CIBI 100 år

Historikk om misjonærene May-Lise og Gunnar Standal

En delegasjon fra DFEF i Norge reiser 23. januar til Brasil for å delta i CIBI sin markering av at det er 100 år siden de første skandinaviske misjonærer kom til Brasil. Her kan du lese historien til DFEF misjonærene Standal som har jobbet i Brasil i over 30 år.

Oppdatert: (22.1.2012)



Til CIBI 100 års jubileum januar 2012

Det var 23 desember 1969. En kald og mørk vinterdag reiste vi ut fra Ålesund

kl 23 om kvelden. M/S Bandeirantes var en klippfisk båt som fraktet klippfisk og andre produkter til sydamerika, og tok for det meste kjøtt og kaffe tilbake.

En nydelig fullmåne lyste over snødekte fjell da vi dro ut fjorden. Vi hadde vært gift i seks måneder og 14 august samme år ble vi høytidelig misjonærinnvidd under landsmøtet i Lyngdal. En tre ukers reise lå nå foran oss imot det ukjente. Gunnar var utdannet bilmekanikker før han gikk på Ansgar seminar og May-Lise var sykepleieutdannet.

Det var noen spennende uker og 10 januar 1970 gikk vi i land i Santos.

Vi hadde med oss alt vi eide. Hele seks kubikk med bagasje og kun turistvisum. Vi dro i tro. Det var mye trøbbel med visumet da det på denne tiden var svært vanskelig å få nye misjonærer inn i Brasil. Landet hadde militærregime, og noen kommunister hadde kommet til landet i forkledning av å være katolske prester for å drive sin politiske arbeid i det skjulte. Kommunisme var strengt forbudt på den tiden.

Men Gud ordnet det slik at en stor båt med emigranter fra Portugal kom samtidig med vår båt og tollerne hadde mer enn nok med dette. De sendte oss av gårde med alt vi hadde uten å som å se på det vi hadde med oss.. Vi fikk stemplet inn tre måneder turistvisum i våre pass og så sendte de oss av gårde.

Det ble vanskelig og åpne bankkonto, kjøpe bil, eiendom og andre ting, når en ikke hadde noe annet enn turistvisum.

Først etter 2 år fikk vi permanent visum. Det hadde ligget å ventet på oss i lang tid, men advokaten som skulle hjelpe oss ville ha mer penger. Takket være ambassaden i Rio de Janeiro fikk vi orden på disse tingene.

En annen sak som vi opplevde problematisk var språket. Lukk bøkene og lær blant folket var rådet vi fikk av de gamle misjonærene. Men dette var ikke enkelt for to som ønsket seg en god kunnskap om språket. Et helt år gikk der vi prøvde å tilegne oss språket på egen hånd.

Men gjennom amerikanske misjonærer fikk vi høre at det var en språkskole i byen Campinas, São Paulo. Det kom penger fra Norge slik at Gunnar kunne ta et intensivt tre måneders kurs på skolen. Det var glede i menigheten da han kom tilbake og kunne holde en tale på 20 minutter som alle forsto.

May-Lise var gravid i 5 måned så hun ble igjen i Cambará, Paraná og fikk litt undervisning av en lærer med japanske aner. Det var dessverre aldri snakk om at begge trengte å lære seg språket korrekt på den tiden. Heldigvis er dette helt forandret for de misjonærene som har kommet ut senere.

De første 5 årene bodde vi i delstaten Parana, nærmere bestemt byene Cambará og Jacarezinho nord i denne delstaten.

Her samarbeidet vi med Assembleia de Deus (et brasiliansk pinsesamfunn). Dette på grunn av en norsk kollega som hadde knyttet samarbeid med disse noen år tidligere. Men vi visste overhode ikke hva vi gikk til. Gunnar måtte skrive under på at hans kone ”bare var kone” og ikke misjonær. De ville ikke ha kvinnelige misjonærer. Dette var ikke lett for en som selv hadde kall.

I løpet av årene 71 og 72 ble to av våre barn født.

Bente ble født i Londrina, Pr 12 juni 1971 og Geirr ble født i Ourinhus, SP 6 oktober 1972.

Etter hvert som tiden gikk kjente vi at det ble vanskeligere og vanskeligere å samarbeide med Assembleia de Deus. En del læremessige saker var veldig forskjellig og menighetsoppbyggingen fremmed for oss. Det ble for oss en vanskelig tid.

I 1973 var vi på tur til Brasilia hvor blant annet misjonær Nils Skåre fra Curituba var med. Her fikk vi møte Pr Joel Braga for første gang og vi fikk se det arbeidet han ledet.

På denne turen spurte Nils oss om vi kunne tenke oss et samarbeide med CIBI.

Det ble mange tanker og mye bønn. CIBI hadde en oppbygging som var ganske lik DFEF i Norge.

Da vi reiste hjem etter endt periode januar 1974 var vi fast bestemt på ikke å reise tilbake dersom ledelsen hjemme ikke lot oss få opprette et samarbeide med CIBI.

Lederen for De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge, Pr Albert Robinson, hadde vært i Curitiba i januar 1970 og han gav oss sin fulle støtte. Det var godt å få hans og MHUs  forståelse i dette.

Etter 6 mnd i en norsktalende menighet i Brooklyn i New York satte vi igjen bena på brasiliansk jord den 6 januar 1976. Nå begynte en helt ny tid for oss . På landsmøtet i Campinas, SP ble vi ønsket velkommen til CIBI og deres ønske var at vi skulle flytte til Brasilia. Her skulle vi ta over et nystartet arbeidet i Guara II som var en av Pr Joel Braga sine utposter.

Vi fikk solgt huset i Jacarezinho, Paraná og sendt det meste av møblene med jernbanen. Kvelden den 6 juni 1976 fylte vi bilen helt full, og mens Bente og Geirr sov i baksete kjørte vi den lange veien til Brasilia og et nytt kapitel i livet.

Tidlig på morgen kom vi frem til Brasilia og bydelen Taguatinga hvor misjonærene Margit og Stig Ekstrøm tok oss imot med åpne armer. De skulle bli nesten som en mor og far for oss i årene som kom. Her fikk vi god hjelp og innføring i den nye samarbeidsbevegelsen. Det ble flere uker hjemme hos dem hvor vi fikk kjenne en fantastiske hjertevarme og gjestfrihet før vi endelig fikk oss et hus i QE 13 Conj. E casa 23 i Guara II. Etter hvert ble vi kjent med flere av de andre medarbeiderne i Brasilia.

Menigheten i Guará leide et rom hvor vi kunne ha møter men ofte var det bråk og sterk matlukt når møte skulle holdes. Veggene gikk jo ikke helt opp til taket så matlukten og forstyrrende lyder gjorde samlingene vanskelig. Etter hvert flyttet vi over på en skole i helgene og hadde ukemøtene i hjemmene.

Den 2 november 1976 ble menigheten i Guará grunnlagt med en fin samling i menigheten i Taguatinga Norte.

Som utpost fikk vi Paranoa og i Planaltina som var flere mil fra den bydelen vi bodde i og vi reiste jevnlig til disse stedene og hadde husmøter.

Nå fikk vi familieforøkelse og 1 desember 1976 kom Andre til verden på hospital Santa Luzia W3, Brasilia. I Brasilia hadde ikke gatene navn, men bokstaver og tall.

Paranoa var en vanskelig utpost med fem spiretistsentre og de prøvde omtrent hver sjette måned å få oss bort med sine seanser og kontakter de hadde. Men hver gang seiret Guds verk. En dag satte de fyr på huset til  Aniseto som var daglig leder for arbeidet der. Han hadde 10 barn og alle lå å sov da noen helte bensin rundt huset og tente på. Ved et Guds under kom alle seg ut uskadd, men de mistet alt de eide.

Da dette ble kjent var det mange som ville hjelpe de og enden ble at de fikk opp et mye bedre hus på eiendommen.

Flere spiritist sentre måtte etter hvert stenge og en av de mest fanatiske ledere ble frelst da May-Lise sine foreldre var på besøk ett år senere.

I flere år hadde vi kjent den norske pinsemisjonæren Margit Enoksen. Hun var enke og kom ut tidlig på 70 tallet med seg sin 17 år gamle sønn Haakon. Margit kom ut som godt voksen og jobbet hardt for å tilegnet seg språket. Mange år før hun ble gift hadde hun kall til Kina, men grunnet sykdom ble dette ikke noe av. Hun bodde i Marilia og Garcia SP.

Også hun hadde et ønske om samarbeidet med CIBI og da ledelsen i hennes hjemmemenighet, Filadelfia Oslo støttet henne i dette, flyttet hun til Guara II, DF. Hun var en stor hjelp i arbeidet.

Men vi hadde lenge sett på byen Valparaiso i nabostaten Goiás som vokste opp rett over grensen til DF og hadde et ønske om å åpne en utpost der.

Margit flyttet da dit kjøpte et hus og startet med møter i garasjen som var tilknyttet huset.

Hver uke var vi der å hjalp til. Det var ikke lett å få opp arbeidet der. Mange tårer og mye forbønn. Margit var nå blitt over 60 år og var ikke god i helsa. Men hun stod på og brant for sjelers frelse. Så kom hun i kontakt med forkynner Nazon Nobrega som etter flere år i USA kom tilbake til Brasil. Han ble til stor velsignelse og hjelp for henne.  Senere ble han også pastor for denne menigheten. I dag når vi ser dette store arbeidet og menigheten som er der i byen, takker vi Gud for at hun flyttet til Valparaiso.

En dag fikk vi en telefon fra Paracatu i delstaten Minas Gerais. João Coimbra som var medlem i vår menighet i Brasilia hadde flyttet tilbake til sin hjemby. Han hadde åpnet sitt hjem for møter og mange var blitt frelst. Nå trengte han hjelp. ”Jeg har lært bort alt jeg vet,” sa han,” men det er så mye jeg ikke kan svare på.”  Sammen med Stig og Margit ble vi enige om å dra dit for å delta på et møte.

Det ble en markant kveld vi aldri glemmer og som også ble begynnelsen på CIBI sitt arbeide i Paracatu, MG.

João bodde i et stort gammelt hus, helt fra slavetiden.  Og over alt i huset var det fullt av mennesker som var kommet for å høre hva disse utenlandske misjonærene hadde å si. Stig Ekstrøm hadde trekkspillet med seg, og dette trakk ennå mer folk. På slutten av møtet var det noen som spurte om vi døpte barn. Det ble forklart hva vi gjorde og da var det flere familier som lurte på om vi kunne velsigne barna deres som ikke var døpt. Så spurte en.” Ber dere for andre ting også? ” For eks .sykdom.”  ”Ja, det gjør vi;” var svaret.

Det ble en lang rekke personer som stilte seg i kø. Ut av stue døra og ut på trappa.

Men køen tok aldri slutt og til slutt visket Gunnar til Stig. ”Jeg går ut for å se hva som skjer mens du forsetter å be..”

Han gikk ut bakdøra og der sto det folk langt nedover gata. Gunnar gikk bort til en av de å spurte hva som skjedde. ”Vet du ikke det?”  ”Det er to menn der inne som ber for syke, og alle blir helbredet.” Bare stil deg i køen du også”.  Ja dette var begynnelsen på et utstrakt og voksende arbeidet.

Det kan sikkert skrives en egen bok om arbeidet i Paracatu og alt Gud gjorde der. Men også om vansker og problemer som vanlig vis går hånd i hånd.

I Juni 1979 dro vi hjem til Norge og kom tilbake til Brasilia året etter. Mye hadde skjedd på det året og det var trist å komme tilbake..  Arbeidet i Guará hadde stagnert og det var flere som hadde gått til andre menigheter. Dette var forferdelig trist. Men eldstebror Fransisco Lima e Silva og kona Urania hadde gjort det de kunne for å holde trådene sammen.  De hadde flyttet opp fra Pelotas, Rio Grande do Sul, i 1978 for å arbeide som byggmester for kommunen i Brasilia.

Vi begynte da med bibelgruppe en gang i uken om ettermiddagen. Dette samlet en god del folk. Det store problemet var å få tak i tomt eller noe vi kunne bygge om til møtelokale. Dette var temmelig vanskelig, da tomter til kirkebygg skulle være i spesielle soner av byen og det var ingen i Guará I eller II.

Etter hvert ble det jo vanskelig å forsette et effektivt arbeidet ut i fra en skole.

På slutten av 1970 tallet fikk CIBI kjøpt en tomt i en ny satelittby (bydel utenfor sentrum) Areas Octogonais.

Nå ble grunnsteinen lagt ned og det nye bygget var i ferd med å reise seg.

Vi hadde nå tanker om å flytte på oss. Pr. Joel Braga var kommet tilbake fra byen Vitoria i delstaten Espirito Santo hvor han hadde vært i noen år og ville hjelpe oss i arbeidet i Guará og Areas Octogonais.

Omtrent på samme tid flyttet Pr Taborda i Goiania sydover og dette var jo hovedstaden i delstaten Goias.

Han hadde vært pastor i en stor menighet i bydelen St.Helena i flere år og som vi hadde besøkt mange ganger. Da han flyttet ble Gunnar pastor også der inntil en annen kom for å overta menigheten. Det ble 6 mnd. med mye reising mellom Brasilia og Goiania (21 mil hver vei). Heldigvis hadde vi flere medhjelpere i Guará så det gikk på et vis. Men vi var lettet da det kom ny leder til St.Helena.

Det ble avgjort at vi skulle flytte  til hovedstaden Vitoria  i delstaten Espirito Santo og åpne nytt arbeidet i samarbeide med CIBI ut på nyåret 1981.

MANAUS

Men alt blir ikke som vi mennesker planlegger. Pr Pedro Vargas som var hjelpe pastor i Brasilia hadde flyttet til Benjamin Constant, Amazonas, året før. I januar 1981 inviterte Pr Vargas Gunnar opp dit for å se arbeidet som var i utvikling blant Ticunas indianerne.

I Manaus måtte han overnatte da det ikke gikk fly hver dag. Han tok seg en runde med taxi for å se byen. Tilbake på hotellet talte Gud sterkt til han. ”Gunnar, jeg har bruk for deg på dette sted”.  Det ble litt av en samtale med Gud der og da. ” Herre du vet at kona mi ikke vil flytte til et så varmt sted og du vet også at vi har avtale med CIBI å flytte til Vitoria. Alt er klart til det”. Osv.

Det han ikke visste var at Gud allerede hadde vært i Brasilia å tatt seg av May-Lise. Da hun snakket med han på telefonen hvor han fortalte om denne byen hørte hun tydelig en stemme. ”Reis til Manaus, reis til Manaus”.

Det ble en underlig samtale en uke etter da vi fortalte hverandre hva vi hadde opplevd. Det var ikke noe spørsmål om varme lengre. Gud hadde talt.

Gunnar hadde kjøpt et kart over byen Manaus. Så gjorde vi noe vi aldri har gjort verken før eller siden. Vi brettet ut kartet, bøyde kne, bad Herren lede oss, lukket øynene og satte fingeren på kartet.

Campos Elisios stod det. Det skulle senere vise seg å være en bydel hvor det ikke var noen evangelisk menighet. Kun mormonene og den katolske kirke.

I juni samme år satte vi huset på salg og solgte bil og det meste av innbo. Så kjøpte  vi en gammel folkevognbuss som Gunnar satte i stand. Her ble bilen fylt til taket, pluss takgrind med eiendelene våre. Sammen med en annen arbeider Fabricio som også hadde folkevognbuss tok de fatt på den lange veien til Belém, havnebyen ved Amazonas-flodens utløp i Atlanterhavet. Fabricio hadde med seg sin sønn på 10 år og Gunnar hadde med vår Geirr som også var i samme alder.

I Belém ble bilene satt på båt oppover floden, mens Geirr og Gunnar tok fly videre til Manaus. Der skulle de leie et hus til vi andre kommer etter.  

Den 27 juli 1981 reiste resten av familien etter med nattfly fra Brasilia.

Det kan skrives mye om de første årene i Manaus. Gud hadde gitt oss kallet. Han hadde lovet å være med hver dag, men ikke at alt skulle være bare et hav med roser..   Vi fikk leid et hus for møter på Vista Bela som ikke var langt unna der vi bodde og første møtet ble holdt i slutten av august 1981.Til stede var blant annet Pr Pedro Vargas fra Benjamin Constant og misjonssekretær Gøran Sturve fra Ørebromisjonen i Sverige.

Det var et vanskelig sted å arbeide. Men vi hadde en stor støtte i Rosaria som var eneste fra CIBI som bodde i Manaus. Hun var fra São Paulo og var guvernante hos en industridirektør i byen. Stor var gleden da vi i februar året etter hadde den første dåpen av en ung gutt som var blitt frelst.

Nå hadde vi fått kjøpt oss hus og vi bestemte å flytte møtene til vårt hus for å spare husleiepengene til ei tomt. Det var mye motgang og vi opplevde gang på gang hvordan djevelen la ut sin list for å gjøre oss mismodige.

Vi ble utsatt for trusler, baksnakk og forfølelse og det verste var at den onde brukte 

de vi minst hadde ventet det fra. Men Herren sa: ”Jeg er med dere.”

En dag i 1982 tok vi en biltur for å se på de andre bydelene rundt oss.

Rundt en sving ligger plutselig et kjempeområde med flere tusen populær hus (små hus som er bygd av husbanken på ca 20m2). Det var så nytt at bare en liten del var innflyttet. Vi stor foran Cidade Nova (Den nye by). Igjen kjente vi denne indre stemmen. ”Høstmarkene er hvite til høsten”. Men det var bare oss to og vi rakk ikke over mer. Alt har sin tid. Året etter (1983) kom misjonær Ragnhild Kihle og hennes medarbeider Maria Helena til Manaus mens vi var hjemme i Norge. En familie fra Campos Elisios kjøpte seg et lite hus i Cidade Nova og det første møtet der hadde Kihle på fortauet foran huset hans. I den tiden ble det også kjøpt tomt og bygd kirke i Alvorada II som lå helt opp til Campos Eliseos.

Da vi kom ut igjen i 1984 hadde arbeidet vokst og nå hadde vi også fått en utpost.

Samme året kom misjonær Geir Nesland fra Norge til Manaus etter språkskolen i Brasilia.

Det ble noen strevsomme og velsignede år med et ganske så vidstrakt arbeid.

Skolen i Benjamin Constant som lå på grensen til Peru skulle bygges og alt måtte transporteres fra Manaus (1.700Km). Skolen  var et prosjekt i samarbeide med FEPAS (Brasil) og SIDA (Sverige). Det tok mye av tid og krefter for å få alt dette i gang. Gunnar og menigheten i Manaus var et viktig mellomledd mellom myndigheter og det praktiske som var knyttet til prosjektet. Jordbruksprosjekt, fiskeoppdrett, høns og eggproduksjonen ble også igangsatt ved samarbeid med norske NORAD. Misjonsarbeidet blant indianerne og nybyggerne var også knyttet opp til menigheten i Manaus.

Under den tiden ble Gunnar valgt til misjonssekretær for Amazonas og nord Brasil og måtte reise ganske mye samtidig som arbeidet i Manaus vokste.

En tid var vi også involvert i Desafio Jovens (arbeid blant stoffmisbrukere) som var knyttet opp til hovedsetet i Brasilia. Det var sterkt å se hvordan disse ungdommene ble fridd ut fra satans garn og fikk videre hjelp i Brasilia etter seks måneder hos oss.

Norsk misjon kjøpte nabotomtene til kirken i Alvorada.  Vi fikk overtatt huset til familien som hadde flyttet til Cidade Nova og ikke lang tid etter ble det bygd kirke der. Norsk misjon kjøpte også en eiendom til som ble pastorbolig  i Cidade Nova.

Her bodde misjonær Geirr Nesland og Pr Donizete en tid og arbeidet hardt for å få fremgang i arbeidet der.

Pr Donizete flyttet inn i misjonens hus i Campos Elisius da vi dro hjem i juni 1987.

Vi kjente nå at tiden var kommet for å overføre alt arbeide etter den gode veksten i Manaus på nasjonale hender, men vi var usikre på hvor vi skulle dra. Vi fikk så innbydelse fra ledelsen i CIBI til tre steder før vi dro hjem. Et av stedene var Recife. Men vi var ikke rolige for å ta noe avgjørelse.

På grunn av familiesituasjonen ble vi nå i Norge i tre år. Donizete sendte jevnlige rapporter angående arbeide i Manaus og vi så etter hvert helt klart hvem som skulle ta over. Men hva med oss selv? Det ene stedet avskrev vi ganske hurtig. Nå var det to steder igjen. Millionbyene Belem og Recife. Vi trengte virkelig en ledelse fra Gud. Den kom igjennom Pr Felix som var pastor i Campina Grande i delstaten Paraiba. Etter et brev fra ham ble vi ganske sikre på at det var til byen Recife vi skulle flytte.

Nå ble to av barna satt igjen hjemme for å gå på skole i Norge.

Det var forferdelig tungt da vi dro av gårde med bare minstemann André.

Vi hadde lovet ham å bli ett år i Manaus slik at han fikk omstilt seg. Der hadde han jo mange kjente fra tidligere.

Det ble et velsignet år som gjorde oss alle godt i forberedelsen til ett nytt sted.

Vi så hvordan arbeidet utviklet seg i Manaus og takket Gud for det. Det ble til sammen ti år vi arbeidet i Manaus.

Nord – Øst Brasil, RECIFE

I oktober 1991 solgte vi huset i Manaus og Gunnar dro til Recife for å se etter hus.

Våre eiendeler ble sendt med flyttelass nedover floden og videre med lastebil til Recife.

Ønsket fra CIBI var at vi skulle åpne et arbeide i mellomklassen i Recife.

Men det ble vanskelig å finne et sted for de pengene vi hadde.

I november kom Gunnar over et hus i Jose Braz Moscou 436, Piedade.

Dette lå i Jaboatão Guararapes, ganske nær kommunegrensen til Recife og et bra boligstrøk.

Den 29 november 1991 flyttet vi til Recife. André grudde seg veldig til flyttingen, men det skulle vise seg at han fikk mange gode venner der det året han bodde sammen med oss i bydelen Piedade.

På flyplassen stod Pr Jurandir Felizardo med familie og tok i mot oss.

Han var pastor i menigheten i bydelen Barra de Jangada.

Familien hans hadde gjort rent i hele huset da vi kom og i dagene som fulgte ble de til stor hjelp for oss. De første dagene brukte vi tiden til å bli kjent og alle naboene tok svært godt i mot oss.

Men to store problemer oppsto. Flyttelasset varte og rakk. Det skulle bare ta en måned ble det sagt oss. Noe skjedde på veien og først langt ute i januar kom det endelig. Altså to måneder brukte flyttelasset!

På toppen av det hele fikk André hepatitt og han ble svært dårlig.

Heldigvis kom han fort under behandling, men det var ikke enkelt da vi ikke hadde fått våre ting ennå.

Etter knapt to måneder kommer Pr. Jurandir og forteller at de kommer til å flytte. Forholdene ute på Betel, Barra de Jangada ble for tøffe for ham og familien. Grunnen høy kriminalitet og elendige boligforhold.

I februar 1992 overtok Gunnar menigheten der ute. Det skulle bare være ”midlertidig” noe som viste seg å skulle vare i flere år fremover.

Det var en vanskelig menighet å overta. Den hadde røtter fra en bevegelse ”Brasil para Cristo” og ble knyttet til CIBI få år før vi kom. De var veldig skeptiske til denne utenlandske pastorfamilien som hadde kommet. Rundt kirka var det en stor mørk slum og på bønnemøtene og søstermøtene i midt i uken var dører og lemmene (de hadde ikke glassruter) lukket. De var livredde for det kriminelle miljøet der ute. Det var skuddvekslinger og drap ukentlig.

Det ble en vanskelig tid og mange spørsmål. Vi bad om en åpning og den kom på en måte vi minst av alt hadde ventet.

På et søstermøte en kveld stod Gunnar og hadde en andakt. May-Lise satt nede ved døra da det banket på. Utenfor stod en mann som lurte p på om noen kunne hjelpe ham. Kona hans holdt på å dø. May-Lise som er sykepleier tenkte ikke på faren, men dro av gårde med mannen. Og inn i den mørke slummen bar det, over stokk og stein til et fattigslig lite skur.

Der lå en dame med store blødninger. May – Lise  fikk noen mannfolk til å bære henne til kirka da det ikke var mulig å kjøre innover i slummen og vi fikk kjørt henne på sykehus. Vi fikk reddet livet hennes.

Naturlig nok ble søstrene i menigheten ergerlig over, at May – Lise  kunne finne på å dra av gårde på denne måten inn i slummen og lovet å ikke gjøre det igjen. Men fjorten dager senere skjedde det samme. En ung gutt stod utenfor kirka og ba om hjelp.

Moren holdt på å dø. Glemt var løfte om ikke å gjøre dette igjen. Så bar det innover slummen igjen. Denne gangen var det annerledes. Utenfor hyttene sine stod folk alvorlig å hilste på oss der vi dro innover.

Denne damen hadde store pustevansker og det var i siste liten vi fikk henne på sykehuset.

Etter dette ble holdningen overfor oss og menigheten totalt forvandlet. Vi fikk hjelpe mange og bilen ble så ofte brukt som ”sykebil” så vi måtte til slutt sette grenser.

Men Gud brukte dette til å åpne dørene og til tros for høy kriminalitet ble vi aldri utsatt for noe fare der inne. Herrens engel holdt sin hånd over oss.

Nå hadde vi jo kommet for å åpne arbeide et annet sted og årene gikk.

I mellomtiden hadde bibelskoleeleven Yolanda fra delstaten Bahia kommet og hun var oss til stor hjelp. En stund var også Pr Mario Cezar og Elma til stor hjelp i menigheten.

Oppstart av husmøte i Piedade

Til slutt bestemte vi oss for å starte med møter ut i fra vårt eget hjem. Da hadde vi bedt i 4 år om en løsning.  I november 1994 kom Kristine og Rune Midtun fra Norge. De gikk på språkskole i Brasilia og ville gi to år av sitt liv til Brasil.

Det ble en velsignet tid og på nyåret kom Pr Mauricio og Monica til Recife ble alt mye lettere.

Den fjerde mars 1995 hadde vi det første møtet og neste dag hadde vi søndagsbibelskole med 4 barn og 5 voksne.

Samme uke, den syvende mars begynte vi også med en kvinneforening på Piedade.

Det brøt ut vekkelse og mange mennesker ble frelst. Det var ikke plass i stua hos oss og det var mennesker over alt. Pr Mauricio sa hele tiden: ”Gud ordner dette. Når det ikke er plass mer får vi et annet sted”.

Slik gikk det også. På slutten av det året fikk vi låne en skole i helgene. Den lå 50 meter lengre nede i gata og nå ble det et par interessante år.

Hver lørdag dro en gjeng av oss for å vaske toalettene på skolen, bære stoler, høytalere og instrumenter. Hver søndag kveld etter møtet måtte vi bære alt dette tilbake til huset vårt for der skulle vi ha flere møter i løpet av uka. Midt oppe i dette gjorde menigheten seg bemerket i hele nabolaget. De undret seg over den interesse og velvillighet som disse ”troende” hadde.

Det ble mer og mer prekært og vanskelig å kunne fortsette på skolen.

I løpet av skoletiden skjedde det også flere væpnede ran av utviste elever, og vaktene på skolen var tungt bevæpnet. Møtene var godt besøkt, men det var ikke noe hyggelig å bli møtt av disse morske vaktene som spurte hva de skulle på skolen.

På slutten av 1995 flyttet Pr Mauricio og familien til Goias.

Nå kom Herbert som ennå var seminarist å hjelp oss og etter hvert også hans frue Ida Porto. Stor var den dagen vi fikk en arv fra Norge som var øremerket til kjøp av tomt.

Kvelden før avgjørelsen av tomtekjøp kjørte vi foran de to tomtene vi skulle velge mellom og sammen med Herbert og Ida bad vi om Guds ledelse.

Valget falt på den store tomta vi har på Piedade i dag. Og det skulle vise seg å være det rette stedet. Det første møtet der hadde vi 23 august 1999. Da var det bare halve vegger og ingen dører. I september kom to evangelister fra Norge, Finn Arne Lauvås og Øysten Østerhus og hadde kampanje i fjorten dager. 30 stykker ble frelst og noen av disse er også i dag aktivt med i menigheten.

Før vi reiste hjem på ferie i november samme år ble kirken innvidd.

Da var Pr José Orlando og familie kommet og han skulle lede arbeidet mens vi var i Norge.  Så endelig den 20 januar i år 2000 kom vår sønn Geirr Standal til Recife. Nå var han utsendt som misjonær fra vår misjon, etter fire år på Ansgar teologiske høyskole i Norge.

Det var nok en underlig følelse å komme til Brasil uten foreldrene og nå selv skulle være misjonær. Men han har mange ganger nevnt den store støtten han fikk av Pr José Orlando og familien. I løpet av dette året ble også arbeidet i en annen bydel, Prazeres åpnet.

Det ble også en storflom dette året. Mange mistet sine hjem og eiendeler. Geirr fikk samlet inn en god del midler fra kontakter i Norge så mange familier fikk hjelp til å bygge hus. Flommen hadde gjort store skader over store deler av byen.

Gleden var stor i familien da vi i 2002 kunne reise hjem til Geirr sitt bryllup.

Nå fikk han sin Eva. Med en gang de kom ut gikk Eva aktivt inn for å lære seg språket og kulturen så raskt hun kunne. Hun er nå aktiv i menighetsarbeidet på Piedade.

Dagsenteret Centro Social

En annen arbeidsgren som må tas med var Centro Social på Barra de Jangada.

Det begynte som en suppestasjon i slummen for underernærte barn i november 1995. Senere utviklet det seg til dagsenter for underernærte barn. Og det er mange som har blitt hjulpet der. Hjelpen fikk vi hovedsakelig fra norsk misjon, men flere av lokalmenighetene var også med i innsamlingen av mat. I flere år hadde vi skolehjelp til barn og ungdom. En fadderordning ble også opprettet og til tider hadde vi nærmere 40 barn som fikk hjelp. Mange av disse som fikk hjelp har i dag fått seg god utdannelse og jobb.

São Jose do Egito

São Jose do Egito fikk også mye støtte fra norsk og svensk misjon. Dette arbeidet ble jo åpnet av Evangelist Innette. Etter noen måneder ønsket hun at menigheten og det sosiale arbeidet skulle bli lagt under menigheten i Recife (Piedade). Derfor ble det mange reiser frem og tilbake for å hjelpe menigheten og prosjektene der i det indre av delstaten Pernambuco, 40 mil fra Recife. I kommunen São Jose do Egito ble det gravd og boret over 100 brønner, vanningsanlegg og osv. Også en vevefabrikk ble  bygget og installert i kommunen. Dette arbeidet drives nå av lokale krefter.

l 2003 fikk vi kall fra vår hjemmemenighet i Norge og vi kjente at det var tid for å overlate arbeidet helt på brasilianske hender. Vi har forøvrig alltid kjent der riktig å arbeide på denne måten. Misjonæren og misjonen er ”lånt” hjelp for en begrenset periode, deretter bør nasjonale og lokale krefter ta over ansvaret så snart de er i stand til det. I samarbeide med menighetene ble nå Pr Adriano innbudt til å ta i mot arbeidet som hovedpastor og i midten av juni 2003 hadde vi innsettelsen av ham.

Men i februar samme året fikk vi også kjøpt en stor naboeiendom. Det var norsk misjon som gav oss den muligheten. Denne eiendommen gir i dag menigheten store muligheter til utvidelse og drift. Bibelskolen Ebenezer er etablert her og bygningene blir ofte brukt til seminarer og aktiviteter.

Den 28 september i 2003 forlott vi Brasil. En underlig følelse er det for oss å forlate dette landet som vi hadde viet nesten hele vårt voksne liv til.

Men det var så uendelig godt å oppleve at vi hadde en sønn og svigerdatter som ville forsette arbeidet i samarbeide med våre brasilianske søsken.

Vi kan i sannhet si at Gud ga vekst!

Deres medarbeidere

May-Lise og Gunnar Standal



Print artikkel Skriv ut artikkelen



 


 

 



Nettløsning og design er levert av Kréatif