Et misjonærbarns betraktning

HVOR HØRER JEG HJEMME?

Som regel er det foreldrene som får mest oppmerksomhet. Her forteller Nicole Sørlie om hvordan hun opplever det å være misjonærbarn.

Ved Bjørn S. Olsen
Oppdatert: (27.7.2012)



Som stolt innehaver av to nasjonaliteter og ingen av dem fra det landet jeg bor i, er livet mitt en konstant identitetskrise. Når jeg får spørsmålet “hvor kommer du fra”, blir jeg nødt til å fortelle min livshistorie. Nå er jeg 18 år og har flyttet 13 ganger, bodd i to forskjellige land (pluss på et skip) og vært i 40 land.
 
Så hvor er hjemme? Det ser ut til at min loyalitet er hos mine foreldres kulturer.Men jeg har aldri bodd i Norge og snakker ikke så godt norsk. Jeg ble født i Sør-Afrika og bodde der i 10 år. Dessverre har disse årene blitt mer og mer uklare i mitt minne og mine evner til å snakke Afrikaans har blitt dårligere.
 
Fra jeg var 8 til jeg var 10 bodde jeg på misjonsskipet Doulos, og dette hadde en positiv innvirkning på mitt liv. Det åpnet mine øyne for verden rundt meg og ga meg en kjærlighet for mennesker, reiselyst og ikke minst for Gud. Å komme tilbake til Sør-Afrika føltes ganske håpløst. For første gang kjente jeg at jeg ikke tilhørte noe sted og levde i et slags vakum.
 
Da jeg var 12 pakket vi igjen og måtte tilpasse meg et nytt liv i England. Dette skulle vise seg å være en skjult velsignelse. Ikke bare ble mitt forhold til Gud styrket, men jeg kom også i kontakt med mennesker som inspirerte meg til å leve livet fullt ut. En av de største velsignelsene her er en stor flokk med misjonærbarn. Sammen reiser vi til Nederland hvert år for å være med på en leir som kalles Mission Teens Only (MTO).  Her treffer vi omkring 100 andre misjonærbarn fra hele verden. Gjennom samtaler og fellesskap får  vi sjansen til å hjelpe hverandre med hverdagens små og store utfordringer.

Å komme hjem etter en slik uke er ikke lett. Derfor fort-setter vi som bor i Carlisle å komme sammen regelmessig. Vi spiser sammen, samtaler, ser på en film,  spiller kanskje noen spill. Hovedsaken er å være i et miljø hvor vi kan føle at vi er akseptert og sikre på hverandre.
 
Som misjonærbarn må vi en eller annen gang finne ut hvor  vi egentlig hører hjemme. Vi har på en måte alle kommet til den konklusjon at MTO er hjemme. Det er kanskje fordi vi alle går gjennom en identitetskrise sammen og dette er kanskje det eneste stedet hvor vi er fullstending akseptert og forstått.
 
Et misjonærbarns liv er ikke lett, men sammen kan vi smile av fordelene vi har og snakke om og be for de aspektene som er litt mer utfordrende.  Det å være mi-sjonærbarn  er faktisk en stor opplevelse og jeg kan ikke vente og se hva  det neste skrittet blir!
 

FORELDRENES LILLE HJØRNE

Om det er vanskelig å være barn, så har det sine utfordringer å være voksen også! Ettersom barna vokser opp og flytter ut, må vi også begynne å tenke på hvordan vårt liv kommer til å arte seg i framtida. Nicole er nå ferdig med første året på universitetet i York, hvor hun studerer lingvistikk og engelsk. Clarissa er nettopp ferdig utdannet som ergoterapeut og har begynt å søke på jobber. Mikael blir også ferdig med sitt datakurs til høsten og trenger sårt å få seg en jobb.
 
Santa har nå ett år igjen av sin utdanning som psykiatrisk sykepleier. Det er krevsomt og mesteparten av tida går nå til studier.
 
Torleif fortsetter i sin rolle som personalsjef på OMs hovedkontor. Økende arbeidsoppgaver fører til en del reising i den forbindelse. Tidligere i år var han på Færøyene for å hjelpe til med oppstartingen (eller rettere sagt utvidelsen) av OMs arbeid der. Det var litt uvant å være i et annet land hvor de fleste kunne forstå norsk! Turen har også gått til Tyskland hvor Torleif deltok på et kurs for personalarbeidere fra store deler av Europa og  Midt-Østen. De neste månedene ser ut til å bli utfordrende med mye reising. Turer til USA, Nederland, Frankrike og Midt-Østen er planlagt utover sommeren og høsten.

Artikkelen er hentet fra Sørli sitt nyhetsbrev. 

Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif