som Gud tok ut som vitne.

Demanda Eilertsen skriver om sin frelsesopplevelse og hvordan Gud tok henne ut som vitne.

Guds ord er levende og kraftig. Det fikk jeg erfare da jeg gikk på et møte i metodistkirken i Bodø, hvor broder Hedin talte. Budskapet som ble frembåret trengte inn i mitt hjerte. Det tveeggede sverd skar i gjennom. Å komme bort fra dette igjen, var ikke så lett som jeg til å begynne med trodde. Ordet lød stadig for meg og Ånden vedblev med sin gjerning. Etter et par ukers kamp overlot jeg mitt syndefulle hjerte til Jesus og fikk erfare en herlig befrielse. Halleluja! Jesus ble dyrebar, herliggjort ved Den hellige ånd, ja, deilig fremfor titusen. Mitt begjær ble å tjene og lyde Ham. En tid etter ble jeg begravet med Kristus ved dåpen til døden. Spott og forakt ble lett å bære, for hjertet var fylt med fred og glede.

Min ferietid benyttet jeg til å ta ut til stedene i byens omegn, sammen med søster Laura Volden, for å vitne for andre om hva Jesus hadde gjort for meg.

Høsten 1913 kom søster Dorothea Klem til Bodø. Hun og Laura hadde da noen møter som ble til stor velsignelse for meg. Det ble mer og mer klart for meg at Gud ville ta meg ut til vitne for seg, men det krysset jo helt mine egne planer, så det ble mange og hårde kamper. Husker særlig en aften høsten 1914. Jeg var i bønn og Gud talte til mitt hjerte om den sak. Samtidig åpenbarte han for meg de mange vanskeligheter jeg ville møte, men også hva han ville være for meg. Da ble jeg løst fra det som bandt, og så begynte vandringen.

Det store ukjente

Str. Dorothea og jeg reiste et år på Nordland, men lengselen stod lengre nord. I august 1915 sa vi farvel til de kjære venner og så bar det mot det store ukjente.

Den 29. august kom vi til Breivikbotn. Lite ante vi da at vi satt våre føtter på land der, at det var stedet hvor misjonshjemmet som Gud hadde talt til oss om, skulle stå.

Det var ikke så særlig hjertelig mottakelse vi fikk. De var visst ikke så begeistret for to kvinner som kom med en ny lære. Men Gud bøyer hjertene som vannbekker. Han så noen dyrebare juveler på stedet som han ville ha.

Vi fikk bo hos broder Hans Gamst. Han var oss behjelpelig med å få hus til møter. Fra første stund forstod vi at Gud arbeidet i hans hjerte for å føre ham ut på ordets faste grunn. Han var også en av dem som først ble døpt.

Frie vennestevne

I 1915 ga Gud oss det første frie vennestevne på Nord-Norge, hvor han oppmuntret oss med at broder M. K. Kleppe var sammen med oss. Umiddelbart etter stevnet skulle lengselen etter «folket langt der nord» oppfylles. Eugen Thoresen hadde gitt oss en adresse: «Adolf Gamst, Børfjord, og han har telefon.» Var det så rart at mannen hadde telefon? ja, det fikk vi erfare siden da vi kom til mange steder hvor den ikke var og hvor skipet kun anløp en gang i uken. Så kunne beskjeden komme: Skipet kommer ikke innom på denne tur. Pent vente en uke eller gå milevis over fjellet uten vei.

Hvor tidene har forandret seg i løpet av disse 20 år. Men Gud er den samme, ingen forandring hos ham. Br. Adolf Gamst mottok oss på aller beste måte. Hvor det kjentes godt for to fremmede ringe sendebud.

Hopp!

Vi ble noen dager i Børfjord hvor vennene tok imot oss med kjærlighet. Brødrene drev seifiske og vi fikk følge dem til Sandfjord. Sjøen gikk i  store dønninger. For at båten ikke skulle knuses mot berget satt Gamst ved årene og la til når sjøen drog ut, og ropte «hopp», så utpå igjen. En etter en måtte vi hoppe på land. Gikk til Sandvik. Derfra med båt til Breivikbotn og flere steder utover høsten.

Første jul tilbrakte vi i Børfjord. Så stod turen til Breivikbotn, denne gang over fjellet. Vennene sa: dere klarer det ikke. Men Gud talte til Demanda om Esaias 58,11. Trygg i ham dro vi av sted og fikk oppleve Guds trofasthet. Han holdt snestormen borte fra oss tross den stod som en mur ikke langt borte.

Bruk en mann

Det var sårt å se de gamle som ikke lenger kunne gjøre nytte for seg. De var i vegen, selv hos sine egne. Ropet ble i mitt hjerte: «Gud forbarm deg!» Da lød kallet: «Ta du deg av dem. Bygg et hjem.» Men Gud, jeg skal jo vitne, og midlene? Kan du ikke bruke en mann til dette?

Til slutt ble vi villige og Guds fred fylte på nytt. Eiendom i Børselv, Porsanger, ble kjøpt og fikk navnet Solbrott. Uthus ble bygget, gjerde satt opp og grunnmuren støpt. Våget vi å gå videre? Da talte Gud igjen: Hva er tro? Er det å handle når du har alt i hendene, eller å stole på mitt navn? Hjemmet ble bygget og har for tiden ni beboere. Gud sendte også hjelp til å ta seg av stellet av de gamle.

Fritt fra «Jubileumshefte i anledning 20 års virke i Finnmark og Troms»



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif