Ragnhild Kihle (78):

Nekter å pensjonere seg

Hun nekter å kalle seg pensjonert misjonær. Ragnhild Kihle, 78 år reiste nylig til Brasil for å bygge kirke.

Ved Oddwin Solvoll
Oppdatert: (15.3.2012)


Ragnhild Kihle ser utover Horten by, klar til å reise til Brasil.

– Det er nesten på dagen 43 år siden jeg reiste ut første gang. Da reiste jeg med båt. Den gikk direkte og det tok 17 dager. Nå går turen på 13 timer, forteller den spreke misjonæren. Egentlig pensjonist, men hun nekter å kalle seg pensjonert misjonær. Hun er fortsatt aktiv i misjonstjenesten og har vært i Brasil seks ganger siden hun gikk av for aldersgrensen. Denne gangen regner hun med å bli der i fem måneder.

Hjerte i Brasil

– Mitt hjerte er stadig i Campina Grande selv om jeg er i Norge, sier hun, og berømmer de mange misjonsvenner som muliggjør arbeidet ved å støtte det økonomisk.

I Campina Grande er det menighetsarbeid og skolearbeid hun engasjerer seg i. Da hun kom til byen i 1996 og oppdaget at skolen var i så dårlig forfatning at deler av den falt ned i hodene på folk, satt hun i gang en prosess og fikk bygget en ny, fin skole for 500 barn med støtte fra NORAD. Det er menigheten i Campina Grande som eier skolen og som sørger for mat til skolebarna som går der. Dette arbeidet engasjerte Ragnhild da hun bodde i byen.

Denne menigheten har flere utposter. Blant annet en i byen Esperanca som på spansk betyr håp. Her bor det 12-15 000 innbyggere. Utpostmenigheten har fått tomt av kommunen for å sette opp sin egen kirke.

– Vennene her er fattige. De vil ikke klare å sette opp et gudshus på mange år. Med drahjelp fra gode venner i Norge kan kirken bli en realitet ganske snart, forklarer Ragnhild. – I tillegg er det trostyrkende for vennene i Esperanca å se at vi i Norge husker på dem.

Kummerlig lokale

Kihle forteller at utposten i Esperanca er en av dem som sliter mest. Det var stor glede da pastoren et år ba om at ni personer måtte bli frelst. Da året var omme var 20 frelst og tillagt menigheten. Nå er de rundt 45 venner i menigheten. De leier et garasjebygg hvor de holder møtene. I et kummerlig lokale samles de hver tirsdag til ukemøte og to gudstjenester på søndagen. En ukedag er det bønnemøte.

– Min oppgave i Brasil har vært skole og menighet. Det er fortsatt det jeg brenner for når jeg nå skal ut. Vi skal bygge kirke, men barna mine må få det de trenger, sier den bestemte damen.

(Dette er et utdrag av artikkelen fra Det gode budskap.)



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif