Betel Ski

Nimra (8) har bodd to år i kirkeasyl i Ski

På skolen spør barna om Nimra (8) ikke har foreldre. Fordi de har aldri sett dem. Varme hender og hjerter i Ski gir trøst og håp i en utrygg hverdag. 

Ved Bjørn S. Olsen
Oppdatert: (23.2.2012)



SKI: – På skolen spør de om jeg ikke har foreldre. Fordi de har aldri sett dem.

Tårene renner i strie strømmer og fukter mørke barnekinn. Det spartanske og brun-tonede fellesrommet på Betel i Ski har de siste to årene vært fylt av sorg, depresjon og redsel.

«Jesus lever», står det å lese på den broderte veggpryden. Men mellom Betels vegger begynner håpet å renne ut. Tre ganger har familien fått avslag på søknaden om oppholdstillatelse i Norge. I seks av sitt åtte år lange liv har Nimra sett foreldrene gråte over familiens usikre fremtid.

– Seks år er lang tid å sette livet sitt på vent, påpeker storebror Salman (15).

Det å ikke vite hva morgendagen bringer, er tung bør å bære for en åtte år gammel jente.

– En dag ropte Nimra at hun ikke lenger ønsker å leve. Sånt er grusomt for en storesøster å høre, sier Farha (12) og slipper gråten frem.

Les også:

Tenker fremtiden ikke kommer

Nimra, Farha og storebror Salman vet at de hvilken dag som helst risikerer å måtte forlate vennene de er glade i, at pappaen risikerer å bli drept dersom de tvinges tilbake til Pakistan. Farha og Salman har i tillegg vage minner fra en skolehverdag preget av vold i Pakistan.

I Ski får de klem av læreren sin. I Pakistan ble de slått og trakassert fordi de var kristne og ikke muslimer.

– Vi kan ikke lenger skrive og lese pakistansk. Norsk er vårt språk, forteller Salman.

Han sliter nok som det er på skolen i Norge. Han sier det er vanskelig å konsentrere seg når han tenker på «saken» hele tiden.

– Hva skal du bli når du blir stor?

– Fremtiden er noe jeg aldri har tenkt på, fordi jeg tenker at den ikke kommer, på en måte. Jeg er jo bare her.

Anklaget for blasfemi

Søsknene er tre av rundt 400 papirløse barn som bor i Norge i dag. Familien har bodd til sammen seks år i Norge, fire i Tønsberg, to i Ski.

De to siste årene har de bodd i kirkeasyl på Betel i Ski, etter at de fikk endelig avslag på asylsøknaden.

De forteller til ØB at de måtte flykte fra Pakistan fordi faren var anklaget for blasfemi (se faktaboks).

– Jeg hadde aldri latt barna mine gjennomgå dette om jeg mente det var trygt å dra tilbake til Pakistan, sier faren. Han ønsker å være anonym av redsel for represalier.

Fra førjulsidyll til mareritt

Som kirkeasylanter kan foreldrene ikke bevege seg utenfor Betel. Familien lever i konstant angst for politiet.

– Jeg husker veldig godt da vi trodde politiet kom for å hente oss. Alle hylte og gråt, vi var livredde, sier Farha.

Betel var tidligere denne dagen fylt med glade barn på juleverksted. Kun familiens nærmeste venner var fortsatt til stede da juleidyllen brått ble revet bort av politibilen utenfor.

Farha og venninnen Ingvild sprang vettskremt opp i annen etasje og gjemte seg bak en låst baderomsdør. Lillesøster Nimra klamret seg til moren, mens storebror Salman sprang tynnkledd ut i vinterkulden og gjemte seg i Hebekk-skogen.

– Det var kjempekaldt og hjertet banket veldig fort, erindrer han.

Denne gangen var det falsk alarm: Det var en av naboene som fikk besøk av politiet.

Drømmen om Ski storsenter

De snakker som norske barn flest, spiser norsk mat og går på norsk skole. Identiteten er norsk, men de store ønskene i livet handler om annet enn det et gjennomsnittlig norsk barn bærer.

– Jeg ønsker at mamma og pappa skal hente meg på skolen. At vi skal gå sammen på Ski storsenter, sier Nimra. Denne gangen med et hjertelig smil om munnen.

Når sommerferien er over, vil hun fortelle klassekameratene om den fine ferien hun hadde sammen med familien. Mest av alt ser de tre søsknene frem til å kunne besøke lillebrors grav i Tønsberg. Jakob ble bare noen timer gammel. Rett etter at han gikk bort, fikk familien endelig asylavslag og flyttet inn i kirkeasyl.

– Barn skal ikke leve slik

– Det at de hele tiden går rundt og er redde, påvirker også oss, sier Farhas venninne Ingrid Brovoll (13).

Sammen med Ingvild Nyheim (12) og Margrethe Nyvang (12) har hun startet en kampanje på Hebekk skole. Elevene skal skrive brev til Utlendingsnemnda med bønn om at familien får oppholdstillatelse i landet.

– Saken burde vært løst for lenge siden. Vi håper vi får UNE til å skjønne at det betyr veldig mye for mange at familien får bli. De er redde på skolen, de er redde hjemme, også om natten. Det er ikke riktig at barn skal ha det sånn, sier Ingrid.

– De har bodd seks og et halvt år i Norge, det er helt feil at de skal kastes ut, legger Margrethe til.

Etter den traumatiske episoden før jul, lovet Ingrid Farha at hun aldri skal tvinges til å forlate Ski.

– Jeg håper jeg klarer å holde det løftet.



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif