Kvinner hører med i tjenesten

«Mann eller kvinne, hva er vel det? Det som betyr noe er at du er kalt av Gud.» Det gode budskap møter May-Lise Standal, DFEF-misjonær igjennom 34 år i Brasil.

Oppdatert: (04.9.2012)


I tjeneste Bruk de kvinnene som har fått lagt ting på hjertet, mener misjonær May-Lise Standal.

Da May-Lise vokste opp var det med kvinner i tjeneste aldri et tema.

– Mamma stod i tjenesten side om side med pappa. Hun var evangelist. Han var pastor i Misjonsforbundet. Det var helt naturlig, og slik det skulle være.

Det var andre ting som gjorde at det å si ja til kallet ble en lang kamp for May-Lise. Hun ville ikke og holdt kallet hemmelig fra hun var rundt 12. Hun møtte Gunnar som var klar på sitt kall, og bestevenninnen klarte ikke å holde tett. Til slutt, på et møte, kunne ikke May-Lise lenger stå imot. Kallet var så sterkt.

«Bare» en kone

Det nygifte paret reiste til Brasil, og May-Lises kall blir satt på en ny prøve. For første gang fikk hun personlig erfare konsekvensene av at det å være kvinne ikke var like velkomment alle steder.

I Brasil skulle de virke med en organisasjon de egentlig ikke kjente så godt. De kom til en delstat hvor kvinnelige misjonærer ikke var akseptert. Gunnar måtte skrive under på et dokument som sa at kona bare var kone, og ikke kunne bistå i tjenesten.  

– Dette var svært tøft for meg siden jeg hadde kjempet så lenge med kallet mitt. Jeg hadde jo endelig sagt ja, og var nå full av iver etter å komme i gang. Nå tenkte jeg: Hva gjør jeg her? Har jeg tatt feil? Hva med alle kampene jeg har hatt? Til slutt kom jeg til den konklusjonen at om jeg ikke kunne gjøre noe annet, så skulle jeg stå ved Gunnars side og støtte ham. Jeg kunne be for ham med alt jeg kunne. Ingen kunne nekte meg det. Da gikk det litt greiere. Men det var tøft etter så mye kamp, og så var det dette jeg møtte.

Fullstendig uvirksom ble hun ikke. Gjenoppstart av nedlagt søndagsskole, en bønnering for kvinner, og gitarspilling var det hun fikk lov til.

Frihet i CIBI

– Siden flyttet vi til Brasilia og begynte å samarbeide med CIBI, som i dag er DFEFs samarbeidspartner i Brasil. Der var kvinnene fullstendig likestilt, slik jeg hadde sett det i min oppvekst. Jeg var med på alt. Endelig kjente jeg at jeg var der jeg skulle. Jeg følte meg inkludert på alle plan, også i ledelsen. Det var bruk for meg og det var ikke noe problem. For meg ble det 27 fantastiske år med CIBI.

– Vi trenger kvinner. Barratt så det, og ønsket kvinner velkommen inn i tjenesten.  Kvinner forstår nok ofte kvinner best. Hvem er da best egnet til å veilede kvinner? Kvinner ser ting på en annen måte og tar ting annerledes. Vi bidrar med noe som er veldig viktig.

– Jeg ønsker ikke en kvinnekamp, men kjenner at vi må ha plass til kvinnene som har et kall og vil stå i tjenesten. Mulig at kvinner trekker seg fra kallet fordi de føler det blir for vanskelig. Det kan være tøft om man bærer på et kall, og så møter fordommer fordi man er kvinne.




Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif