Terje Govertsen

Har vi grunn til å klage?

Svaret er for de fleste ganske enkelt; Ja! Det er alltid noe som ikke fungerer, og vel verdt å klage på. 

Ved Terje Govertsen
Oppdatert: (02.11.2012)



Svaret er for de fleste ganske enkelt; Ja! Det er alltid noe som ikke fungerer, og vel verdt å klage på. Har jeg kjøpt ny tv, og den ikke virker, er det selvsagt at jeg må klage, dersom bilreparasjonen ikke er utført iht. avtale, så er det også helt på sin plass å klage.

Listen er lang over saker man er berettiget å klage på, og du som leser ville sikkert kunne supplere min liste med ennå flere klagesaker.

Vi er et folk som klager, og mange ganger med rette. Vi har lovfestede klageretter, egne klageinstanser og et stort antall mennesker som arbeider med å behandle klagene. Man har rett til å klage på avgjørelser hos NAV, på reguleringsplaner, kommunale vedtak, fartsbøter, parkeringsbøter, operasjoner, feriereiser, støy i nabolaget, eksamensresultater, urettferdig saksbehandling osv.

Mange av disse mulighetene til å klage er veldig gode, og riktige. Vi ønsker ikke å bli overstyrt eller urettferdig behandlet, og vi må i mange tilfeller tale vår egen sak dersom det skal bli bedre.

Likevel, det er interessant å se at klaging fort blir en del av hverdagen vår, og terskelen for å klage blir lavere og lavere.

Nå klager vi fort på kø i trafikken, dårlige veier, kald mat, treg servering, høye skatter, lite utvalgt i butikken, tiggere, varmen, kulden og tregt internett.

Klagingen brer om seg, og vi har den også i kirker og bedehus i stor grad. Det klages fort over for lange møter, for korte møter, for lite innhold, for høy musikk, for lav musikk, for feil klær, for dårlig struktur og organisering, for lite informasjon, for lite forkynnelse, for mye osv……

Jeg kom for noen dager siden tilbake fra en fantastisk reise til Ghana, og det er utrolig å se at de til tross for lite materiell velstand, har gleden over livet, gleden over Guds velsignelser, gleden over å være til. Gudstjenestene der varer gjerne 4 timer, og inneholder mye og høy musikk, mye dans og glede, forkynnelse og forbønn. Det er en hengivelse, utholdenhet og lidenskap i gudstjenesten som er enorm. Det er tydelig at å være på Gudstjeneste, det er noe stort og betydningsfullt. Da er det ikke tid for å klage eller forvente noe av mennesker, men da er det tid for å legge av seg alt sitt eget, tilbe Gud og forvente noe av Ham.

I Bibelen, 1.Peter kapittel 4 står det:  7 Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be.  8 Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder.  9 Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage. 10 Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. 11 Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.

Kjærligheten til Gud og til hverandre setter klagingen i et dårlig lys. Det passer ikke å klage i Guds nærhet, det passer ikke å klage på alle og enhver. Det bygger ikke opp, snarere river ned og skaper få eller ingen nedslagsfelt for åndelige opplevelser.

Forstå meg rett, vi skal ha lov til å strekke oss mot å bli bedre på mange områder i menighetene våre, og vi skal heller ikke bli ”afrikanere” og tro at det er løsningen.  Vi må ha rom for meningsutveksling og synspunkter på det vi gjør, men det er ikke det samme som klaging.

Så jeg tenker at jeg, dersom jeg begynner å klage, skal minne meg selv på dette: Har jeg grunn til å klage, og hva er det egentlig jeg klager på? Vil det bygge eller rive ned fellesskapet dersom jeg bare klager? Er det noe jeg heller kan gjøre aktivt for å være med å forbedre det som ikke er bra?

Artikkelen er hentet fra "Pastorens hjørne" på Betania Kristiansand sine hjemmesider.



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif