Misjon

Argentina-misjonærene Olaug og Berner Solås

35 år i misjonens tjeneste

Olaug og Berner Solås har tjent Herren og DFEF som bevegelse i 40 år som misjonærer i Argentina. Her er et arkiv intervju av ekteparet hentet fra SBI sine nettsider.

Oppdatert: (03.3.2012)

Argentina-misjonærene Olaug og Berner Solås
35 år i misjonens tjeneste
Bibelskolen har vært så privilegert å være sammen med misjonærene i Argentina i en hel måned. Men det er på sin plass å markere våre veteran-misjonærer Olaug og Berner Solås på en spesiell måte. De har stått i tjeneste for Herren i 35 år i september. De har delt mye med oss om hva Herren har gjort gjennom disse årene, selv om det har både vært oppturer og nedturer. Men summen av tjenesten summerer de med følgende setning: Og vi så Hans herlighet. Vi har tatt et lite intervju med våre kjære misjonærer, der de spesielt forteller hvordan det hele startet.
       
Hvordan opplevde dere å bli kalt til tjeneste?
Prosessen fram til å dra ut som misjonær var lang, er Berners første ord. Personlig var det noe som lå i meg fra jeg bare var en gutt. Uten at jeg egentlig visste helt hva det var. Rundt 14 årsalderen fikk jeg stadfestet at jeg hadde et forkynnerkall, uten at jeg da tenkte på misjonen. Jeg praktiserte ved å preke til dyrene ute i skogen, og ting begynte å skje inni meg Samme året var jeg med min far på et møte i Oslo. Pastoren der la hånda på meg, og talte inn i mitt liv. Han sa at: Herren har lagt sin hånd på deg, for at du skal forkynne evangeliet. Det var en stadfestelse for meg 

Når det gjelder min opplevelse av dette, kommer det fra Olaug, så visste også jeg at jeg gikk med noe i mitt hjerte fra jeg var liten. Jeg ble åndsdøpt som 14-åring, og ble etter dette mer bevisst på det som lå i meg. Også at det var et misjonskall det gjaldt. Men jeg snakket ikke med noen om dette før jeg møtte Berner. 

Da jeg møtte Olaug som 19 åring, var hun veldig bestemt på en ting. Hun ville ikke gifte seg med meg om ikke jeg kunne stå sammen med henne i misjons tjeneste. Da sa jeg, men om jeg også har kall til tjeneste, hva da? Det gikk veien til at vi giftet oss, og vi forstod at kallet kom til å få en sentral plass i våre liv, uten at vi ennå visste på hvilken måte Vi giftet oss som 19 og 20 åringer, forteller Olaug. Vi reiste etter dette opp til Alta og Alma Halse, og var i tjeneste der. Da kom en ny stadfestelse på vårt kall. Alma som var en troskjempe i sin tjeneste i nord, stadfestet kallet ved å stille dette spørsmålet over livene våre: Er dere klar til å følge kallet Gud har gitt dere? Vi svarte et samstemmig ja. Alma visste ingenting om det vi bar på. 

Da vi dro tilbake til Karmøy, ba vi Gud videre om å stadfeste kallet vårt. Det kom svar på ulike måter. I denne fasen kjøpte vi blant annet et eldre hus, for å ikke sette oss i gjeld som ville binde oss fra tjenesten Hele denne perioden var vi aktiv på Klippen, Vea, ja, gjennom 5 år. Både i barne, junior og ungdomsarbeid med mer. Der ble vi også naturlig rettet inn mot Argentina-arbeid, uten at vi da hadde full klarhet i hvor vi skulle. Plutselig en dag kom det spansk-kurs i posten. Ikke noe vi hadde bestilt, men en del av den prosessen vi nå levde i. 

Olaug forteller om et ganske avgjørende Guds tale inn i hennes hverdag: En dag jeg var på kjøkkenet med eldstegutten, Morten, kom en ny stadfestelse. Gjennom en hendelse med han, der han ikke ville gjøre det jeg spurte han om, men heller gjøre noe annet for meg. Da slo det ned i meg; Når du ikke vil gjøre det jeg har bedt deg om, så skal du heller ikke gjøre det jeg ikke har bedt deg om. Da gikk det klart opp for meg at vi måtte gjøre oss klar, og ikke rote oss bort i noe annet. Og da forstod jeg at det var Argentina. Samme dag talte Gud til Berner på jobben, og det ble en ny stadfestelse for oss om kallet og hvor vi skulle dra. 

Vi ba Gud vise oss mer. Berner ble forespurt om å bli eldste på Klippen, men vi så at det var lite tjenelig å gå inn i denne tjenesten, ut fra at vi ikke kunne se at vi ble lenge på Vea. Derfor sa Berner i fra om at han ikke kunne bli eldste, men uten å si helt hva årsaken var. En dag snakket den gang eldste på Klippen, Egil Lund, med meg på tur hjem etter et møte. Berner, da du sa du ikke kunne bli eldste, ble det så klart hvorfor. Dere skal jo til Argentina. Vi svarte bare: Sier du det. 

Vi kjente Martha Kvalsvik fra tiden i Alta. Hun dro ut som misjonær til Argentina. Da hun kom på besøk til Tabernaklet Haugesund, var hun også på et husmøte på Åkra. Der kom vi, og noe underlig skjedde. Under hele lysbilde-fremvisningen hun hadde, henvendte hun seg til oss som om vi skulle dra til Argentina. Vi tok henne med i bilen etter møtet for å kjøre henne til Haugesund. Da sier hun: Det er langt til Haugesund, men avstandene er mye større i Argentina. Der i bilen fikk hun som den første vite om det vi bar på 

Men vi ba fortsatt om stadfestelse. Og flere kom, både gjennom en annen eldstebror, et besøk av Raymann Karlsen, og ord vi mottok fra Herren. Da opplevde vi at tiden var inne for et møte med eldste brødrene på Klippen. Vi var nå klare til å offentliggjøre det. Sanksjonen vi fikk var gledelig, at dette har vi ventet på. Det var vi veldig takknemlige til Gud for 

10 måneder senere var vi i Argentina. I de neste 10 årene var vi 9 av dem i landet Gud hadde lagt ned i hjertene våre. Vi kjempet altså med kallet over lang tid uten å gå ut med det. Det var veldig nødvendig for oss å bli ferdig med det selv før vi involverte noen andre. Andre opplever kanskje dette på andre måter, men vi er takknemlige til Gud at han brukte tiden på oss i denne prosessen.
 
     
  Hva har vært det viktigste for dere i tjenesten? 
Da kallet og misjonstjenesten var avklart for oss, var det viktigste å ha hele hjertet vårt i det, og det til enhver tid. Allerede før vi dro ut, var vi fulltids engasjert for Jesus og menigheten. Siden da har hele vårt liv handlet om å leve for Jesus på heltid. Kallet vårt i Argentina var knyttet til å få evangeliet ut, plante og bygge opp menigheter og da overlate det til andre som kunne ta det videre. Da aller helst av mennesker som Jesus reiste opp og utrustet gjennom arbeidet. Ja, dette har vi brent for hele tiden. Samtidig har det vært veldig viktig for oss å være med i et fellesskap, der noen har stått sammen med oss i den gjerningen vi er kalt til. Både ute og hjemme. 

Seier for Jesus, har alltid vært vårt motto og bønn i arbeidet. Og Gud har vært trofast gjennom alt. Gjennom både vonde og gode dager. Det har blitt både tårer og latter, tap og seier. Viktig har det også vært å lære å kjempe gjennom tingene i bønn som Herren har lagt på våre hjerter, slik at vi kunne gå ut på riktig tidspunkt og oppleve Guds gjerninger i funksjon.
   

 

 
  Hva har bevart dere?
Selve grunnlaget er selvfølgelig at vi har fått tatt vare på vårt fellesskap med Jesus. Om vi skal peke på det mest sentrale for oss i tillegg til det, er nok det sikkerheten på kallet. En avgjørende trygghet er å vite at Gud har kalt oss til denne tjenesten. Det har gjort at vi også kunne blitt stående gjennom alt vi har opplevd. En annen side som også har vært avgjørende for oss, er vi har stått nært og tett til hverandre som ektepar i tjeneste, og selvfølgelig gjort alt for å ta vare på Guds nærhet i våre liv.
   

 

 
  Er det noen opplevelser dere vil dele?
Ved Guds nåde har vi fått oppleve mye av Guds kraft og herlighet. Vi har fått sett mennesker forvandlet. Fra fortvilelse til liv i Gud. Fra søppelhaugen til å bli reist opp i Guds kraft. Fra sykdom av ulike slag, til helbredelse. Fra å være bundet av ødeleggende krefter, til å bli løst og fri. Vi har også opplevd mange økonomiske under, ja, fått sett Guds herlighet på mange måter. Og vi har heller aldri manglet noe. Skulle vi delt alt det vi har fått lov å oppleve, måtte vi nok ha skrevet en bok. Og selvfølgelig til Herrens ære. Det som ligger som en sum i våre hjerter er: OG VI SÅ HANS HERLIGHET. 

Olaug og Berner sier samstemt: Vi er veldig takknemlige til Gud for at han har gitt oss et slikt liv, i levende kontakt med han som er vår oppdragsgiver. Tenk å få oppleve at Gud har stått bak kallet i alle disse årene, og gjør det ennå.
   

 

 
  Hvordan ser dere på framtiden?
Vi har ikke full oversikt, men kommer til å holde på til vi ser at vår tid er over. Vi vil ikke dra hjem før. Det er en stor oppmuntring for oss å arbeide sammen med de misjonærene som er her ute nå. Sammen med dem ber vi om å få være med å bygge opp det som er Guds vilje for framtiden. Vi vil oppmuntre så mange som mulig til å være med å be om at det skal lykkes. 

Vi vil også gi en oppmuntring til noen som kanskje går med misjonskall. Når Gud kaller, vil han stå bak kallet. Et personlig forhold til Jesus er selv fundamentet. For det handler ikke om å arbeide for Gud, men med Gud og Gud gjennom deg. Tjenesten kan bli ensom selv om du har mange venner. Det at vi har hatt hverandre har vært helt avgjørende. 

Vi vil også benytte anledningen til å takke utsendermenigheten vår, Klippen Veavågen. De har stått trofast med oss alle disse årene. Også en takk til den store venneflokken som har støttet oss. Men størst takk gir vi til Jesus som kalte oss, og som har stått med oss gjennom alt.


Print artikkel Skriv ut artikkelen
Nettløsning og design er levert av Kréatif